Eugenio Barsanti og Felice Matteucci
Eugenio Barsanti og Felice Matteucci var to italianske oppfinnere som tok ut patent på en forbrenningsmotorer på 1850-tallet. Det skal ha vært Barsanti som fikk idéen til å lage en motor da han, i forbindelse med at han underviste ved Collegio San Michele i Volterra, forklarte hvordan en blanding av luft og hydrogen danner en eksplosiv gass (knallgass) at han først kom til å tenke på at en slik gass kunne brukes til å drive en motor. Noe senere møtte han Felice Matteucci, som arbeidet med hydraulikk og forklarte han om tankene sine. De to ingeniørene begynte å utvikle en motor med intern forbrenning og dette samarbeidet fortsatte helt til Barsantiu døde i 1864.
Det første patentet rediger
Dette var i tiden mellom de to italienske frigjøringskrigene, mens Lombardia var en selvstendig republikk og Storhertugdømmet Toscana fremdeles var uavhengig. Disse småstatrne var ikke i stand til å innvilge og beskytte patentrettigheter. Barsanti og Matteucci søkte derfor patent i Storbritannia, som på den tiden var en teknologisk stormakt. Men det britiske patentkontoret viste til at lignende forslag om å få energien frigjort ved forbrenning i en sylinder til å utføre mekanisk arbeid var allerede foreslått av flere andre, blant andre Samuel Brown, Wright, William Barnet, Johnston og de avslo søknaden. Barsanti klaget på denne avgjørelsen og la vekt på at det ikke var det var arbeidsprinsippet, men måten effekten fra forbrenningen ble overført til mekanisk arbeid på, som var ny. Motoren hadde to vertikale sylindre, med stemplet plassert i bunnen på sylindrene. På stemplet var det plassert vertikale tannstenger, som gikk i inngrep med tannhjul og på den måten omformet den vertikale bevegelsen til en roterende bevegelse. Tannhjulene drev så en aksling med et tungt svinghjul. De fikk innvilgrt et britisk patent i 1854.
De første motorene rediger
Datoen for når den første motoren var ferdig er usikker, men ifølge en motor med navnet til støperiet Benini er det en Barsanti og Matteucci motor fra 1856.[1] Motoren, som hadde to sylindre og ytet åtte hk, var installert på Maria Antonia jernbanestasjon i Firenze i 1856, hvor den ble benyttet for å drive verktøymaskiner.[1] Motoren var en atmosfæremotor, så det var atmosfæretrykket på ene siden av stemplet som drev dette innover i sylinderen når det var undertrykk på den andre siden. Tenningssystemet var basert på bruk av en voltapistol.[2] Det er også funnet regninger for fremstilling av motordeler, fra Pietro Benini til Felice Matteucci, datert juni 1853.[1]
Forbedringer rediger
I 1857 fikk de innvilget enda et britisk patent som tok for seg to forbedringer av motoren.[1] Den ene forbedringen gikk ut på å plassere to stempel i hver sylinder og benytte det ene for å fylle sylinderen med brennbar gass og samtidig drive ut eksosen fra den forutgående forbrenningen. Det ble benyttet koniske ventiler for å slippe inn gass fra et utvendig blandekammer for hydrogen og luft. Som på den tidligere motoren ble det benyttet tannstenger og tannhjul for å konvertere fra lineær til roterende bevegelse.
Den andre forbedringen var en motor med bare en sylinder, hvor det ble benyttet sleideventiler for å stenge og åpne tilførsel- og utblåsingskanalene. Patentet inneholder også en beskrivelse av vannkjøling og om bruk av denne typen motor for drift av lokomotiver.
De tok også ut patent i andre industrialiserte land som Belgia, Frankrike, Russland og Tyskland. Barsanti og Matteucci fikk en gullmedalje fra Istituto Lombardo Delle Scienze for arbeidet med motoren.
Hybridmotor rediger
I 1860 innførte de en hybridmotor med to stempler der det største stemplet utnyttet atmosfæretrykket og det andre mindre stemplet utnyttet trykket fra forbrenningen direkte. Dette var året etter at Lenoir hadde laget en motor med intern forbrenning og direktevirkende stempel, som gikk på lampegass. I patentet fra 1854 var muligheten for direkteverkende stempel nevnt, men tester med en slik motor viste at drivstofforbruket var svært høyt (i likhet med motorene til Lenoir, hadde heller ikke disse motorene kompresjon). Det var også et problem at den eksplosjonsartede forbrenningen av hydrogen-luft-blandingen, som Barsanti og Matteucci brukte førte til store påkjenninger på motoren. De var derfor ikke overbeviste om at direktevirkende drift var den beste løsningen og fortsatte med atmosfæredrift.[1]
Produksjon rediger
Korrespondanse med støperiet Calegari i Livorno fra 1858 viser at Calegari laget en motor på 20 hk for Barsanti og Matteucci Men motoren sto ikke til forventningene, så de fikk Pietro Benini til å lage en mindre motor på åtte hk.[1]
Den 14. oktober 1959 stiftet de sammen et aksjeselskap som skulle stå for produksjon og salg av motorene.[1] Hovedkontoret ble lagt til via S. Augustin nr 3 i Firenze, mens laboratoriet og fabrikken ble lagt ved San Lorenzo-kirken.
Barsanti og Matteucci innledet et samarbeidet med det belgiske støperiet Cockerill om produksjon av en motor med en effekt på fire hk. Det var stor interesse for motoren for bruk i fabrikker og for drift av båter og de kommersielle utsiktene så lovende ut, men i 1864 døde Barsanti plutselig av tyfoidfeber. Matteucci klarte ikke å fortdette driften på egen hånd, så produksjonen ble lagt ned.
Barsanti og Matteucci-prisen rediger
Byen Pietrasanta har opprettet prisen Premio Internazionale Barsanti e Matteucci til ære for Barsanti og Matteucci.[3]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b c d e f g Barsanti e Matteucci, Fondazione Barsanti e Matteucci. (vitja 27/12-2008)
- ^ Hütten, H., Motoren - Technik - Praxis - Geschichte, 10. utg., Motorbuch Verlag, 1997.
- ^ Premio Internazionale Barsanti e Matteucci Arkivert 6. mars 2016 hos Wayback Machine.