Fredrik Odfjell
Ole Fredrik Odfjell (født 8. april 1878 i Bergen, død 21. september 1950) var en norsk skipsfører, skipsreder og forfatter.
| Fredrik Odfjell | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. apr. 1878[1] Bergen | ||
| Død | 21. sep. 1950[1] (72 år) | ||
| Beskjeftigelse | Skipsreder | ||
| Søsken | Abraham Odfjell Andreas Odfjell | ||
| Barn | Bernt Daniel Odfjell | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerFredrik Odfjell var sønn av akipsfører Berent Daniel Olsen (1849–1912) og Anna Severine Tønnesen (1857–1916). Han var bror av skipsreder Abraham Odfjell (1881–1960) og sammen grunnla de Rederiet Odfjell i 1915.
Karriere
redigerFredrik Odfjell dro til sjøs som 17-åring og tok skipsførereksamen i 1900. Han seilte fram til 1913. I 1925 satt han i styret for Gamlehaugen, den offisielle kongeboligen i Bergen.
Sammen med brødrene Abraham og Andreas bidro han økonomisk til byggingen av Storetveit kirke i 1928–30.[2]
Fredrik Odfjell var president i Norges Rederiforbund 1933–1936.[3] I 1936 ga han ut en selvbiografi på Gyldendal.[4] Han skrev senere også en fagbok om økonomi og politikk. I 1937 satt han i komiteen for belgiske marinemaleres utstilling, som stod for en utstilling i Bergens Kunstforening i januar 1937. Han var fra 1931 til 1949 visepresident i International Shipping Federation, en internasjonal arbeidsgiverorganisasjon for skipsfart, og president i skipseierforeningen Baltic and International Maritime Conference 1938–1949.
Etter krigsutbruddet i 1939 var det viktig for Norge å sikre forsyningene til landet. Odfjell var medlem av Urbye-delegasjonen som i London forgjeves forsøkte å få til en norsk-britisk handels- og skipsfartsavtale høsten 1939. Etter at Norge kom med i krigen ble Norges Rederforbund nazifisert, og Odfjell gikk inn i forbundets illegale ledelse. I 1943 ble han medlem av komiteen som forberedte erstatningsoppgjøret etter krigen. 1944 var innstillingen klar. Samme år besluttet de allierte at flåten i inntil seks måneder etter krigens slutt skulle kontrolleres av United Maritime Authority (UMA), med hovedkontorer i London og Washington.
Mot slutten av andre verdenskrig ble Odfjell fraktet med ubåtjageren KNM «Hitra» fra et sted i Nordhordland, via Hans Helles hemmelige fluktrute, og over til England.[5][6] Odfjell ble norsk representant i United Maritime Authority i Washington og kom dit 1945 etter rømmingen fra Norge.
I alt fire av Odfjells syv skip kom under Nortraships kontroll, mens tre gikk ned. Odfjell var blant de rederiene som led forholdsmessig størst tap under krigen, og rederiet fikk et alvorlig gjenoppbyggingsproblem. Vanskelige valutaforhold kompliserte saken, men Odfjell var heldige og dyktige, og 1949 passerte tonnasjen førkrigsstørrelsen.
Odfjell var i seks år ordfører i Fana. I 1950 ble han utnevnt til kommandør av den belgiske Leopoldsordenen for sitt bidrag til den maritime forbindelse mellom Norge, Belgia og Kongo.[7] Han var også æresborger av New York, innehaver av St. Olavs Orden og kommandør av 2. klasse av Dannebrogordenen og av Vasaorden.[3]
Bibliografi
rediger- Odfjell, Fr. (1936). Vi går ombord: hvad der hendte mig til sjøs. Oslo: Gyldendal.
- Fr. Odfjell (1936). Behovet for mellemfolkelig samarbeide i sjøfarten : oppgaver og resultater. Oslo. [Bilag til "Norsk styrmandsblad" nr. 10, 1936. 15 sider]
- Odfjell, Fr. (1940). Veien vi vandrer: en forretningsmanns syn på sosial-økonomiske og sosial-politiske spørsmål. Oslo: Gyldendal.
Referanser
rediger- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Ole Fredrik Odfjell Oppr. Olsen, Norsk biografisk leksikon ID Fr_Odfjell, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hans-Emil Lidén. Storetveit kirke i Norges Kirker.
- ^ a b VG, 22. september 1950, side 4. (Atekst: Skipsreder Odfjell død)
- ^ Bibsys: (no) Behovet for mellemfolkelig samarbeide i sjøfarten : oppgaver og resultater
- ^ Hans A. Helle (1976). «En liten beretning fra krigens dager». Nasjonalbiblioteket - www.nb.no. s. 71. Besøkt 1. juni 2020.
- ^ NTBtekst, 21. desember 1986. (Atekst: Gammel redergjeld oppgjort )
- ^ VG, 12. juni 1950, side 2 (Atekst: Leopoldordenen)