Fir Bolg (også stavet Firbolg og Fir Bholg) er i irske middelaldermyter den fjerde opphavlige befolkning på øya Irland. Den pseudohistoriske fortellingen hevdet at de nedstammet fra Muintir Nemid, en tidligere gruppe som forlot Irland og dro til forskjellige steder i Europa. De som dro til Hellas ble til Fir Bolg og reiste til slutt til Irland, etter at øya hadde vært ubebodd i mange år. Etter å ha styrt den en stund og delt øya i provinser, blir de styrtet av et nytt folk, Tuatha Dé Danann («gudinnen Danus folk»),[1] som invaderte Irland.[2] I keltisk mytologi er Fir Bolg også forstått som en form for gudelignende stamme på Irland som skal ha levd og hersket over øya i forhistorisk, mytologisk tid. De skal ha levd i strid med både demonene fomorierne og alvefolket Tuatha de Danaan, inntil de siste utslettet Fir Bolg.

Sendebud fra Firbolg og Tuath Dé som møtes før slaget ved Moytura. Illustrasjon av Stephen Reid i T.W. Rollestons Myths & Legends of the Celtic Race, 1911

Mytene rediger

Manuskriptet Lebor Gabála Érenn (Boken om erobringen av Irland) fra middelalderen, antagelig samlet rundt år 1000, men gjenforteller langt eldre fortellinger og myter fra muntlig tradisjon. Lebor Gabála forteller at Irland ble bosatt seks ganger av seks grupper mennesker. De tre første – folket i Cessair, folket i Partholón og folket i Nemed – ble utslettet eller tvunget til å forlate øya. Fir Bolg sies å være etterkommere av folket i Nemed, som bebodde Irland før dem. Alle unntatt tretti av Nemeds folk ble drept i krigføring og katastrofe. Av disse tretti flyktet en gruppe «inn i den nordlige delen av verden», en gruppe flykter til Britannia, og en annen gruppe flykter til Hellas. De som dro inn i nord ble Tuatha Dé Danann, de viktigste hedenske gudene i Irland.

De som dro til Hellas ble til folket Fir Bolg. Lebor Gabála sier at de ble slavebundet av grekerne og tvunget til å frakte poser med jord eller leire, derav navnet Fir Bolg («menn med sekker»). En annen middelaldertekst, Cath Maige Tuired sier at de ble tvunget til å bosette seg på dårlig, steinete land, men at de gjorde det til fruktbare åkre ved å frakte store mengder jord på den.

Ledet av sine fem høvdinger delte de Irland inn i fem provinser: Gann tar nordlige Munster, Sengann tok sørlige Munster, Genann tok Connacht, Rudraige tok Ulster og Slánga tok Leinster. De etablerer overkongedømme og en rekke av ni overkongene styrte over Irland de neste 37 årene. Overkongenes sete var etablert i Tara, et sted med stor betydning gjennom middelalderen som en kilde til religiøs og kongelig makt.[3] Den siste overkongen, Eochaid mac Eirc, gift med gudinnen Tailtiu er selve eksemplet på en perfekt konge. Fir Bolg skal også å ha omfattet to undergrupper kjent som Fir Domnann og Fir Gáilióin.

Etter 37 år kom Tuatha Dé Danann til Irland. Kongen deres, Nuada, krevde om å få halve øya, men Fir Bolg-kongen Eochaid nektet. De to gruppene møtes ved Balgatan-passet, og i det påfølgende slaget, Cath Maige Tuired («slaget ved Magh Tuireadh»), varer i fire dager. Under kampen utfordret Sreng Fir Bolgs fremste kriger Nuada til tvekamp. Med ett sveip av sverdet, kuttet Sreng av Nuadas høyre hånd. Imidlertid ble Fir Bolg beseiret og deres konge, Eochaid, blir drept av Morrígan. Sreng reddet dem imidlertid fra total ødeleggelse.[4] Ifølge noen tekster flyktet Fir Bolg fra Irland.[5] Ifølge andre ga Tuatha Dé Danann dem en fjerdedel av Irland som sitt eget, og de valgte Connacht. De er deretter nevnt svært lite etter dette i mytene.[6]

Historia Brittonum (Britonenes historie), tilskrevet som et arbeid av Nennius, en walisisk munk fra 800-tallet, ble skrevet ned langt tidligere enn Lebor Gabála og sier at det var kun tre bosetninger på Irland: folket av Partholón, folket av Nemed, og gælere. Den nevner imidlertid at en leder kalt Builc eller Builg og hans tilhengere hadde tatt en øy kalt Eubonia, antatt å være øya Man i Irskesjøen.[7] Lebor Gabála legger Fir Bolg inn i ordningen og øker antallet bosettinger til seks. Det har blitt antydet at dette tallet ble valgt for å kunne måle seg med De seks verdensaldre, en periodisering av verdenshistorien som var utbredt i den kristne kulturkretsen i middelalderen.[8]

Tolkning av mytene rediger

I dag ser de fleste forskere og lærde på Lebor Gabála som myte snarere enn som faktisk historie.[2] Dets forfattere antas å ha til hensikt å gi en episk opphavshistorie for irene, slik som israelittenes har og en opprinnelse som forsonet innfødte irske mytene med det kristne synet på historien.[9][10] Irlands innbyggere (i dette tilfellet Fir Bolg) ble sammenlignet med israelittene ved å rømme fra slaveri og foreta en strålende reise til et «det lovede land». De hedenske gudene (Tuath Dé) er framstilt som en gruppe mennesker med trolldomskrefter.

Navnet Fir Bolg er vanligvis oversatt i den eldste litteraturen som «menn med sekker». Det irske ordet gran betyr «menn» og ordet bolg/bolc kan bety en mage, veske, sekk, belg og så videre. Kuno Meyer og R.A. Stewart Macalister hevdet at navnet kommer fra begrepet Fir i mBolgaib, som betyr «ridebuksebærere», bokstavelig talt «menn i (posete/løstsittende) knebukser», som kan tolkes som et begrep for forakt for de «lavere samfunnsklasser». Macalister antydet at dette uttrykket hadde falt ut av bruk da Lebor Gabála ble skrevet, og forfatterne prøvde å forstå det ved å lage en historie om menn med poser/sekker.[11] En alternativ tolkning har vært å antyde at det opprinnelig betydde menn som var «bulende» eller «hovne» av kampraseri.[7]

Navnet kan være basert på og beslektet med det latinske navnet for belgiere, Belgae.[7] Belgae var en gruppe keltisk språklige stammer som bodde i det nordlige Gallia. Thomas Francis O’Rahilly antyder at Fir Bolg, Fir Domnann og Fir Gáilióin var historiske folk som nådde Irland i antikken. Han foreslo at Fir Bolg var knyttet til det historiske Belgae, Fir Domnann var de historiske Dumnonii og Fir Gáilióin var Laigin.[12]

John Rhys og R.A. Stewart Macalister har foreslått at Fir Bolg er fomorierne (Fomoire) under en annen dekke.[11] Macalister bemerket at Fir Bolg er den eneste gruppen av nybyggere som ikke var plaget av fomorierne.[11] Tuath Dé kjempet to lignende kamper ved Mag Tuired, en mot den menneskelige Fir Bolg og en mot de overnaturlige fomorierne. Fir Bolg ledet fomorierne til det andre slaget.[11] Fomorierne ser ut til å ha representert de skadelige eller destruktive kreftene i naturen, mens Tuath Dé representerte gudene for vekst og sivilisasjon.[13][14]

Referanser rediger

  1. ^ Carey (2006), s. 1693–1697.
  2. ^ a b Carey (1994), s. 1–4.
  3. ^ Echard, Sian; Rouse, Robert (2017): The Encyclopedia of Medieval Literature in Britain. John Wiley & Sons. ISBN 978-1-118-39698-8
  4. ^ Ellis (2002), s. 28
  5. ^ Koch (2006), s. 1327
  6. ^ Squire (1910), s. 47–77
  7. ^ a b c Koch (2006), s. 749–750
  8. ^ Sjoestedt ([1949] 2000), s. 3
  9. ^ Carey (1994), s. 1–4, 24
  10. ^ Koch (2006), s. 1130
  11. ^ a b c d Online Index to the Lebor Gabála Érenn (Book of Invasions), based on R.A.S. Macalister's translations and notes: O - P (PDF). Corpus of Electronic Texts, 2008.
  12. ^ O'Rahilly (1946)
  13. ^ MacCulloch (2009), s. 80, 89, 91
  14. ^ Smyth (1996), s. 74

Litteratur rediger

  • Carey, John (1994): «The Irish National Origin-Legend: Synthetic Pseudohistory» (PDF), Department of Anglo-Saxon, Norse and Celtic, University of Cambridge, s. 1–4. Arkivert fra originalen den 26. april 2021
  • Carey, John (1998): «Fir Bolg: a Native Etymology Revisited» i: Cambridge Medieval Celtic Studies 16, s. 77–83.
  • Carey, John (2006): «Tuath Dé», i: Koch, John T. (red.): Celtic Culture: A Historical Encyclopedia. ABC-CLIO; s. 1693–1697.
  • Ellis, Peter Berresford (2002): The Mammoth Book of Celtic Myths and Legends. London: Constable & Robinson
  • Koch, John T. (2006): Celtic Culture: A Historical Encyclopedia. ABC-CLIO
  • MacCulloch, John Arnott (2009): The Religion of the Ancient Celts. The Floating Press
  • O'Rahilly, T.F. (1946): Early Irish History and Mythology. Dublin Institute for Advanced Studies
  • Sjoestedt, Marie-Louise ([1949] 2000): Celtic Gods and Heroes. Dover Publications
  • Squire, Charles (1910): Celtic Myth and Legend. London: Gresham.

Tekster på norsk rediger

Eksterne lenker rediger