Georges Marchais

fransk politiker

Georges René Louis Marchais (født 7. juni 1920 i La Hoguette i departementet Calvados i Frankrike, død 16. november 1997 i Paris) var leder og generalsekretær for det franske kommunistpartiet (PCF) mellom 1972 og 1994.

Georges Marchais
Født7. juni 1920[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
La Hoguette
Død16. nov. 1997[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Paris[5]
BeskjeftigelsePolitiker, fagforeningsperson Rediger på Wikidata
Embete
  • Parlamentsmedlem i Frankrike (5th legislature of the Fifth French Republic, Val-de-Marne's 1st constituency, 1973–1978)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (6th legislature of the Fifth French Republic, Val-de-Marne's 1st constituency, 1978–1981)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (7th legislature of the Fifth French Republic, Val-de-Marne's 1st constituency, 1981–1986)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (8th legislature of the Fifth French Republic, Q23891091, 1986–1988)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (9th legislature of the Fifth French Republic, Val-de-Marne's 11th constituency, 1988–1993)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (10th legislature of the Fifth French Republic, Val-de-Marne's 11th constituency, 1993–1997)
  • medlem av Europaparlamentet (Andre europaparlament, Frankrike, 1984–1989)
  • medlem av Europaparlamentet (Første europaparlament, Frankrike, 1979–1984) Rediger på Wikidata
EktefelleLiliane Marchais
BarnOlivier Marchais
PartiParti communiste français
NasjonalitetFrankrike
GravlagtAncien cimetière de Champigny-sur-Marne
Signatur
Georges Marchaisʼ signatur

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Marchais ble født inn i en romersk-katolsk familie og utdannet seg til å bli mekaniker ved Société Nationale d'Etude et de Construction de Moteurs d'Aviation. Han ble ferdig med mekanikerutdannelsen sin like før utbruddet av andre verdenskrig.

Annen verdenskrig rediger

Etter Frankrikes kapitulasjon til det nasjonalsosialistiske Tyskland den 24. juni 1940 registrerte Marchais seg i Tyskland for å jobbe i en Messerschmitt-flyfabrikk som nesten utelukkende produserte jagerfly til det tyske Luftwaffe. Marchais reiste til Tyskland for å jobbe for nasjonalsosialistene før etableringen av STO-systemet ble satt i gang.[trenger referanse] Dette systemet gjorde at franske arbeidere ble tvunget til å arbeide i tyskernes fabrikker og anlegg.

Etterkrigstiden rediger

I 1946 ble han sekretær i fagforbundet til Metallarbeiderforbund som holdt til i den franske kommunen Issy-les-Moulineaux, og deretter ble han ansatt som sekretær for en fagforening mellom 1953 og 1956.

Politiker rediger

Marchais ble medlem av kommunistpartiet i 1947. I 1956 ble han utnevnt til medlem av den utvidede sentralkomité i partiet, og i 1959 ble han fullt medlem av denne og medlem av Politbyrået i samme slengen. Fra 1961 var han sekretær med ansvar for hele organisasjonen, deretter ble han utnevnt til junior generalsekretær i 1970.

I desember 1972 ble han generalsekretær i kommunistpartiet, etter at generalsekretær Waldeck Rochet gikk av med pensjon. I løpet av sitt mandat mistet kommunistpartiet sin plass i koalisjonen sammen med blant annet François Mitterrands sosialistiske parti.

Han støttet den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i 1979.[trenger referanse] I motsetning til det italienske kommunistpartiet, nektet han å endre navnet på det franske kommunistpartiet etter sammenbruddet til Sovjetunionen.

Han stilte som presidentkandidat i det franske presidentvalget i 1981. I dette valget klarte han å samle sammen 15,34 % av befolkningens samlede stemmer, noe som ble ansett som et stort tilbakeslag for hele kommunistpartiet.[trenger referanse]

Marchais ble en kjent personlighet i Frankrike på grunn av sitt vesen, lynne og noe bryske oppførsel under intervjuer med TV og presse.[trenger referanse] I sine mange TV-opptredener, hadde han ofte en noe aggressiv og humoristisk tone mot journalistene og sine politiske motstandere.[trenger referanse]

Verker rediger

  • Les Communistes et les Paysans (1972)
  • Le défi démocratique (1973)
  • La politique du PCF (1974)
  • Communistes et/ou chrétiens (1977)
  • Parlons franchement, B. Grasset, Paris (1977)
  • Réponses (1977)
  • L‘espoir au présent (1980)
  • Démocratie (1990)

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000012589, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 38800[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]

Litteratur rediger

  • Brown, Bernard (1974). Protest in Paris: Anatomy of a Revolt. Morristown, NJ: General Learning Press.
  • Brown, Bernard (1982). Socialism of a Different Kind: Reshaping the Left in France. New York: Greenwood Press.
  • Lane, A Thomas (1995). Biographical Dictionary of European Labor Leaders. Two volumes. Westport: Greenwood Press.
  • Penniman, Howard (1988). France at the Polls, 1981 and 1986. Durham: Duke University Press.
  • Wilsford, David (1995). Political Leaders of Contemporary Western Europe. Westport: Greenwood Press. s. 301-6.

Eksterne lenker rediger