Frank Filchock

Frank Joseph Filchock (født 8. oktober 1916 i Crucible i Pennsylvania, død 20. juni 1994 i Washington County i Oregon) var en spiller og trener i amerikansk fotball. Etter en kjent gamblingskandale rundt NFL Championship Game 1946 ble han suspendert av National Football League (NFL) fra 1947 til 1950.

Frank Filchock
Nr. 30, 64
Posisjon: quarterback
Informasjon
Født: 8. oktober 1916
Fødested: Crucible
Død: 20. juni 1994 (77 år)
Dødssted: Washington County
Høyde: 178 centimeter	Vekt: 88 kg
Karriereinformasjon
High School: Redstone (PA)
College: Indiana
NFLs draft: 1938 / Runde: 2 / Pick 14
Laghistorie
Som spiller Pittsburgh Pirates (1938) Washington Redskins (1938–1941, 1944–1945) New York Giants (1946) Hamilton Tigers (1947–1948) Montreal Alouettes (1949–1950) Baltimore Colts (1950) Edmonton Eskimos (1951–1952) Saskatchewan Roughriders (1953)
Som trener Edmonton Eskimos (1952) Saskatchewan Roughriders (1953–1957) Sarnia Golden Bears (1958) Calgary Stampeders (1959) Denver Broncos (1960–1961)
Karrierehøydepunkter og Priser
2× Pro Bowl (1939, 1941) 2× Sesongleder touchdownpasninger NFL (1939, 1944) Sesongleder passer rating NFL (1944) Sesongleder pasningsprosent NFL (1944) Imperial Oil Trophy (1948) Lionel Conacher Award (1949)
Karrierestatistikk
Kamper	76
Kampstarter	34
Pasningsforsøk	677
Fullførte pasninger	344
Pasningsprosent	50,5 %
Pasningsyards	4 921
Touchdownpasninger	47
Interceptions	79
Spillerstatistikk på PFR

Tidlig karriere

Filchock ble født i 1916 i gruvebyen Crucible i Pennsylvania og var en av stjernespillerne på skolelaget til Redstone Township High School og senere på Indiana University. Etter universitetet var han den andre spilleren valgt av Pittsburgh Pirates (nå Pittsburgh Steelers) i andre runde av NFLs draft i 1938. Pirates’ førstevalg i draftet det året var Byron «Whizzer» White fra Colorado, som senere ble en høyesterettsdommer. Filchock spilte i seks kamper for Pirates i 1938 før han ble solgt til Washington Redskins.

I Washington spilte han seks kamper i 1938 under Sammy Baugh. Han forble i spillerstallen ut 1941-sesongen og delte noe spilletid med Baugh. I denne perioden var de to kjent som Slingin’ Sam og Flingin’ Frank.

Den 15. oktober 1939 kastet Filchock den første 99-yard touchdownpasningen i NFL historie, til Andy Farkas, i en kamp mot sitt gamle lag Pirates. Dette var en rekord for lengste play fra scrimmage, en rekord som kun kan tangeres og ikke slås. I 1939 og 1944 ledet han ligaen i touchdownpasninger. I sistnevnte ledet han også ligaen i prosentandel fullførte pasninger, like foran lagkameraten Baugh.

I 1942 og 1943 tjente Filchock i United States Navy. Under tjenesteperioden spilte han for Georgia Pre-Flight, hvor han ble utnevnt til U.P. All-Service Team som en tailback. I 1944 var han tilbake i Washington, D.C., hvor Redskins nylig hadde gått over til T-formasjonen.

Etter 1945-sesongen spurte New York Giants’ trener Steve Owen eier Tim Mara om å hente Filchock for å kaste pasninger i Owens angrep, som bygget på A-formasjonen. Mara fullførte en byttehandel med Redskins, men å få signert Filchock viste seg å være vanskelig. Mara måtte ikke bare gå over sitt eget lønnstak, men han måtte også gå med på den første flerårige kontrakten i Giants’ historie. Filchock skal ha fått $35 000 for tre sesonger. Selv store Giants-spillere som Benny Friedman, Mel Hein og trener Steve Owen hadde aldri blitt tilbudt en flerårig kontrakt (Owan var trener for Giants i 22 år uten en kontrakt).

Til tross for en smertefull armskade hadde Filchock et solid første år i New York, med 1 262 pasningsyards og 12 touchdowns. Han hadde også 371 yards på løp og ble utnevnt All-Pro halfback og lagets MVP. Pasningsangrepet hans var det Giants trengte for å få Owens angrep til å virke, og Filchock ledet laget fra et sesongresultat på 3–6–1 i 1945 til 7–3–1 og førsteplass i Eastern Conference i 1946. Dette ledet til en tittelkamp mot Chicago Bears på søndag den 15. desember.

Skandalen

Noen få timer før kampen ble det rapportert på radio at gamblere hadde forsøkt å rigge kampen—og at Filchock og en annen back for Giants, Merle Hapes, var involvert. Dette utviklet seg senere til at New Yorks borgermester Bill O'Dwyer, NFLs kommissær Bert Bell, politidirektør Arthur Wallander og Giants’ eier Tim Mara hadde et møte på borgermesterens kontor for å vurdere situasjonen dagen før kampen. O'Dwyer ville også ha et møte med spillerne, og Filchock og Hapes ble invitert hjem til borgermesteren senere samme dag. Under dette møtet innrømmet Hapes at han hadde blitt kontaktet, mens Filchock avviste det.

Klokken 02:00 på søndag, tolv timer før avspark, annonserte statsadvokaten at Filchock og Hapes hadde blitt tilbudt $2 500 hver pluss fortjenesten fra et veddemål på $1 000 at Chicago skulle vinne med ti eller flere poeng. Spillerne hadde også blitt tilbudt jobber utenom sesongen som de skulle tjene rundt $15 000 på.

Bell annonserte at selv om politiet hadde konkludert med at ingen spillere hadde tatt imot en bestikkelse så ville ligaen også etterforske saken. Tittelkampen ble spilt til avtalt tid. Filchock, som under møtet med borgermesteren hadde nektet for å ha blitt kontaktet, skulle få lov til å spille i kampen. Hapes, som innrømte at han ikke hadde rapportert at han ble kontaktet, skulle ikke få spille.

Giants begynte dermed kampen uten en av sine stjernespillere og med rykter rundt en annen. Da Filchock ble introdusert på bane buet pubikum. Han skal ha spilt hardt og brukket nesen, men Giants tapte kampen 24–14. Dette var nøyaktig den samme linjen gamblerne hadde lagt seg på; de hverken vant eller tapte penger.

Filchock spilte i 50 minutter og var ansvarlig for alle Giants’ poeng, med touchdownpasninger til Frank Liebel og Steve Filipowicz. Han fullførte 9 av 26 pasninger for 128 yards og kastet 6 interceptions. Spillerne på vinnerlaget fikk utbetalt $1 975,82 og taperne fikk $1 295,57. Både Filchock og Hapes fikk utbetalingen.

Dagen etter kampen rapporterte Associated Press:

Alvin J. Paris, a self-styled 'big bettor' on athletic contests, was arraigned on a bribery charge, accused of having offered Merle Hapes and Frank Filchock, Giant backfield men, $2,500 each to agree not to play their best in the championship contest. Police exonerated both players but Hapes was kept out of the game at the order of Bert Bell, commissioner of the league. Filchock, the key man in the Giants' backfield, played virtually all the game.

Etter skandalen

Alvin Paris ble dømt for bestikkelser den 8. januar 1947. Samme dag suspenderte Bell begge spillerne, selv om dommeren i Paris’ rettssak fant at «Frank Filchock was not an accomplice, and was in fact an unfortunate victim of circumstances.»

Etter Paris’ rettssak ble tre andre gamblere siktet for bestikkelser og konspirasjon. Paris hadde ikke vitnet i sin egen rettssak, men var tiltalemyndighetens stjernevitne under den andre rettssaken. Han vitnet om at det var veddet $500 for hver av de to spillerne på at Giants skulle vinne den siste kampen i seriespillet, mot Redskins. Dette skal ha vært uten at spillerne var klar over det. Paris betalte dem gevinsten etter kampen. Ifølge ham hadde Hapes tatt imot pengene uten å krangle på det, mens Filchock måtte overtales. Paris påstod også at Hapes var villig til å tape tittelkampen med vilje, og at Filchock måtte sove på det og endte opp med å avslå tilbudet.

Hapes og Filchock vitnet også. Begge nektet for å ha mottatt penger fra Paris eller å ha vurderte noen tilbud om bestikkelser.

De tre konspiratørene i den andre rettssaken ble dømt til fem til ti år. Paris’ straffeutmåling shadde blitt utsatt til etter den andre rettssaken. Hans vitnesforklaring for tiltalemyndighetene ble vurdert, og han endte opp med å bli dømt til kun ett år. Etter ni måneder ble han prøveløslatt.

Innen 24 timer etter den andre dommen forlenget kommissær Bell suspensjonene for Filchock og Hapes på ubestemt tid. Ifølge ham ble dette gjort fordi han mente at spillerne var «skyldige i handligner som var skadelige for ligaen og idrettens velferd.» Suspensjonen gjald ikke bare i NFL, men også i alle de mindre ligaene som var knyttet til den. Den gjaldt ikke for den nye All-America Football Conference, men de hadde ikke noen planer om å plukke opp en spiller fra den større ligaen som nylig hadde blitt utestengt for gambling. I praksis var Filchock utestengt fra å drive med profesjonell amerikansk fotball i USA.

Da han ble spurt om sine planer for fremtiden svarte Filchock at «Jeg har ikke lagt noen planer for fremtiden fordi jeg aldri trodde jeg kom til å slutte med amerikansk fotball. Jeg har fremdeles lyst til å spille. Det tror jeg at jeg alltid vil.»

En andre karriere i Canada

Selv om ingen lag i USA ville signere Filchock var det interesse for ham i Canada. Både Hamilton Tigers og Ottawa Rough Riders i Interprovincial Rugby Football Union (eller Big Four) kom med tilbud. Filchock kom til enighet med Tigers, og den 13. august 1947 signerte han som spilelr og trener. Han skal ha blitt betalt $7 000 for sesongen.

Der var derimot et problem. Selv om canadiske lag teknisk sett var amatørlag var det en åpen hemmelighet at alle lagene i Canadas to store ligaer—Big Four og Western Interprovincial Rugby Union (WIFU)—betalte spilelrne sine. Lew Hayman, som da var i ferd med å bygge opp sitt eget lag i Montreal, Montreal Alouettes, men som hadde vært involvert i idretten øst i Canada i flere år, sa i 1946:

In the days before the war, the players were paid off in the dark. Some of the Canadian players took money and others didn't, though nearly all of them accepted gifts. Imports from the United States were paid in cash — somewhere between $1,000 and $1,200 for a season. Today you have to pay them all, homebreds or imports, and you have to pay them about four times as much as you did before the war.

Alle visste om dette, men ingen ville innrømme det. For at en høyprofilert profesjonell spiller som Frank Filchock skulel spille i Big Four, måtte man droppe skuespillet, noe ikke alle var villige til å gjøre. Like etter at Filchock ble signert avslo Canadian Rugby Union, en organisasjon for alle nivåer av idretten, søknaden hans om spillerlisens uten kommentar, og IRFU stemte tre mot en for å hindre han i å spille for Hamilton. Filchock hadde endt opp med å bli svartelistet av alle ligaene i både USA og Canada. Tigers var derimot bestemt på at Filchock skulle spille for dem.

Frank spilte to treningskamper og fire ligakamper, hvor alle ble erklært tap før kampstart, før Big Four enstemmig vedtok at han skulle få spille. Tigers endte 1947-sesongen 2–9–1.

Filchock var tilbake med Tgers i 1948, men laget hadde i mellomtiden sluttet i IRFU. Filchocks ankomst i Big Four hadde ført til økte tilskuertall for alle lagene, men ettersom det ikke var noen avtaler om deling av billettinntekter tjente ikke Tigers på dette utover inntekter i sitt eget stadion, med 12 000 seter. Ettersom de betalte Filchocks lønn—uten tvil den best betalte spilleren i ligaen—følte Tigers at de burde få kompensasjon for alle de andre lagenes økte inntekter. De tre andre lagene var ikke enige i dette, og Tigers valgte å trekke seg ut av ligaen.

Hamilton Wildcats, som hadde spilt i Ontario Rugby Football Union siden 1943, tok over Tigers’ plass i ligaen. De ble godkjent, og Tigers, som hadde blitt stiftet i 1869 og var ett av Big Fours originale medlemmer i 1907, måtte spille i ORFU. I 1950 ble Tigets og Wildcats slått sammen til Hamilton Tiger-Cats. I 1948 var Filchock ORFUs MVP.

Filchock forlot Tigers og var tilbake i Big Four i 1949, da med Lew Haymans Montreal Alouettes med en lønn på $20 000 for to år. Han hadde nå omtrent den samme inntekten som han hadde hatt med New York Giants. Alouettes gikk 8–4 i seriespillet i Big Four, og slo deretter ORFU-mestrene Hamilton Tigers 40–0 for Eastern Canadian-tittelen. I Grey Cup møtte de Western-mesterne Calgary Stampeders. Stampeders hadde gått 28–2–1 de siste to sesongene, inkludert en Grey Cup-seier over Ottawa i 1948. Filchock fullførte 11 av 19 pasningsforsøk for 204 yards, en touchdown og en interceptions. Han hadde også tre interceptions på Calgarys pasninger, og Alouettes vant kampen 28–15.

Opphevelse av suspensjonen

I håp om å få opphevet suspensjonen sin i NFL deltok Filchock på en høring med kommissær Bert Bell i juli 1950. Med ham var Leo Dandurand, Alouettes’ president, og de to la frem vitnemål fra forretningsmenn, prester og idrettsledere som hedret Filchock for sin oppførsel og personlighet. New Yorks borgermester Bill O'Dwyer og statsadvokaten George Monaghan foreslo også at Bell hevet suspensjonen.

Bell gikk med på å gi Filchock en ny sjanse. Da det ble annonsert sa han at Filchock «har alltid oppført seg på en måte som reflekterer god sportsånd... [og] har spilt en stor rolle i utviklingen av idretten i Canada.»

Giants’ Jcak Mara annonserte at han var «glad for å høre at Frank hadde blitt gjeninnsatt... [men] vi har ikke noen planer om å tilby ham kontrakt ettersom vi fokuserer på unge talenter.» Filchock var 33 år gammel da han ble gjeninnsatt.

Filchock returnerte til Montreal og spilte der gjennom hele 1950-sesongen. Alouettes nådde ikke sluttspillet, og Filchock signerte deretter med Baltimore Colts, som fremdeles ikke var ferdige i NFL-sesongen. Colts ble oppløst etter sesongen, og Filchock endte opp med å aldri spille mer amerikansk fotball i NFL.

De siste spillerårene

I 1951 spilte Filchock med Edmonton Eskimos i WIFU, og det var den første gangen siden han kom til Canada at statistikkene hans ble offisielt registrert. Det var først i 1951 at Western Canada begynte å føre statistikker, mens Eastern ikke begynte med dette før i 1954. Han var spiller og trener for Eskimos i 1952 og ledet dem til tittelen i WIFU, og ble utnevnt til Western All-Stars andrelag samme år. Eskimos sparket ham etter at laget tapte i Grey Cup i 1952, visstnok fordi han krevde høyere lønn.

Trenerkarriere

I 1953 gikk Filchock over til Saskatchewan Roughriders, hvor han var både hovedtrener og quarterback. Han la opp som spiller etter sesongen men forble trener i Regina ut 1957, med et sammenlagtresultat på 41–35–4 uten å nå Grey Cup.

I 1958 ble han hovedtrener for Sarnia Golden Bears i ORFU. Laget hadde hentet inn noen solide amerikanske spillere, inkludert quarterback og kicker Gino Cappelletti. I løpet av ti kamper tapte de bare én, og da med kun ett poeng. To seiere i sluttspillet gav Filchock hans andre ligatittel som trener, men ORFU ble ikke lenger sett på som en major. Amatørlag hadde blitt utestengt fra Grey Cup den sesongen etter etableringen av Canadian Football League, men ORFU hadde allerede trukket seg fra Grey Cup fire år tidligere.

I 1959 var Filchock backfield coach for Calgary Stampeders i CFL. Han ble den første hovedtreneren for Denver Broncos i den nye American Football League den 1. janaur 1960. I desember 1961 fikk han sparken etter to skuffende sesonger, med et sammenlagtresultat på 7–20–1.

I 1964 var Filchock defensive coach for Quebec Rifles i United Football League, hans siste år i amerikansk fotball. Samlet sett hadde han vært spiller eller trener i profesjonell amerikansk fotball i tolv forskjellige byer, seks ligaer og to land. Han hadde også spilt i high school, college og under militærtjenesten, og hadde spilte minor league baseball med tre forskjellige lag. Som trener for lag i majors hadde han et sammenlagtresultat på 67–65–7.

Bibliografi

• Braunwart, Bob, Bob Carroll og Joe Horrigan, «The Peregrinations of Frankie Filchock», Professional Football Researchers Association 1981. Trykket på nytt i From Scrimmage to SnapBack, The Journal of the Canadian Football Historical Association, b. 2, nr. 2, Sommer 2004. Inkluderer Filchocks offisielle statistikker som spiller og trener (USA og Canada).
• Carroll, Dink, «Dollars and Dropkicks», Saturday Night, 11. oktober 1949, s. 10–11, 31-32.
• Claassen, Harold, The History of Professional Football, Englewood Cliffs, N.J.: Prentice-Hall, 1963.
• Coenen, Craig R. (2005). From Sandlots to the Super Bowl: The National Football League, 1920–1967. Knoxville, Tennessee: The University of Tennessee Press. ISBN 1-57233-447-9
• Coleman, Jim, Artikler om Filchock-affæren, Toronto Globe and Mail, 18. august 1947, s. 16; 1. oktober 1947, s. 18.
• Davis, Jeff (2005). Papa Bear, The Life and Legacy of George Halas. New York: McGraw-Hill ISBN 0-07-146054-3
• Farrar, Harry, «Pro Football's Mr. Gadabout», Denver Post, 21. februar 1964.
• «Frankie Filchock Chosen Most Valuable Player in League»", Hamilton Spectator, 3. november 1948.
• Gottehrer, Barry, The Giants of New York, New York: G.P. Putnam's Sons, 1963.
• Lyons, Robert S. (2010). On Any Given Sunday, A Life of Bert Bell. Philadelphia: Temple University Press. ISBN 978-1-59213-731-2
• MacCambridge, Michael (2005). America's Game. New York: Anchor Books ISBN 978-0-307-48143-6
• McIlroy, Kimball, «Fall, Football, and Filchock», Saturday Night, 13. september 1947, s. 26–27.
• Pervin, Lawrence A. (2009). Football's New York Giants. Jefferson, North Carolina: McFarland and Company, Inc. ISBN 978-0-7864-4268-3
• Peterson, Robert W. (1997). Pigskin: The Early Years of Pro Football. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-507607-9
• Walker, Hal, «Here's Filchock», Toronto Globe and Mail, 20. august 1947, s. 15.

Eksterne lenker

• (en) Karrierestatistikker fra NFL.com · Pro Football Reference
• (en) Frank Filchock hos Find a Grave