Eugenio Pio Zolli (opprinnelig Israel Anton Zoller, født 17. september 1881 i Brody i Galizien i Østerrike-Ungarn; død 2. mars 1956 i Roma) var storrabbiner av Roma som unnslapp deportasjon til dødsleirene under andre verdenskrig. Han konverterte i 1945 til den katolske tro.

Eugenio Zolli
FødtIsrael Zoller
27. sep. 1881[1]Rediger på Wikidata
Brody (Østerrike-Ungarn, Kongedømmet Galicia og Lodomeria)
Død2. mars 1956[1]Rediger på Wikidata (74 år)
Roma
BeskjeftigelseRabbiner Rediger på Wikidata
Embete
  • Overrabbiner Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Firenze
NasjonalitetItalia (19461956)
Kongedømmet Italia (18811946)
GravlagtCampo Verano

Tempio maggiore di Roma (Romas store synagoge)

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Israel Zoller var en jøde som var forankret i den mosaiske tro; han kom fra en rabbinerfamilie.Han var samtidig en som befattet seg med kristendommen. Han studerte filosofi i Wien og i Firenze, og ble på sistnevnte sted utdannet ved yeshivaen (rabbinerkolleget).

 
Restene av synagogen i Brody i dagens Ukraina.

I 1911 ble han viserabbiner i Triest, der han så i 1920 ble overrabbiner.

I 1917 døde Zollers første hustru, Adele. I 1920 giftet han seg på nytt, med Eva Majonica. Hun var født i byen Gorizia i nordøstre Italia.[2]

I 1933 fikk Zoller italiensk statsborgerskap, og endret i den forbindelse sitt etternavn til Zolli. Samme året fikk han overta lærestolen for hebraisk språk og litteratur ved Universitetet i Padova. Etter at nasjonalsosialismen kom i vinden og også innvirket på italiensk fascisme og gav deg utslag i diskriminering av jødene; med de italienske raselover av 1938 måtte han oppgi denne lærestolen.[3]

Storrabbiner for Roma rediger

I 1940 ble Israel Zolli kalt til storrabbiner i Roma, som var stedet med den eldste jødiske menighet i hele vestverdenen. Jøder ble i tiltagende grad diskriminert også i Mussolinis Italia, men noen utryddelsespolitikk ble ikke bedrevet av de italienske fascister. Etter Badogliokuppet og den derpå følgende tyske maktovertakelse ble det imidlertid verre.

Allerede den 26. september 1943 hadde Herbert Kappler, da kommandant for Sicherheitspolizei (SS) i Roma, lovet at intet medlem av Romas jødiske menighet skulle deporteres, men til gjengjeld for dette løftet hadde han krevd - og mottatt - 50 kilogram gull fra menighetens ledere. Overrabbiner Zolli varslet pave Pius XII om utpressingen, og paven lovet jødene å bistå med gull. Men nok gull var i mellomtiden blitt innsamlet. Kapplers plan var at denne kombinasjonen av utpressing og narrespill skulle få jødene til å føle seg så trygge at de ikke gikk under jorden; lignende lureri var tidligere blitt anvendt av SS overfor jødiske menigheter i andre hærtatte land.[4]

Natten mellom 15. og 16. oktober 1943 klarte hans folk å arrestere 1259 jøder, og 1007 av dem ble sendt til Auschwitz. Av disse overlevde bare ti. Kappler fikk senere flere jødiske liv på samvittigheten. I et fjernskriv av 18. oktober til Karl Wolff, lederen for Himmlers personlige stab, skrøt han av at

«Judenaktion heute nach büromäßig bestmöglichst ausgearbeitetem Plan gestartet und abgeschlossen.»[5]

Imidlertid var et flertall av den jødiske befolkningen i Roma allerede gått i skjul dels i klostre og kirkelige institusjoner, dels i bygninger som tilhørte Vatikanstaten og dermed var utenfor Kapplers myndighetsområde. Noen hundre arresterte personer slapp etter inntrengende appeller fri igjen, og ble ikke deportert.[6] En forholdsvis liten del av de italienske jøder endte med å bli bragt til Auschwitz eller andre konsentrasjonsleirer og myrdet der; nesten i alle andre land under tysk kontroll gikk det meget verre. Slik ble alle tre av Zollis brødre drept i Holocaust.[7]

Storrabbineren selv kunne gjenoppta sitt verv den 4. juni 1944, etter de allierte styrkers ankomst til Roma. Det kom senere for en dag at Zolli hadde levd i skjul både ute i Roma og inne i Vatikanstaten.

Overgang til kristendommen rediger

Den 25. juli 1944 hadde Zolli en audiens hos Pius XII for å takke for den innsats han og mange italienske katolikker hadde ytet under den tyske okkupasjon av Roma. På dette tidspunkt følte han seg allerede tiltrukket av kristendommen.

I september 1944 trakk han seg som storrabbiner.

Den 13. februar 1945 mottok han og hans hustru Emma dåpens sakramentGregoriana av den senere kardinal Luigi Traglia, i nærvær av pater Paolo Dezza; hans gudfar var fader Augustin Bea, skriftefar til Pius XII. Zolli tok dåpsnavnet Eugenio Pio, og med dette uttrykte han sin takknemlighet overfor Pius XII, hvis borgerlige navn lød Eugenio Pacelli.[8]

Nyheten om Zollis dåp vakte internasjonal oppsikt. På grunn av de tildels negative reaksjoner trakk han seg tidvis tilbake til Det pavelige universitet Gregoriana.

Han virket fra 1945 som dosent i filosofi i Roma ved La Sapienza og Det pavelige Bibelinstitutt, og forfattet flere bøker om antisemittismen og om kristne temaer. Han gjorde seg også bemerket som en forsvarer for det pavelige primat overfor protestantiske kretser.

Eugenio Zolli døde i 1956 i en alder av 74 år i Roma.

Verker rediger

Litteratur rediger


Noter rediger

  1. ^ Published in 1935 according to Mal:Harvtxt, but 1938 according to Mal:Harvtxt

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Zolli 1999, s. 93. sfn error: multiple targets (2×): CITEREFZolli1999 (help)
  3. ^ "Liberi docenti di razza ebraica decaduti e poi dispensati dal servizio"
  4. ^ Bohr: Flucht aus Rom, s. 114
  5. ^ Sitat fra Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich, Fischer Taschenbuch 2005, s. 299
  6. ^ The Holocaust in Rome: 1943-1944
  7. ^ Zolli 1999, s. 50. sfn error: multiple targets (2×): CITEREFZolli1999 (help)
  8. ^ santiebeati.it

Eksterne lenker rediger