Kvitklettene

Kvitklettene, eller Ered Nimrais (Sindarin for Hvithorn fjellene), er en fiktiv fjellkjede fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Fjellene har fått navn etter isbreene på deres høyeste topper. Fjellkjeden strekker seg for det meste øst vest, og er skilt fra Hithaeglir ved Rohans mark. Til tross for sydlige klimaet i Gondor og Rohan er det sne på Kvitklettenes topper selv midt på sommeren, noe som tyder på at de er Ganske høye. Fjellkjeden har ingen pass. De dødes stier passerer under dem, men bare de mest nysgjerrige (eller dumdristige) tar sjansen på den veien. Kvitklettene former Gondors nordre grense og den søndre grensen til Rohan ved unntak av de i deres østligste region.

Det må bemerkes at fjellene Irensaga (Jern Sag) og Starkhorn også regnes med i fjellkjeden. Mellom disse to toppene ligger Dwimorberg, og inngangen til de dødes stier. På den østre enden av Kvitklettene lå byen Minas Tirith som var hugget inn i fjellet Mindolluin. Gondors vaktbauner er plassert på syv forskjellige topper i Kvitklettene: Amon Dîn, Eilenach, Nardol, Erelas, Min-Rimmon, Calenhad og Halifirien.

Mange elver har sitt utspring i Kvitklettene, og blant de elvene er blant annet Adorn (en bielv til elva Jarna), Snøbrunna og Mering Strømmene (som var bielver til Entsiget) på nordsiden, og på sørsiden var det Erui, (en bielv av Anduin), Ringló og dens bielv Ciril, som sammen med Morthond dannet elva Edhellond som endte i Belfalasbukten og fløt ut nær ved Dol Amroth; i tillegg var det Lefnui av Anfalas, som hadde sitt opphav i den vestre delen av Kvitklettene, og Lebennins fem elver.

I det andre tidevervet var Kvitklettene bebodd av folk som slektet på Dunlendingene, som hadde vært tjenere av Sauron. De hadde sverget troskap til Isildur, men da han trengte dem forrådet de ham og han forbannet dem: de ble kjent som De dødes hær, av veien som het de dødes stier som Aragorn, Legolas, Gimli tok sammen med noen av Dúnedain. Før Dunlendingene var Kvitklettene hjemmet til Púkel-Mennene eller Drúedain.