Gaius Julius Civilis
Gaius Julius Civilis var leder for batavernes opprør mot romerne i år 69. Bataverne var en germansk stamme som holdt til i området rundt Rhinens utløp i det senere Nederland, i ytterkanten av Romerriket[1]. Civilis var i slekt med den bataviske kongefamilien som en gang styrte regionen[2].
| Gaius Julius Civilis | |||
|---|---|---|---|
 Sammensvergelsen til Julius Civilis, maleri av Rembrandt, 1661, framstiller batavere som sverger troskap til Gaius Julius Civilis, lederen av batavernes opprør mot Romerriket i år 69. | |||
| Født | 25 | ||
| Død | 1. århundre | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell | ||
| Søsken | Julius Paulus | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
Civilis ble fengslet to ganger for opprør mot romerne, men begge ganger ble han benådet. Siste gang oppgis å være etter en falsk anklage fra romeren Fontio Capito. På grunn av denne anklagen ble Civilis og hans bror Julio Paulo ført til Roma. Broren ble henrettet av keiser Nero, men Civilis ble benådet og satt fri. Etter Neros fall i år 68 var han tilbake og ledet et opprør til støtte for Vespasian for å styrte den nyvalgte keiser Vitellius.
Bataverne var romernes allierte og ga dem militær støtte når det ble krevd, men de ble svært dårlig behandlet av lokale romerske guvernører og dette var hovedårsaken til opprøret. Mange stammer ble med på opprøret deriblant friserne. Den romerske flåten nær Rhinen ble angrepet og 24 skip kapret. To legioner under Mummius Lupercus ble beseiret ved Castra Vetera (nær dagens Xanten). Flere romerske militære sluttet seg også til opprøret, deriblant generalene Julius Classicus og Julius Tutor. Opprøret spredte seg til hele Gallia og truet en periode hele det romerske herredømmet i Vest-Europa.
Borgerkrigen i 69 endte med at Vespasian seiret og den sittende keiser Vitellius ble henrettet. Vespasian beordret Civilis til å legge ned våpnene, noe Civilis nektet. Dette førte til at keiseren i 70 sendte general Quintus Petillius Cerialis som beseiret opprørerne og Civilis i slaget ved Augusta Treverorum (i dag den tyske byen Trier ved grensen mellom Tyskland og Belgia) og Casta Vetera. Civilis måtte da trekke seg tilbake til sitt opprinnelige territorium Batavia.
Gjennom fredsforhandlingene fikk bataverne visse fordeler og gjenvant et godt forhold til det romerske imperiet, men de måtte flytte sin hovedstad lengre sør til et område som var strategisk umulig å forsvare, og de måtte akseptere at en romersk legion var permanent stasjonert på deres territorium. Det er ingen historiske skrifter som tyder på at Civilis ble fengslet for noen av sine handlinger etter opprøret. Snarere tyder ting på det motsatte, for han fikk immunitet som en del av fredsforhandlingene.
Referanser rediger
- ^ Tacitus, Germanerne, kap 29
- ^ «Jona Lendering, The Batavian Revolt». Arkivert fra originalen 4. mai 2016. Besøkt 18. januar 2011.
Litteratur rediger
- Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
- Tacitus, Historiae
- Josephus, Bellum Judaicum
- «Bataverna» i Nordisk Familjebok, 1904
- E. Meyer, Der Freiheitskrieg der Bataver unter Civilis (1856)
- Charles Merivale, Hist. of the Romans under the Empire, kap. 58.
- H. Schiller, Geschichte der römischen Kaiserzeit, bd 2, kap 2, § 54 (1883).