Folkeviljen var en avis som eksisterte mellom 1911 og 1956. Avisen ble startet på Sjøvegan av sokneprest Kr. Tønder (stortingsmann fra 1915 til sin død i 1934), der det første nummeret kom ut den 9. september 1911. I februar 1917 ble Folkeviljen partiavis for Arbeiderpartiet og flyttet til Harstad, der den konkurrerte med bladet Haalogaland og Harstad Tidende.

De som sto i spissen for å opprette en partiavis i byen, var smed Anton Edvard Carlsen og agent Hans Simonsen-Sparboe. (Simonsen-Sparboe ble ordfører i Harstad i 1917 med Carlsen som varaordfører.) Trykkeri og redaksjon ble lagt til kjelleretasjen i Harstad Arbeidersamfund, Storgt. 18.

Tønder sto formelt som redaktør også en tid etter at avisen kom til Harstad, og en rekke pressefolk skiftet om å arbeide i redaksjonen. Det var i 1924 fire aviser i byen, og selv om konkurransen om leserne var skarp, så hadde avisene likevel felles annonsetariffer. Svært mange Harstad-bedrifter var rammet av de elendige tidene på 1920-tallet, og Folkeviljen var intet unntak. De opparbeidet seg gjeld til Arbeiderpressens Samvirke som de ikke klarte å betjene. Dette førte nok til at Samvirket fikk betydelig makt over avisen, noe som skulle få betydning da det etter hvert oppsto en ideologisk maktkamp innen arbeiderbevegelsen.

Den berømte avisokkupasjonen i 1923 rediger

Denne maktkampen førte til splittelsen mellom Arbeiderpartiet (DNA) og Norges Kommunistiske Parti (NKP) i november 1923. Folkeviljens daværende redaktør, Sigurd Simensen, var kommunist, og motstanderne hans, med Tønder i spissen, fant det derfor ikke akseptabelt at han skulle sitte med redaktøransvaret. Det ble dermed vedtatt å ta fra Simensen vervet som redaktør. Men Simensen, som den stridsmannen han var, aktet ikke å godta noen oppsigelse og fortsatte sin redaktørgjerning som om intet var skjedd. I tillegg hadde han lønn til gode, slik at det av den grunn ikke var lett å kvitte seg med ham. Denne vanskelige situasjonen resulterte i at en mannsterk gruppe med Peder Jacobsen (senere stortingsmann og visepresident i Odelstinget) i spissen, som nå hevdet å være bladstyrets nye formann, slo til og okkuperte avislokalene i Arbeidersamfundet mens redaktør Simensen inntok sin daglige lunsj på en av byens kafeer. I lokalene fant aksjonistene kun Aage Rønning, som fortsatt regnet seg som bladstyrets formann. Det skal ha gått ganske verbalt hardt for seg, ifølge Peder Jacobsens egen forklaring. Okkupantene stengte døra slik at Simensen ikke kom seg inn da han dukket opp. Han tok en titt gjennom vinduet, forsto situasjonen og forsvant fra stedet. Denne episoden skjedde midt i desember 1923, ca. en måned etter at stiftelsen av Norges Kommunistiske Parti fant sted. Det siste nummer av Folkeviljen som Simensen redigerte, kom ut 13. desember. Avisen ble så redigert av en komité bestående av Kr. Tønder, Naftali Nilsen og Alfons Johansen, og fra 7. januar 1924 ble sistnevnte fast redaktør. Han ble senere stortingsmann.

Avisen ble stanset av nazistene rediger

For å hindre at avisen ble talerør for tyskerne og nazistene, ble den stoppet i 1941 etter avtale med personalet og den lokale partiledelsen. Den korte tiden Folkeviljen kom ut under okkupasjonen tilstrebet den en ren norsk linje. Dette var en dristig beslutning, da okkupasjonsmakten hadde gitt ordre om at avisen skulle fortsette og at den var pliktig å ta inn stoff fra nazistenes presse- og propagandakontor. Fungerende redaktør Freder Frederiksen sa tydelig fra om hva han mente om dette i en lederartikkel den 12. august 1941. Nazistenes sensurapparat var fysisk til stede denne dagen, og reagerte med ordre om øyeblikkelig stans av avisen.

Etter krigen stod bladet ribbet for eget trykkeriutstyr og måtte ta opp konkurransen med Harstad Tidende, som hadde kommet ut under hele okkupasjonen. Det hjalp lite at man som kompensasjon for tapet av trykkeriutstyret og de tapte markedsandelene avisen hadde lidd i okkupasjonstiden, fikk en engangserstatning fra Justisdepartementet på kr 65 000,- (= ca. 1,1 mill. 2008-kroner).

Tapte konkurransen med Harstad Tidende rediger

Ved Harstads 50-årsjubileum i 1953 kom avisen ut fire ganger i uka og meldte selv om en solid posisjon i markedet. Men økonomien var dårlig, og det tvang avisen til å redusere utgivelsen til tre dager i uka. Opplaget var i denne perioden kommet opp i over 4500 eksemplarer, og avisen kostet 25 øre i utsalg. Men annonsetilgangen var ikke den beste, og særlig på småannonsene hadde Harstad Tidende et markert forsprang.

For Folkeviljen, Harstad Tidende og bladet Haalogaland var det først på 1950-tallet et spørsmål om hvilken av de tre avisene som skulle overleve. Det var neppe marked for alle tre. I denne kampen var det vel reelt sett bare håp for Folkeviljen eller Harstad Tidende. I motsetning til Harstad Tidende, som var den eneste som hadde eget hus og trykkeri og hadde vært i markedet under krigen, måtte begge konkurrentene bygge opp bedriftene sine på nytt. Og begge hadde elendig økonomi som blant annet gjorde at man levde på trykkeribedriften Aas & Søns nåde. For å komme ut, måtte de i perioder forplikte seg til å betale trykkingen på forskudd for hvert nummer.

I denne perioden gjorde konkurrenten Harstad Tidende flere store tekniske investeringer og fikk dermed et overtak på konkurrentene som nok ble utslagsgivende. I 1954 ga Haalogaland opp, og i 1956 så Folkeviljen det mest praktisk å gå inn som en del av Nordlys, som opprettet egen redaksjon i Harstad. Selv om bladet gjorde et tappert forsøk på å komme tilbake på 1980-tallet, ble det med forsøket, og avisens historie må dermed sies å være avsluttet.

Forretningsførere rediger

De første årene frem til 1932 hadde Folkeviljens redaktører også den forretningsmessige ledelse. Fra 1932 til august 1941 var Harald Mikkelsen og Jacob Røgeberg tilsatt som forretningsførere, mens Per Johansen var disponent fra 1945 til avisen gikk inn i 1956.

Redaktører (og midlertidige redaktører) rediger

Disse har vært redaktører eller har midlertidig redigert avisen:

Kilder rediger

  • Gunnar Reppen: Trykkerier og aviser i Harstad. Harstad 2007.