Georges Darboy

fransk prest og politiker

Georges Darboy (født 16. januar 1813 i Fayl-Billot i departementet Haute-Marne i Frankrike, drept 24. mai 1871 i Paris) var en fransk katolsk prest, etterhvert biskop av Nancy og så erkebiskop av Paris. Han var del av en gruppe prominente gisler som ble henrettet rett før Pariserkommunen av 1871 ble slått ned.

Georges Darboy
Mgr Georges Darboy Photographie ca1860 BNF Gallica.jpg
Født16. januar 1813[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Fayl-BillotRediger på Wikidata
Død24. mai 1871[1][2][3]Rediger på Wikidata (58 år)
ParisRediger på Wikidata
Gravlagt Notre-Dame de ParisRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, katolsk prest (1836–)[5]Rediger på Wikidata
Embede
6 oppføringer
Grand Almoner of France (18631871), Roman Catholic Archbishop of Paris (18621871), Second Empire senator, katolsk biskop (1859–), biskop (1859–), katolsk erkebiskop (1863–)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Våpenskjold
Georges Darboys våpenskjold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Georges Darboy ble født i nærheten av Langres som sønn av krydderhandlere. Han studerte med gode resultater ved presteseminaret i Langres, og ble presteviet i 1836. Han ble overført til Paris som alimonisar for Henrik IVs kollegium, og ble honorærkannik ved Notre Dame, domkirken i Paris. Han ble nær venn av erkebiskop Affre og hans etterfølger erkebiskop Sibour.

Biskop, erkebiskopRediger

Han ble utnevnt til biskop av Nancy i 1859, og i januar 1863 ble han elevert til erkebiskop av Paris.

Georges Darboy var en ivrig tilhenger av biskoppelig uavhengighet i gallikanske forstand, og engasjerte seg i en kontrovers med Roma ved sin iherdige forsøk på frata jesuittene og andre religiøse ordener deres jurisdiksjon innen hans bispedømme. Pave Pius IX lot ham ikke ble kardinal, og refset ham for has liberalisme i et brev som antagelig ikke var ment for offentliggjørelse.

Han er også kjent for sin opposisjon i 1868 mot Jacques-Paul Migne, og forbød ham å fortsette sin videreføring av sin forleggervirksomhet etter at hans forlagshus brant ned, og nektet ham å feire offentlig messe.

Under Første Vatikankonsil holdt han kraftfullt fast ved biskopenes rettigheter, og var en klar opponent mot dogmet om pavens ufeilbarlighet, noe han fant inopportunt og stemte i mot. Etter at dogmet var blitt antatt, var han imidlertid blant de første til å erklære sin tilslutning til det.

Den fransk-prøyssiske krig, pariserkommunenRediger

Etter etter hans hjemkomst til Paris ble byen endevendt på grunn av den fransk-prøyssiske krig. Hans opptreden gav ham høy aktelse; han var aktiv ved å organisere hjelp for de sårede, ble standhaftig på sin post under beleiringen, og avslo å søke tilflukt fra Pariserkommunens herjinger.

Den 4. april 1871 ble han arrestert av kommunardene og holdt som gissel i fengselet Mazas. Derfra ble han senere flyttet til La Roquette-fengselet da hæren avanserte mot hovedstaden fra Versailles. Den 24. mai ble han skutt på gårdsplassen i fengselet, sammen med flere andre prominente gisler. Henrettelsene var beordret av Théophile Ferré, som selv så ble henrettet av den franske regjering etter Kommunens fall.

Darboy ble gravlagt etter en høytidelig seremoni på det offentliges bekostning den 7. juli. Han var den tredje erkebiskop av Paris som led en voldelig død mellom 1848 og 1871.

VerkerRediger

  • Œuvres de Saint Denys l'Aréopagite (1845).
  • Les Femmes de la Bible (1846–1849).
  • Les Saintes Femmes (1850).
  • Lettres à Combalot (1851).
  • Jérusalem et la Terre Sainte (1852).
  • L'Imitation de Jésus-Christ (1852).
  • Statistique Religieuse du Diocèse de Paris (1856).
  • Saint Thomas Becket (1858).
  • Du Gouvernement de Soi-même (1867).

ReferanserRediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  2. ^ a b www.senat.fr
  3. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person ID darboygeorg
  4. ^ Léonore database, Léonore LH/658/48, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID darboy, besøkt 3. februar 2021

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 François-Nicholas-Madeleine Morlot 
Erkebiskop av Paris
Etterfølger:
 Joseph-Hippolyte Guibert