Wikipedia

Ernie Barnes

Ernest Eugene Barnes Jr. (født 15. juli 1938 i Durham i Nord-Carolina, død 27. april 2009 i Los Angeles i California) var en amerikansk kunstner, amerikansk fotballspiller, skuespiller og forfatter.

Ernie Barnes
Nr. 73, 61, 62
Posisjon: Guard
Informasjon
Født: 15. juli 1938[1][2][3][4]
Fødested: Durham
Død: 27. april 2009[1][3][4][5] (70 år)
Dødssted: Los AngelesRediger på Wikidata
Vekt: 112 kg
Karriereinformasjon
High School: Hillside (NC)
College: North Carolina Central
NFL Draft: 1960 / Runde: 10 / Pick 112
Laghistorie
Spillerstatistikk på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com

Tidlig liv rediger

Barndom rediger

Ernest Barnes Jr. ble flødt i Jim Crow-æraen i «bunnen» av samfunnet i Durham i Nord-Carolina, nær Hayti-distriktet. Han hadde en lillebror, James (f. 1942) og en halvbror, Benjamin B. Rogers Jr. (1920–1970). Ernest Jr. fikk kallenavnett «June». Faren Ernest E. Barnes Sr. (?–1966), jobbet med logistikk for Liggett Myers Tobacco Company. Moren Fannie Mae Geer (1905–2004) var hushjelp for en fremtredende advokat i Durham og medlem av det lokale skolestyret Frank L. Fuller Jr.

På de dagene hvor Fannie lot «June» bli med henne på jobb lot Fuller ham se gjennom kunstbøker og høre på klassisk musikk. Den unge Ernest ble fengslet av kunstverkene og musikken, og innen han begynte i første klasse var han kjent med blant andre Toulouse-Lautrec, Delacroix, Rubens og Michelangelo. Da han begynte på ungdomsskolen var han godt kjent med flere av kunstverkene på muséer, selv om det skulle gå flere år før han fikk lov til å besøke dem på grunn av segregering.[6]

Han beskrev seg selv som lubben og uatletisk og ble mobbet av klassekameratene. Han brukte mye tid på sine egne skissebøker, som han tok med seg til deler av skolen som andre studenter ikke besøkte. En dag ble han funnet av en lærer, Tommy Tucker, som blant annet var trener for vektløfting og en tidligere idrettsutøver. Han var interessert i Barnes’ tegninger, og spurte ham om karakterene hans og hvilke mål han hadde i livet. Tucker delte egne erfaringer med hvordan kroppsbygging hadde gitt ham mer styrke og endret hvordan han så på livet. Barnes sier selv at det møtet skal ha hatt en stor rolle på Barnes’ egen disiplin og dedikasjon gjennom livet. Som senior på Hillside High School ble Barnes kapten på skolelaget i amerikansk fotball og delstatsmester i kulestøt.[7]

College rediger

Barnes gikk på en segregert skole. I 1956 ble han uteksaminert fra Hillside High School med 26 tilbud om idrettsstipend. Rasesegregering hindret ham i gå på de nærliggende Duke University og University of North Carolina. Moren lovet ham en bil dersom han holdt seg hjemme, så han endte opp med å gå på North Carolina College at Durham (tidligere North Carolina College for Negroes, nå North Carolina Central University). Der fikk han et fult idrettsstipend og tok en grad i kunst. Læreren hans i løping var Dr. Leroy T. Walker.[6] Barnes spilte tackle og center på NCC.

Da han var 18 år gammel reiste han på en utflukt med kunstklassen til det nylig desegregerte North Carolina Museum of Art i Raleigh, hvor Barnes spurte om hvor han kunne finne «paintings by Negro artists». Kuratoren svarte at «Ditt folk uttrykker seg ikke på den måten.»[8] 23 år senere, da Barnes returnerte til muséet for en av sine utstillinger i 1979, var Nord-Carolinas guvernør Jim Hunt en av de besøkende.

I 1990 ble Barnes tildelt en æresgrad i Fine Arts fra North Carolina Central University.[9]

I 1999 ble Barnes tildelt «The University Award», den høyeste utmerkelsen utdelt av University of North Carolina Board of Governors.[9]

Amerikansk fotball rediger

Baltimore Colts (1959–60) rediger

I desember 1959 ble Barnes draftet i tiende runde av de regjerende mestrene Baltimore Colts i National Football League. Han ble originalt valgt i åttende runde av Washington Redskins,[10] som frasa seg picket få minutter senere, da de fant ut at han var farget.

Ikke lenge etter han ble 22 år og under en av Colts’ treningsleirer ble Barnes intervjuet av N.P. Clark, en sportsjournalist for Baltimore News-Post. Frem til da hadde Barnes vært kjent under sitt fødenavn, Ernest Barnes, men da artikkelen kom på trykk den 20. juli 1960 var han referert til som Ernie Barnes, som endte opp med å ble navnet han holdt seg til.[11]

New York Titans (1960) rediger

Barnes var den siste som ble kuttet etter Colts’ treningsleir. Det nylig stiftede New York Titans signerte ham umiddelbart, ettersom de hadde førsterett på å signere spillere frigitt i ligaen.[10]

Barnes hatet å spille for Titans. Han sa at «[The New York team organization] was a circus of ineptitude. The equipment was poor, the coaches not as knowledgeable as the ones in Baltimore. We were like a group of guys in the neighborhood who said let's pretend we're pros.»[10]

Etter lagets syvende kamp den 9. oktober 1960 i Jeppesen Stadium døde lagkameraten Howard Glenn. To dager senere ba Barnes om å bli løslatt fra kontrakten sin. Årsaken for Glenns død skal ha vært et brudd i nakken, men Barnes og andre lagkamerater mente at det var heteslag.[6] I et senere intervju sa Barnes, «De sa aldri hva han døde av. Sammy Baugh sa at han knakk nakken under en kamp søndagen før. Hvordan kan det stemme? Hvordan kan han ha blitt taklet under trening hele uken med et nakkebrudd? Jeg mener det er mer sannsynlig at han døde av heteutmattelse. Jeg fortalte dem at jeg ikke ville spille på et lag som dette.»[10]

San Diego Chargers (1960–1962) rediger

Barnes valgte å takke ja til et tidligere tilbud fra trener Al Davis med Los Angeles Chargers. Barnes ble signert til lagets treningsstall midt i sesongen. Året etter, i 1961, flyttet laget til San Diego. Det var her Barnes møtte lagkameraten Jack Kemp, og de teo endte opp med å bli venner ut livet.

 
Ernie Barnes (#61) i 1961

Under offseason med Chargers var Barnes programleder på San Diegos Southeast YMCA hvor han jobbet med prøveløslatte fra California Youth Authority.[6] Han jobbet også som sportsredaktør for den lokale avise The Voice, hvor han blant annet skrev en ukentlig kolonne kalt «A Matter of Sports».[12]

Barnes var også illustratør for flere artikler i San Diego Magazine under offseason i 1962 og 1963.[13][14]

Barnes’ første TV-intervju som profesjonell amerikansk fotballspiller og kunstner var på The Regis Philbin Show på KGTV i San Diego i 1962. Det var Philbins første talkshow. De to møttes igjen 45 år senere da Philbin var invitert på et arrangement for å hedre Barnes i New York.

Denver Broncos (1963–64) rediger

Halvveis inn i Barnes’ andre sesong med Chargers ble han kuttet etter en rekke skader. Han signerte deretter med Denver Broncos.

Barnes ble ofte bøtelagt av Denvers trener, Jack Faulkner, for å ha tegnet skisser under lagmøter.[6] En skisse han ble bøtelagt $100 for ble noen år senere solgt for $1 000.[15]

Ofte under brudd i kamper løp Barnes av banen til sidelinjen for å gi sin offensive line coach Red Miller papirrester med skisser og notater.

«During a timeout you've got nothing to do―you're not talking―you're just trying to breathe, mostly. Nothing to take out that little pencil and write down what you saw. The shape of the linemen. The body language a defensive lineman would occupy ... his posture ... What I see when you pull. The reaction of the defense to your movement. The awareness of the lines within the movement, the pattern within the lines, the rhythm of movement. A couple of notes to me would denote an action ... an image that I could instantly recreate in my mind. Some of those notes have been made into paintings. Quite a few, really.»"[16]

 
Ernie barnes i 1963–1964

På Barnes’ samlekort fra Topps i 1964 bruker han en trøye med #55 til tross for at han aldri spilte med det nummeret. Han var #62.

Barnes fikk kallenavnet «Big Rembrandt» av lagkameratene i Denver.[17] Barnes og Rembrandt hadde samme bursdag.

Canadian Football League rediger

I 1965, etter to sesonger med Broncos, signerte Barnes kontrakt med Saskatchewan Roughriders i Canadian Football League. I siste kvarter av lagets siste treningskamp fikk Barnes et brudd i høyre fot, som markerte slutten på idrettskarrieren for ham.

Pensjonering rediger

Ikke lenge etter sin siste kamp reiste Barnes til NFLs eiermøte i 1965 i Houston med et håp om bli ligaens offisielle kunstner. Der ble han introdusert til eieren av New York Jets Sonny Werblin, som viste interesse for Barnes og hans kunstverk. Han betalte ham for å ta med kunsten sin til New York. De møttes senere i et galleri hvor tre kunstkritikere var tilstede for å dømme verkene til Barnes, uten at han var klar over dette. De fortalte Werblin at Barnes var «the most expressive painter of sports since George Bellows.»[6]

Werblin valgte å beholde Barnes som en betalt spiller, men istedenfor å bruke ham som en spiller ble Barnes betalt for å drive med kunst. Werblin fortalte ham at «Du er mer verdifull for landet vårt som en kunstner enn som en fotballspiller.»[18]

Barnes’ første soloutstilling i november 1966 ble arrangert av Werblin i Grand Central Art Galleries i New York. Responsen fra anmeldere var positiv, og Barnes endte opp med å selge alle kunstverkene.[19][20]

I 1971 skrev Barnes en rekke essays (som han selv illustrerte) i avisen Gridiron under tittelen «I Hate the Game I Love» sammen med Neil Amdur.[21] Disse artikkelene endte opp med å bli begynnelsen på hans selvbiografi From Pads to Palette, som ble publisert i 1995 og dekket overgangen fra amerikansk fotball til kunst.

I 1993 ble Barnes inkludert i Black College Football 100th Year All-Time Team av Sheridan Broadcasting Network.

Død rediger

Barnes døde mandag 27. april 2009 i Cedars Sinai Hospital i Los Angeles i California av myelogen leukemi.[22] Han ble kremert, og asken ble spredd to steder: i hjembyen Durham i Nord-Carolina, i nærheten av det gamle familiehuset, og på stranden i Carmel i California, en av hans favorittbyer.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ernie-Barnes, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Artists of the World Online, oppført som Ernie E. Barnes, AKL Online kunstner-ID 30011846[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, oppført som Ernest Eugene Barnes, Find a Grave-ID 36476191, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6x06zrx, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.nbclosangeles.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f Barnes, Ernie (1995). From Pads to Palette. Waco, Texas: WRS Publishing. ISBN 1-56796-064-2. 
  7. ^ Maher, Charles (7. mai 1968). «Artist's Portrait». Los Angeles Times. 
  8. ^ "The Beauty of the Ghetto", Grand Central Art Galleries, New York, 1990 "Artist Statement"
  9. ^ a b «Ernie Barnes Bio». ArtNet.com (engelsk). Besøkt 9. oktober 2023. 
  10. ^ a b c d «Ernie Barnes: An Athletic Artist». New York Times. 7. mai 1984. 
  11. ^ Clark, N.P. (20. juli 1960). «Little Bunch of Colt Rookies Turn Up Big». The Baltimore News-Post. 
  12. ^ Barnes, Ernie (1962). «A Matter of Sports». The Voice. 
  13. ^ Ridgely, Roberta (Februar 1962). «The Times are Out of Joints». San Diego Magazine. 
  14. ^ Keen, Harold (juli 1963). «San Diego's Racial Powder Keg». San Diego Magazine. 
  15. ^ «Two 'Gold Medalists' in Art, Barnes, Parmenter, Coming Here». Mobile Register. 13. mars 1985. 
  16. ^ The National Sports Daily. 14. desember 1990. 
  17. ^ «Rembrandt of the Broncos». Empire Magazine. 6. desember 1964. 
  18. ^ Resonance, The Company of Art (nyhetsbrev), 1996.
  19. ^ «People». Sports Illustrated (engelsk). 21. november 1966. Besøkt 12. oktober 2023. 
  20. ^ Merchant, Larry (19. november 1966). «The Painter». The New York Post. 
  21. ^ Barnes, Neil; Amdur (1971). «I Hate the Game I Love». Gridiron. 
  22. ^ Weber, Bruce (30. april 2009). «Ernie Barnes, Artist and Athlete, Dies at 70». The New York Times (engelsk). Besøkt 12. oktober 2023. 

Kilder rediger

  • Tobias, Todd (2004). Charging Through The AFL: Los Angeles And Sand Diego Chargers' Football In The 1960s. Turner Publishing Company (KY). 
  • Hurd, Michael (2000). Black College Football, 1892–1992: One Hundred Years Of History, Education & Pride. Donning Company Publishers. 
  • Carroll, Bob (1999). Total Football. HarperCollins. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ernie_Barnes&oldid=23907891»