Erobringen av Gibraltar

Erobringen av Gibraltar som ble gjennomført av engelsk-nederlandske styrker for Storalliansen skjedde mellom 1. og 3. august 1704 under den spanske arvefølgekrigen. Siden begynnelsen av krigen hadde de allierte sett seg om etter en havn på Den iberiske halvøya for å kunne kontrollere Gibraltarstredet og bruke havnen for marineoperasjoner mot den franske flåten vest i Middelhavet. Et forsøk på å erobre Cádiz hadde mislykkes i september 1702, men etter at den allierte flåten hadde suksess i Vigobukta i oktober det året kom De maritime maktene frem som den dominerende marinestyrken i regionen. Dette var med på å overtale den portugisiske kongen Peter II, om å bryte alliansen sin med Frankrike og Spania, og alliere seg med Storalliansen i 1703. Nå med tilgang til den portugisiske havnen i Lisboa, kunne de allierte flåtene drive felttog i Middelhavet, og utføre operasjoner som støttet den østerrikske Habsburg-kandidaten til den spanske tronen, erkehertug Karl, kjent som Karl III av støttespillerne sine i Spania.

Gibraltars havn, gravering av Gabriel Bodenehr, ca 1704.

Prins George av Hessen-Darmstadt representerte Habsburg i regionen. I juni 1704 mislyktes prinsen og admiral George Rooke, kommandanten til den største allierte flåten å ta Barcelona for «Karl III». Rooke unngikk så presset fra sine allierte om å gjøre et nytt forsøk på å ta Cádiz. For å kompensere for mangelen på suksess avgjorde de allierte kommandantene å gjøre et forsøk på å erobre Gibraltar, en liten by på den spanske sørkysten. Etter kraftig bombardement og etter at britiske og nederlandske marinesoldater og sjømenn gikk i land, overga guvernør Diego de Salinas Gibraltar og den lille garnisonen den 3. august. Tre dager senere gikk prins Georg inn i byen for Karl III. I tilfelle Karl III kom til å mislykkes i å avsette Filip V som konge av Spania, skulle Gibraltar formelt avstås til Storbritannia med vilkårene i Utrecht-traktaten i 1713. Den dag i dag er Gibraltar fremdeles en del av Storbritannia.

Bakgrunn

Ved starten på den spanske arvefølgekrigen var Portugal nominelt en alliert av Bourbon: Frankrike under Ludvig XIV og Spania under barnebarnet hans, Filip V. Selv om Portugal ikke var krigførende, var havnene stengt for fiendene til Bourbon-maktene - hovedsakelig fartøy fra England og De forente Nederlanda. Men etter den engelsk-nederlandske seieren i Vigobukta i 1702 ble Storalliansen den dominerende marinemakten. De hadde nå mulighetene til å blokkere matforsyninger og handelen (særlig gull fra Brasil) til Portugal, og det var ikke vanskelig for de allierte diplomatene å få kong Peter II til å signere Methuentraktaten i mai 1703 og bli med i alliansen. Så snart Peter II hadde tatt et standpunkt i krigen, fikk de allierte tilgang til de portugisiske havnene, særlige havnen i Lisboa. Til gjengjeld fikk Peter II militær og finansiell støtte og territorialkrav i Spania. Han ba også de allierte om å sende den yngre sønnen til keiser Leopold I, Karl – de alliertes Habsburg-kandidat til den spanske tronen - til Lisboa for å vise at de mente alvor med støtten sin. Karl, kjent som Karl III av Spania av støttespillerne sine, kom den unge pretendenten til Lisboa – via London – med flåten til George Rooke den 7. mars 1704, til stor jubel.

Bortsett fra det mislykkede allierte forsøket på å ta Cádiz i 1702, og det påfølgende angrepet på den spanske sølvflåten i Vigobukta, hadde krigen så langt vært begrenset til Nederlandene og Italia. Da Portugal endret troskap, flyttet krigen seg mot Spania. I mai 1704 fikk hoffet i Lisboa mendlinger om at franske og spanske soldater hadde krysset grensen til Portugal. Denne arméen på om lag 26 000 mann under Filip V og Hertugen av Berwick vant flere seire ved grensen: Salvaterra falt den 8. mai, Penha Garcia den 11. mai, Filip V overvåket personlige fallet til Castelo Branco den 23. mai, og T'Serclaes erobret Portalegre den 8. juni. Men med mangel på forsyninger gjorde den kommende sommervarmen det umulig å fortsette felttoget, og Filip V reiste tilbake til Madrid den 16. juli til en heltemottakelse. Varmen påvirket derimot ikke krigen til sjøs, hvor de allierte var sterkest.

Opptakten

Prins George av Hessen-Darmstadt (1670–1705). Prins George var den østerrikske representanten på Den iberiske halvøya og den kommende kommandanten til de engelsk-nederlandske styrker

Med Lisboa som en improvisert base, la den engelsk-nederlandske flåten til admiral Rooke ut mot Middelhavet i mai 1704. Etter å ha sett at flåten til Levant kom seg trygt gjennom Gibraltarstredet la Rooke på vei mot Nice for å komme i kontakt med Victor Amadeus II, hertugen av Savoie. De allierte hadde planlagt et sjøangrep på den franske basen i Toulon i samarbeid med arméen fra Savoie og opprørere fra Cévennes, men Amadeus var opptatt med å forsvare hovedstaden Torino fra de franske styrker.Toulon-ekspedisjonen ble derfor skrinlagt og Rooke seilte mot den katalanske hovedstaden, Barcelona.

Med Rooke var også prins George av Hessen-Darmstadt som hadde blitt populær hos katalanerne som sin guvernøren mot slutten av Niårskrigen. Prinsen var den største eksponenten for Barcelonaplanen. Han hadde vært i kontakt med dissidenter i Catalona og håpet på at synet av flåten ville oppmuntre dem til å støtte Karl III. Den 30. mai, under dekning av kanonild fra skipene gikk prins Georg i land med 1 200 engelske og 400 nederlandske marinesoldater, men guvernøren i Barcelona, Don Francisco de Velasco, klarte å holde de misfornøyde innbyggerne i byen rolig og tilhengerne til Filip V var i beredskap. I tillegg var dissidentene rasende over størrelsen til den allierte styrken og hadde ventet at Karl III selv skulle være med. Et ultimatum for Velesco om å overgi seg ble ignorert, og planene om et opprør innenfor bymurene skjedde heller ikke. Rooke fryktet et angrep fra en fransk skvadron, og ville dra derfra. Prins Georg kunne gjøre lite annet enn å be de lokale tilhengerne sine - tusen i alt - om å spre seg og gå til hjemmene sine. Marinesoldatene gikk ombord den 1. juni uten tap.

Samtidig var comte de Toulouse, en av de uekte barna til Ludvig XIV på vei mot Gibraltarstredet med flåten fra Brest. Meldinger fra Lisboa om de franske bevegelsene nådde Rooke den 5. juni. Han ønsket å hindre at flåtene i Toulon og Brest slo seg sammen og Rooke valgte å risikere et slag. På grunn av tilgrodd bunn på de engelsk-nederlandske skipene, kom den raskere franske flåten seg unna Rooke og nådde trygt frem til Toulon. Toulouse ble så kommandant for den store franske flåten, kjent som den franske storflåten. Rooke kunne ikke våge seg nær festningene i Toulon eller risikere et angrep fra en større styrke så langt borte fra en tilfluktshavn, så han seilte derfor tilbake mot Gibraltarstredet hvor han møtte en engelsk skvadron under Cloudesley Shovell. De allierte hadde da om lag en like stor flåte som de franske. Rooke møtte Shovell den 27. juni utenfor Lagos. Peter II og 'Karl III’ sendte melding fra Lisboa om at de ønsket et nytt forsøk på å ta Cádiz. Methuen mente at stedet nå var uten garnison og lett å ta, men admiralene i flåten var fremdeles skeptiske, særlig siden de nå ikke hadde den samme styrke som de hadde under det mislykkede forsøket to år tidligere. Cádiz var derimot ikke det eneste mulige målet. Mens den allierte flåten lå utenfor Tetuan ved Berberkysten, diskuterte et krigsråd ombord flaggskipet til Rooke at de trengte å få de to kongene enige og redde sitt eget rykte. Den 28. juli vurderte de allierte kommandantene forslaget til prins George, nå øverstkommanderende for de allierte styrkene på halvøya, om et angrep på Gibraltar.

Idéen om å ta Gibraltar var gammel og godt kjent. «Klippen» hadde hatt oppmerksomheten til Oliver Cromwell, og senere ønsket ministrene til [[Vilhelm III av England|Vilhelm III]] og dronning Anne Gibraltar for England. Maurerne hadde tidligere vist interesse for klippen og bygd festningsverk der med en borg som nå lå i ruiner. Keiser Karl V hadde bygd ut festningsverkene, men den umiddelbare operasjonelle fordelen var liten. Gibraltar hadde liten handel og ankeringsplassene var ubeskyttede. Det var ikke på dette tidspunktet snakk om å basere en flåte der.

Slaget

Angrepet på Gibraltar 1. til 3. august 1704. Prins Georg av Hessen gikk inn i byen 6. august i navnet til 'Karl III', men kontrollen forble hos engelskmennene.

Flåten heiste seil i Tetuan den 30. juli. Den 1. august seilte Rooke med HMS «Royal Katherine» til innløpet av bukten, mens skvadronen til admiral George Byng (16 engelske skip under Byng og seks nederlandske skip under kontreadmiral Paulus van der Dussen) ankret opp i bukten, og la seg til innenfor forsvarslinjen fra den gamle til den nye moloen. Krigsrådet avgjorde at prins Georg skulle gå i land med 1 800 engelske og nederlandske marinesoldater på eidet under dekning av bombardement fra skipene. Marinesoldatene gikk i land innerst i bukten, møtte bare motstand fra et lite kavaleri. De stengte adgangen fra Gibraltar til fastlandet, mens fienden på de nærliggende åsene ble spredt av ild fra to skip som lå beskyttet øst for klippe.

Prins Georg kalte til seg guvernøren, Don Diego de Salinas for at han skulle overgi seg i navnet til Karl III. Han nektet, og garnisonen ga støtten sin til Filip V. Selv om guvernøren var fast bestemt på å stå imot, visste han at han ikke hadde midler til å klare dette. Han hadde tidligere bedt om forsterkinger og forsyninger, men ikke fått det ennå. Ifølge ham selv hadde Don Diego ikke mer enn 56 mann og av disse var 30 ikke i tjeneste, i tillegg til et par hundre sivile militssoldater som var i så dårlig forfatning at før den allierte flåten nådde frem hadde de begynt å stikke av. I tillegg hadde han 100 kanoner av forskjellige slag, men bare få var i en slik forfatning at de kunne benyttes. Heller Ikke hadde han nok folk til å bemanne dem.

Den 2. august gikk med til forberedelser. Don Diego, som ifølge Trevelyan var forberedt til «å dø som en gentleman», sendte et negativ svar tilbake på å overgi seg. Skvadronen til Byng forhalte seg selv langs sjøsiden så nær som dybden tillot det og kaptein Jumper førte HMS «Lenox» innenfor muskettildavstand fra den nye moloen. Disse operasjonene ble utført i blikkstillhet, og ble ikke hindret av annet enn noen få skudd fra det spanske batteriet. Ved midnatt ledet kaptein Edward Whitaker på HMS «Dorsetshire» en avdeling mot et fransk kaperskip som lå ankret opp ved den gamle moloen og som hadde skutt mot marinesoldatene på eidet.

Admiral George Rooke (1650–1709) malt av Michael Dahl.

Om lag kl. 05:00 dagen etter, den 3. august, begynte skvadronen til Byng på 22 skip for alvor å skyte mot murene og festningene. Det ble avfyrt titusenvis av granater under angrepet. Den faktiske skaden var derimot liten i forhold til mengdene som ble avfyrt, men siden det var mulig at den franske flåten kunne komme når som helst, gjorde de jobben så raskt som mulig. Kaptein Whitaker var adjutant for Byng og bar instruksjonene hans fra skip til skip, inkludert den siste ordren om å stoppe skytingen seks timer etter den hadde startet.. Da røyken lettet kunne kaptein Jumper fra den sydlige enden av linjen se den nye moloen og fortet som lå ved landfast på land. Forsvarerne i fortet så ut til å ha flyktet, og Whitaker og Jumper var enige i at landgangen der kunne skje ubesværet. Rooke ga tillatelse til angrepet og en flotilje av robåter kom seg raskt mot den nye moloen.

Landgang

Da de allierte forberedte seg for angrepet sitt, anmodet prester, kvinner og barn som hadde søkt tilflukt i kapellet på Europaneset på sørenden av halvøya om å vende tilbake til hjemmene sine i byen. Et engelsk skip avfyrte et varselskudd foran den sivile kolonnen for tvinge dem bort i trygghet, men skuddet ble mistolket av resten av flåten som et signal om å gjenoppta ilden, og bombardementet startet på nytt. Under dekning fra kanonilden gjorde soldatene på land arbeidet sitt.

De fremste sjømennene klatret inn i det ubeskyttede fortet ved den nye moloen, men en ulykke eller en felle gjorde at magasinet i fortet eksploderte. Noen av mannskapet fyrte av geværild, og ifølge Trevelyan, hadde de glemt at det kunne være et kruttmagasinet i fortet. Uansett hva som var årsaken til eksplosjonen, mistet de allierte mellom 100 og 200 mann. Etter et øyeblikk med panikk, fordi de overlevende fryktet at fienden hadde lagt en felle for dem, skyndte de seg til båtene, samtidig som kaptein Whitaker kom med forsterkinger. Landgangen fikk støtte av flere katalanske frivillige, og et sted i Gibraltar, Catalanbukta, er oppkalt etter dem. Noen få minutter senere var angrepstyrken klar og fortsatte nordover til de forlatte vollene på sjøsiden mot Gibraltar. Da de kom frem til sørmuren i byen, stoppet Whitaker soldatene og heiste unionsflagget på en bastion ved kysten. Byng kom nå på land med flere hundre sjømenn. Byen ble nå inntatt av Byng i sør og marinesoldatene til prins Georg fra nord. Don Diego så at alt nå var tapt og gikk med på vilkårene som garanterte for livene og eiendommene til de som var i hans varetekt. Under kapituleringen ble franskmenn tatt som fanger, mens spanjolene som sverge troskap til Karl III som konge av Spania fikk være i byen og beholde eiendommene sine. Bortsett fra noen få familier, valgte spanjolene å reise inn til fastlandet, hvor de kort tid senere grunnla byen San Roque i nærheten av det gamle hjemmene sine.

Ettervirkning

Statue av Sir George Rooke, reist i Gibraltar i 2004 til minne om den 300 år lange perioden med britisk styre.

De fleste av innbyggerne valgte å forlate Gibraltar fordi prestene deres lovet de at byen snart ville bli gjenerobret. De ble også overtalt av de allierte som plyndret hjemmene deres. Rooke husket plyndringen ved Cádiz, men kunne ikke hindre at det samme skjedde ved Gibraltar. Skattene ved Europa-heiligdomen ble tatt og alle kirkene bortsett fra en ble plyndret, i tillegg til privathus. Oppførselen til de allierte forårsaket sinne i Spania, og igjen mistet østerrikerne sjansen til å vinne støtte hos folket i Andalucía. Prins Georg var den første som klaget, og fornærmet Byng som hadde ledet kampene og som igjen la skylden på prinsen og de få spanske eller katalanske støttespillerne hans. Rooke klaget i et brev hjem at spanjolene var så rasende på de allierte at de behandlet fangene de tok like barbarisk som maurerne hadde gjort.

Erobringen av Gibraltar ble derimot regnet som en stor bragd i Lisboa og av alle handelsinteressene i Middelhavet. En måned etter erobringen beskrev statssekretær Sir Charles Hedges det som «stor seier for oss [engelskmenn] for å sikre handelen vår og forstyrre handelen til fienden.». Med den engelske marinen nå etablert ved Gibraltarstredet, ble maurerne langs Berberkysten mer motvillige til å angripe engelske handelsskip og allierte seg med dronning Anne. Gibraltar var derimot begrenset som havn, fordi det bare var plass til noen få skip om gangen, og ministrene trodde ikke de kunne holde byen med mindre de fikk en garnison der til å sikre den. John Methuen anbefalte en engelsk garnison. Denne ble bygd opp av de marinesoldatene som hadde vært med på å erobre stedet, og av flere kompani av vernepliktige soldater. Gibraltar ble derfor holdt av engelske soldater, men i navnet til Karl III. Et år senere skrev den østerrikske kandidaten til dronning om Anne om «Ma ville de Gibraltar». Om han hadde klart å ta over tronen i Madrid, ville det blitt vanskelig for England å holde på Gibraltar.

Den allierte flåten seilte tilbake til Tetuan for å ta inn vann. Før de fikk nye ordre fra Lisboa, kom det meldinger om at den franske storflåten under Toulouse var på vei. Franskmennene prøvde å ta tilbake Gibraltar utenfor Málaga den 24. august. Franske og spanske soldater gikk løs på byen fra landsiden, som var forsvart av en liten garnison av sjømenn, soldater og marinesoldater. Forsøkene var mislykkede og da Utrechttraktaten ble signert i 1713 fikk Storbritannia formelt kontroll over Gibraltar som i dag fremdeles er et britisk oversjøisk område.

Litteratur

• Bromley, J.S., red. (1971): The New Cambridge Modern History VI: The Rise of Britain og Russia 1688–1725. Cambridge University Press. ISBN 0-521-07524-6
• Francis, David (1975): The First Peninsular War: 1702–1713 Ernest Benn Limited. ISBN 0-510-00205-6
• Kamen, Henry (2001): Philip V of Spain: The King who Reigned Twice. Yale University Press. ISBN 0-300-08718-7
• Le Fevre, Peter & Harding, Richard, red. (2000): Precursors of Nelson: British Admirals of the Eighteenth Century. Chatham Publishing. ISBN 1-86176-062-0
• Lynn, John A (1999): The Wars of Louis XIV: 1667–1714. Longman. ISBN 0-582-05629-2
• Roger, N.A.M. (2006): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815 Penguin ISBN 0-14-102690-1
• Stanhope, Philip (1836): History of the War of the Succession in Spain. London
• Trevelyan, G. M. (1948): England Under Queen Anne: Blenheim. Longmans, Green and co.

Eksterne lenker

• Terms of surrender of the Spanish authorities of Gibraltar in 1704, Wikisource