Erling O. Kruse
Erling Ove Kruse (født 10. august 1922 i Oslo, død 28. september 2016) var en norsk oberst og sivilingeniør.
| Erling O. Kruse | |||
|---|---|---|---|
| Født | 10. aug. 1922 Oslo | ||
| Død | 28. sep. 2016 (94 år) | ||
| Beskjeftigelse | Ingeniør, offiser | ||
| Utdannet ved | Stanford University | ||
| Søsken | Astrid E. Kruse Andersen | ||
| Barn | Bjørn Kruse Philip Kruse | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Krigsmedaljen[1] Deltagermedaljen Haakon VIIs 70-årsmedalje[1] 1939–1945 Star[1] Atlantic Star[1] | ||
| Militær grad | Oberst | ||
Kruse var sønn av sogneprest Just Kruse (1886–1962) og Grete Eline Kruse (født Kinn, 1893–1959). Han ble gift i 1944 med Eunice M. Kruse (født Cooklin, 1925), var bror til fysioterapeut Astrid E. Kruse Andersen (1926-2020), var far til komponisten og musikeren Bjørn Kruse (født 1946) og orkesterlederen og musikeren Philip Kruse (født 1949), bestefar til Jannike, Anine og Benedikte Kruse, og svoger til Aksel Aarhaug (1921–2000).
Kruse vokste opp i Oslo og kom til Svalbard med familien i 1935. Faren var prest og skolemester i Longyearbyen. Han utdannet seg som telegrafist ved Oslo Sjømannsskole 1940 og var telegrafist ved værvarslingsstasjonen på Svalbard 1940–41. Kruse skulle være med på kapringen av DS «Isbjørn», men ble akterutseilt. [2]. Han kom tidlig med i andre verdenskrig, og ble innrullert i det norske flyvåpen i Storbritannia der han gjorde tjeneste som telegrafist i 330 (Norwegian) Squadron, etter at familien ble evakuert under dramatiske omstendigheter til Skottland i 1941.[3]
Kruse utdannet seg til sivilingeniør ved Stanford University og North Carolina State University fra 1961 til 1963.[4] Etter omorganiseringen i 1966 av Etterretningstjenesten ble han utnevnt som seksjonssjef i elektronisk seksjon.[5]
Utmerkelser rediger
Referanser rediger
- ^ a b c d runeberg.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ Lund, Thoralv (1990). Kalde krigsår. John Grieg. ISBN 8270510823.
- ^ «Kruse (1988)».[død lenke]
- ^ a b c d e f Steenstrup. «Hvem er Hvem? 1973».
- ^ Christensen, Christian (1988). Vår hemmelige beredskap. [Oslo]: Cappelen. s. 162. ISBN 8202119537.