Frelse i hinduismen

Frelse i hinduismen er å frigjøres fra det evige kretsløpet. Denne frelsen eller frigjøringen kan skje ved meditasjon, askese eller å dyppe kroppen i den hellige elven Ganges. Mange av de filosofisk innstilte hinduene trekker seg tilbake fra verden for å løsrive seg fra alt begjær og på den måten oppnå den endelige frigjøring. Det kalles kunnskapens vei til frelse. En annen vei til frelse kalles gjerningenes vei. I gammel tid betydde gjerningene ofringene som prestene utførte, men etter hvert gjaldt gjerningene både den personlige gudsdyrkingen og oppfyllelsen av samfunnspliktene. Det er også en tredje vei til frelse, hengivelsens vei.

Kunnskapens vei

Det er en grunnleggende holdning i indisk religion at rett kunnskap kan frigjøre mennesket fra gjenfødselens kretsløp. Kunnskapen er ikke hva som helst, men en direkte innsikt som trenger inn under tingenes overflate, et helhetssyn på hvordan tilværelsen henger sammen.

Det finnes mange ulike retninger eller skoler innen hinduismen som sier at de kan gi den rette kunnskapen. De tre viktigste filosofiske retningene er samkhya, yoga og vedanta.

Samkhya betyr egentlig "opptelling". Den sier at den bygger på logisk tenkning. Ateisme er et stikkord for denne retningen. Den sier at det finnes ingen gud som styrer gjenfødslene eller som kan frelse fra dem. Det er opp til mennesket selv om det vil oppnå frelse. Den sier også at tilværelsen er et samspill mellom materie (kroppen, følelsene, tankene og impulsene) og sjel (ren bevissthet, passiv og ubevegelig).

Mennesket består av begge deler. Sjelen er som et speil som gjenspeiler den foranderlige, urolige materien. Denne forbindelsen mellom materie og sjel er årsaken til at mennesket opplever lidelse. Frelsen består i at sjelen frigjøres fra enhver tilknytning til materien, da slutter også gjenfødsel og lidelse.

Denne retningen har ikke hatt mange tilhengere, men har betydd mye for hinduismens bilde av mennesket og har dannet det teoretiske grunnlaget for yoga.

Handlingens vei

Bramanenes, prestenes, første plikt er å utføre offerhandlinger. De må utføres akkurat slik det er beskrevet i Brahmana-tekstene. Dette er kraftfylte og virkningsfulle offerhandlinger som i seg selv holder dharma oppe. Denne veien har høy status i hinduismen, men den er en vei bare for en liten gruppe i samfunnet.

Hengivelsens vei

Denne veien har i over to tusen år vært folkets vei i hinduismen. De fattige og ulærdes vei – og i spesiell grad kvinnenes vei.

Hengivelsen – bhakti – er rettet mot gud. Guddommen blir oppfattet som en person som en kan ha et forhold til. Som oftest er det Shiva, Vishnu eller Kali som blir tilbedt.

Frelsen er en nådehandling, en gave, fra guds side og er et uttrykk for hans kjærlighet til menneskene. Bhakti er fremfor alt en indre holdning hos hvert enkelt menneske, men kommer også til uttrykk gjennom handling, først og fremst gjennom lovsang. Lovsangen kan foregå i hjemmene, i tempelet eller på gater og markedsplasser. Spill og dans følger gjerne med lovsangen. I Bhagavadgita er bhakti omtalt som den høyeste av frelsesveiene, fordi den er åpen for alle og fører direkte til forening med gud.