Åpne hovedmenyen

George Plantagenet, 1. hertug av Clarence

George Plantagenet, 1. hertug av Clarence
George of York, Duke of Clarence.jpg
George Plantagenet, hertug av Clarence, bilde fra 1700-årene
Født21. oktober 1449
Dublin Castle
Død18. februar 1478 (28 år)
Tower of London
Gravlagt Tewkesbury Abbey
Ektefelle Isabella Neville, hertuginne av Clarence
Far Richard Plantagenet, 3. hertug av York
Mor Cecily Neville, hertuginne av York
Søsken
6 oppføringer
Anne of York, Elizabeth av York, hertuginne av Suffolk, Margaret av York, Edvard IV av England, Edmund, jarl av Rutland, Rikard III av England
Barn Margaret Pole, 8. grevinne av Salisbury, Edward Plantagenet, 17. jarl av Warwick, Anne Plantagenet, Edward Plantagenet, 17th Earl of Warwick, Richard Plantagenet
Beskjeftigelse Politiker
Nasjonalitet Storbritannia

George Plantagenet, 1. hertug av Clarence, 1. jarl av Salisbury, 1. jarl av Warwick (født 21. oktober 1449, død 18. februar 1478) var tredje overlevende sønn av Richard Plantagenet, 3. hertug av York og Cecily Neville, og var yngre bror av Edvard IV av England. Han var hertug av Clarence og jarl av Warwick. Han spilte en viktig rolle under de dynastiske striden mellom de rivaliserende grenene av slekten kjent som rosekrigene.

Selv om han var et medlem av huset York, endret han allianse for å støtte huset Lancaster, før han gikk tilbake til York. Han ble senere dømt for forræderi mot sin bror Edvard V, og ble henrettet (etter sigende ved å bli druknet i tønne med Malmsey-vin). Han opptrer som en figur i William Shakespeares historiske dramaer Henrik VI, del 3 og Rikard III hvor hans død er tilskrevet intrigene til Rikard III.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

George ble født i 1449 i Dublin, på den tiden hvor hans far, hertugen av York, hadde begynt å bruke navnet Plantagenet for å vise at han stammet fra Henrik II da han utfordret Henrik VI av England for kronen. Hans gudfar var James FitzGerald, 6. jarl av Desmond. Han var den tredje av de fire sønnene til Richard og Cecily som overlevde barndommen. Hans far døde i 1460. I 1461 ble hans eldre bror Edvard konge av England som Edvard IV. I det samme året ble George opphøyd til hertug av Clarence og gitt hosebåndsordenen. I 1462 ble han gitt Honour av Richmond (et baroni), og til tross for hans ungdom ble han utnevnt til Irlands stattholder det samme året.[1]

Det nye kongen var sjenerøs mot sine to yngre brødre, men opphavet til splid mellom brødrene kom i 1464 da Edvard giftet seg med Elizabeth Woodville, enken etter en ridder tilhørende Lancaster. Dronningens familie fikk storstilte titler tilpasset hennes egen opphøyde status, men til stor irritasjon for adelen, og i særdeleshet kongens mektige fetter, Richard Neville, jarl av Warwick.[2] Etter å ha blitt omtalt som en mulig ektemann for Maria av Burgund, datter av Karl I av Burgund, kom Clarence inn under innflytelsen til sin fetter Richard Neville, og i juli 1469 ble han gift med jarlens eldste datter Isabella Neville i Calais i kirken Église Notre-Dame de Calais.[1]

ForræderiRediger

 
George Plantagenet, 1. hertug av Clarence

Clarence hadde aktivt støttet sin eldre brors krav på tronen, men da hans svigerfar (kjent som «kongemakeren») deserterte Edvard IV og allierte seg med Margaret av Anjou, hustru av den avsatte kong Henrik VI av England, valgte Clarence å støtte ham og ble da fratatt sin posisjon som stattholder av Irland.[1] Clarence reise til Frankrike for å slå seg sammen med Warwick og tok med seg sin gravide hustru. Hun fødte deres første barn, en pike, den 16. april 1470 ombord på et skip utenfor Calais. Barnet døde kort tid etter. Fra Frankrike satte Warwick og Clarence i gang en invasjon av England. Clarence hadde fått løfte om fra Henrik IV om være nummer to i arverekkefølgen etter hans sønn, men da Warwick lot sin yngre datter Anne Neville gifte seg med Henriks sønn i desember 1470 forsto Clarence at løftet var lite verdt. Misnøyen for å gjeninnsette huset Lancaster på den engelske tronen økte og i hemmelighet gjorde han forsøk på å få tilbake sin bror Edvards gunst. Det ble akseptert, og Clarence deserterte fra sin allierte Warwick som deretter ble beseiret og drept av Edvard IV i slaget ved Barnet, omkring 16 km nord for London, den 14. april 1471.[3]

Den gjeninnsatte kong Edvard IV gjenopprettet kongelig gunst til sin bror Clarence ved å gjøre ham til Great Chamberlain, rikshoffmester av England. Da hans svigerfar Warwick var død ble Clarence den nye jarl av Warwick ved iure uxoris, gjennom retten til sin hustru. Han fikk dog ikke arve alle eiendommene til Warwick da hans yngre bror Rikard, hertug av Gloucester, hadde giftet seg med Anne Neville en gang 1472 etter at hun ble enke i 1471.[4] Edvard måtte blande seg inn og fordele eiendommene mellom brødrene.[1] Clarence ble opprettet som jarl av Warwick den 25. mars 1472.[5]

I 1475 fødte Clarences hustru Isabella en sønn, Edward, senere jarl av Warwick.[6] Isabella døde den 22. desember 1476, to måneder etter å ha født en sønn den 6. oktober 1476 som fikk navnet Richard, men som døde kort tid etter. Mor og sønn ble gravlagt sammen i Tewkesbury Abbey i Gloucestershire. Deres overlevende barn, Margaret og Edward, ble tatt vare på og oppfostret av deres tante, Anne Neville, fram til hun døde i 1485 da Edward var 10 år gammel.

DødRediger

Selv om de fleste historikere nå tror at Isabella Nevilles død var et resultat av enten konsumpsjon (tæring) eller barselfeber, var Clarence overbevist at hun hadde blitt forgiftet av en av sine terner, Ankarette Twynyho, som deretter fikk juridisk myrdet i april 1477 ved uten videre arrestere henne og trakassere en jury ved Warwick til å dømme henne skyldig i mord ved forgiftning. Hun ble hengt umiddelbart etter rettssaken sammen med John Thursby, en som var anklaget sammen med henne. En tredje person, Roger Tocotes, rømte og ble aldri sett igjen.[7][8] Ankarette Twynyho ble posthumt benådet av kong Edvard i 1478.

I 1477 var Clarence på nytt en frier for Marias hånd, som da var nettopp blitt hertuginne av Burgund. Kong Edvard motsatte seg dette, og Clarence forlot hoffet.[1] Clarences mentale tilstand hadde aldri var stabil, og endret seg til det verre, og det førte til at han atter en gang gikk til opprør mot sin bror.

En Oxford-astronom ved navn John Stacey, en av Clarences tjenere, ble arrestert og sendt til Tower of London. Under tortur innrømmet han å ha forstilt seg kongens død og benytte svartekunstner for å oppnå det. Han impliserte en Thomas Burdett og en Thomas Blake. Alle tre ble dømt for forræderi og dømt til døden, men Blake ble reddet i siste liten på forbønn fra James Goldwell, biskop av Norwich, mens de andre to ble hengt ved Tyburn. Det var en klar advarsel til Clarence som han ikke klarte å se. Han fikk John Goddard til å gå til parlamentet for å erklære de dømtes uskyld. Goddard var et uklokt valg som tidligere tilhenger av huset Lancaster. Edvard innkalte Clarence til Windsor Castle hvor han anklaget ham for forræderi, og beordret at han umiddelbart arrestert.

Udåden med Ankarette Twynyho var dessuten uakseptabel for Edvard IV som var bestemt på å frigjøre domstolene fra adelens innblanding og hadde ikke noe annet valg å foreta en streng aksjon mot sin bror.[8] Om Clarence hadde vist anger og kastet seg for kongens nåde kunne han kanskje ha sluppet unna med en mild dom. Isteden sendte han brev til Ludvig XI av Frankrike for å søke hjelp. Ved høsten 1477 hadde Edvard IV mistet all tålmodighet med sin vanskelige bror.[8] I domstolen ble Clarence anklaget for forræderi mot kongen, dog uten selv å være tilstede. Edvard reiste selv anklagen mot sin bror, og krevde at parlamentet vedtok en lov mot Clarence, erklærte at han var skyldig i «unaturlig, motbydelig forræderi», noe som ble forverret av at han var kongens bror som skyldte ham lojalitet og kjærlighet. Som følge av hans dom ble han «privat henrettet» i Tower den 18. februar 1478, i henhold til tradisjonen i Bowyer Tower. Ikke lenge etter spredte ryktet at han hadde blitt druknet i tønne med Malmsey-vin.[2]

Clarences levninger ble tatt med til Tewkesbury Abbey hvor han ble gravlagt ved siden av sin hustru Isabella Neville. Levninger som var antatt å være hans ble senere avdekket og viste ingen tegn på halshogging, den tradisjonelle metoden for henrettelse av adelen.[2] Paul Murray Kendall, som skrev en biografi over Rikard III, tror at årsaken for at Edvard så hard mot sin bror var at han hadde oppdaget via biskop Robert Stillington av Bath og Wells at Clarence hadde spredte rykter om at Elizabeth Woodville ikke var Edvards lovlige ektefelle ved å avsløre hemmeligheten om Edvards kontrakt for å gifte seg med Eleanor Talbot.[9]

To av Clarences barn overlevde sin far: Margaret Pole, 8. grevinne av Salisbury (1473-1541), og Edward, 17. jarl av Warwick (1475-1499). Edward tilbrakte det meste av livet i fengsel og ble halshogd i november 1499.[10]

ShakespeareRediger

Clarence er eh hovedfigur i to av William Shakespeares historiske dramaer, Henrik VI, del 3 og Rikard III. Shakespeare har framstilt Clarence med svak vilje og som stadig endret seg, hans innledende desertering fra Edvard IV til Warwick ble utløst av raseri over Edvards ukloke ekteskap med Elizabeth Woodville. Til tross for flere blomstrende taler som bekjentgjorde sin lojalitet til Warwick og Henrik VI, deserterte Clarence på nytt og tilbake til Edvard igjen straks han ser sin brødre igjen. Det tar kun noen få linjer for hans brødre til få skyldbefengt til å gå tilbake til huset Yorks parti. Det er også flere linjer som henviser til hans tilbøyelighet til å drikke vin.

I Rikard III åpner stykket med at Rikard, hertug av Gloucester, har lurt Clarence til å begå forræderi, benyttet en spåmann for å sørge for at kongen ble fylt med tvil om sin bror, og i den første scenen er Clarence arrestert og tatt til Tower. Gloucester sørger for å få Clarence drept, sørger for at ordren om henrettelse ble iverksatt raskt og deretter forhindrer Edvards benådning da han angret seg. I akt 1, scene 4, gjenforteller Clarence et forferdelig mareritt hvor han ble dyttet ved et tilfelle i havet av Gloucester og drukner, befinner seg deretter i helvete, anklaget for mened av åndene til Warwick og prins Edward. Når han ble angrepet av mordere sendt av Gloucester, bønnfalt han dem veltalende og edelt, men ble dolket og druknet i tønne med vin. Det er Clarences død som sendte Edvard IV i et skjebnesvangert angrep av slyld. Clarence er den første figuren som dør i dramaet og hans ånd opptrer senere for Gloucester, før slaget ved Bosworth Field, forbanner sin bror.

BarnRediger

Clarence ble gift med Isabella Neville i Calais, som på denne tiden var kontrollert av England, den 11. juli 1469. De fikk fire barn:

  • Anne av York (ca. 17. april 1470), født og døde i et skip utenfor Calais.
  • Margaret Pole, 8. grevinne av Salisbury (14. august 1473 – 27. mai 1541); gift med Richard Pole; henrettet av Henrik VIII. Stammor til major Wulstan Tempest, jagerflyger under den første verdenskrig.
  • Edward Plantagenet, 17. jarl av Warwick (25, februar 1475 – 28. november 1499); den siste legitime Plantagenet-arvingen i direkte mannlig linje; henrettet av Henrik VII på grunnlag av at han forsøkte å flykte fra Tower of London.
  • Richard av York (6. oktober 1476 – 1. januar 1477); født ved Tewkesbury Abbey, Tewkesbury, Gloucestershire; døde ved Warwick Castle, Warwick, Warwickshire, hvor han er gravlagt.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e Chisholm, Hugh, red. (1911): «Clarence, Dukes of s.v. George, duke of Clarence», Encyclopædia Britannica. 6 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 428.
  2. ^ a b c «George Plantagenet, Duke of Clarence 1449-1478», English Monarch
  3. ^ Castelow, Ellen : «The Battle of Barnet», Historic UK
  4. ^ O’Brien, Anne : «Who was Anne Neville? The Facts», On the Tudor Trail
  5. ^ Weir, Alison (1999): Britain's Royal Family: A Complete Genealogy, London, U.K.: The Bodley Head, s. 136.
  6. ^ «Edward, Earl of Warwick (25 February 1475 - 28 November 1499)», English Monarchs
  7. ^ Ashdown-Hill, John (2016): The Private Life of Edward IV, Amberley Publishing Limited
  8. ^ a b c Alexander, Michael Van Cleave (1998): Three Crises in Early English History: Personalities and Politics During the Norman Conquest, the Reign of King John, and the Wars of the Roses, University Press of America, s. 222
  9. ^ Kendall, Paul Murray (2002): Richard the Third, W. W. Norton & Company, s. 259-260
  10. ^ Hicks, Michael: «George, Duke of Clarence», Luminarium Encyclopedia


Forgjenger:
 Ny opprettelse 
Hertug av Clarence
Etterfølger:
 Inndratt 
Forgjenger:
 Richard Neville 
Jarl av Warwick
Etterfølger:
 Edward Plantagenet