Enneade
Enneade (gresk: ἐννεάς, som betyr «de ni»; en samling av ni ting)[1] var en gruppe på ni guddommer i egyptisk mytologi. Enneaden ble dyrket i byen Heliopolis og besto av guden Atum, hans barn Shu og Tefnut, og deres barn Geb, Nut, og deres barn Osiris, Isis, Set, og Nefthys. Som en gruppe av tre treenigheter har nummeret ni blitt assosiert med stor sanselig makt, og oldtidens folk betraktet grupperinger med ni guder som meget betydningsfullt.[2][3]
Terminologi rediger
Egyptisk mytologi etablerte tallrike grupperinger med guder, kjent som pesedjeter. Pyramidertekster i tiden til 5. dynasti og 6. dynasti nevner «de store pesedjet», «de mindre pesedjet», «den dualistiske pesedjet», flere pesedjeter, og selv «de sju pesedjeter». En del faraoer etablerte pesedjeter som plasserte dem selv blant gudene. Det mest kjente eksempelet er Seti I fra 19. dynasti som i sitt tempel i Redesiyah dyrket en pesedjet som kombinerte seks betydningsfulle guder med tre guddommelige utgaver av seg selv.
Det greske begrepet Enneade, som henviste til en gruppe på ni, ble benyttet som begrep av grekerne i deres utforskning av Egypt, dens kultur og dens gamle religion, særlig i den hellenistiske tiden etter Aleksander den stores erobring og det påfølgende styret til det greske ptolemeerdynastiet. Gresk ble språket for lærde studier og av den grunn ble greske begreper benyttet av gresk og romerske forfattere for å beskrive egyptiske fenomener. Disse forfatterne gjorde også bruk av paralleller blant greske/romerske og egyptiske guder.
Enneadens utvikling rediger
Blant egyptiske pesedjeter var den viktigste den store pesedjet, også kalt for «enneaden i Heliopoli»s etter dens kultsenter. Heliopolis var dedikert dyrkelsen av guden Atum og blomstret siden epoken med det gamle rike og fram til nedgangen kom under det ptolemeiske kongedømme.
Utviklingen av enneaden har forblitt uklar. Egyptologer har tradisjonelt teoretisert at presteskapet i Heliopolis etablerte pesedjetet for å fremme solgudens forrang over andre guddommer, underlegge seg guder som hadde blitt dyrket andre steder, men samtidig overse visse guder. Den mest framtredende av disse gudene var Osiris, en vegetasjonsgud og herre over underverden, og som ble lagt til enneaden som Atums barnebarns sønn.
Hva som synes sikkert et at enneaden først oppsto da kulten til solguden Ra, som hadde sitt overherredømme fra og med 5. dynasti, men fikk en nedgang i løpet av 6. dynasti. Etter utbredelsen av enneaden, fikk kulten til Ra, identifisert med Atum, en ny stor fornyelse fram til den ble overgått av dyrkelsen av Horus og identifiseringen av de to som Ra-harakhty («Ra, som er Horus av de to horisonter»).
Enneaden møtte konkurranse fra andre grupperinger: ved Memfis identifiserte prestene til Ptah deres guddom med den opphavlige jordhaug, stedet hvor Atum først oppsto fra, og ga ham overherredømme over enneaden.
Fortellinger om enneaden rediger
Skapelsesmyter i Heliopolis forteller at fra de opphavelige vann representert av Nun, oppsto en jordhaug hvor den selvfødte guden Atum satt. Lei og alene spyttet han (eller fra sin sæd) for å skape Shu, som representerte luften og Tefnut som representerte fukt. En del versjoner har fremmet Atum, identifisert med Ra, som far av Shu og Tefnut med Jusaas, som deretter ble beskrevet som en «skygge» i pesedjet. Shu og Tefnut lå med hverandre og skapte Geb, som representerte jorden, og Nut, som representerte nattehimmelen. På grunn av deres begynnende nærhet ble Geb og Nut drevet til et jevnlig samleie inntil Shu skilte dem ad, flyttet Nut til hennes plass på himmelen. Barna til Geb og Nut var sønnene Osiris og Set og døtrene Isis og Nefthys, som igjen dannet par som søsken-ektefeller.[4][5]
Galleri rediger
Referanser rediger
- ^ «ennead», Merriam-Webster
- ^ Gill, N.S.: «Ennead of Heliopolis» Arkivert 20. februar 2014 hos Wayback Machine., About
- ^ «Ennead of Heliopolis (Iunu)». Arkivert fra originalen 5. november 2013. Besøkt 2. februar 2014.
- ^ «the Ennead of Heliopolis»
- ^ «The Ennead were the nine great Osirian gods»
Litteratur rediger
- Beinlich, Horst (2002): 5. Ägyptologische Tempeltagung: Würzburg, 23. - 26. September 1999. Harrassowitz, Wiesbaden, ISBN 3-447-04544-2.
- Bonnet, Hans (2000): «Neunheit» i: Lexikon der ägyptischen Religionsgeschichte. Nikol, Hamburg, ISBN 3-937872-08-6, s. 521-525.
- Helck, Wolfgang & Otto, Eberhard (1999): «Neunheit» i: Helck, Wolfgang et al: Kleines Lexikon der Ägyptologie. 4., überarbeitete Auflage, Harrassowitz, Wiesbaden, ISBN 3-447-04027-0, S. 202f.