Fehirdsle

Fehirdsle eller Fehirde (norrønt: féhirði, eg. en person som vokter annen manns fe, gods el. penger) var navnet på de norske kongers skattmestere i middelalderen. Som navnet sier var det opprinnelig en hirdmann, men ble etter hvert en regional skattmester i et fehirdsle .

Den senere erkebiskop Øystein Erlendsson begynte sin karriere som kapellan og fehirde i kong Inge Krokryggs hird, og er den første kjente fehirde. Fehirde-embetet gjennomgikk en særegen utbygging under kong Håkon V Magnusson, fra å være en hirdembetsmann som fulgte kongen rundt i landet, omtaler kongens forordning av 17. juni 1308 fehirder i de fire største byene i regional skattmesterfunksjon. Kjente fehirder under kong Håkon var Erlend Styrkårsson i Oslo, Botolv Håkonsson i Bergen, Bjarne Audunsson i Tønsberg og Audun Torbergsson i Trondheim. Senere på 1300-tallet var Norge delt i fem skattedistrikter. Disse hadde hver sin fehirde, som dessuten var kongelig befalingsmann på slottene, med unntak av Nidaros som manglet slott og hus, der greide man seg med en tømmerbygd kongsgård.

Skattedistrikter

• Bjǫrgvinar fehirdsle med sete i Bergen, senere Bergenhus: fra Rygjarbit til Stad, dessuten Hålogaland og Finnmarken, samt øyene i Vesterhavet.
• Nidaros fehirdsle med sete i Trondheim:
• Oslo fehirdsle, senere Akershus:
• Tunsberg fehirdsle, senere Tunsberghus:
• Båhus ble aldri benevnt fehirdsle, men var et eget oppebørseldistrikt, senere Båhuslen.

I dansketiden gikk fehirden over til å bli lensherre og slottshøvedsmann og fehirdslene ble slottslen.

Litteratur

• Helle, Knut (1930-2015) (1972). Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150-1319. Bergen: Universitetsforlaget. ISBN 8200088367.