Emmanuel Ballyet
Emmanuel Ballyet, O.C.D. (født 18. november 1702 i Marnay i Frankrike, død 4. april 1773 i Bagdad i Det osmanske rike) var en fransk katolsk biskop tilhørende karmelittordenen.
| Emmanuel Ballyet | |||
|---|---|---|---|
| Født | 21. nov. 1702[1] | ||
| Død | 4. apr. 1773 (70 år) | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, katolsk biskop (1743–) | ||
| Embete |
| ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Jean-Claude Ballyet (også Baillet) var sønn av en notarius, gikk inn i de uskodde karmelitters kloster i Gray og fikk ordensnavnet Emmanuel de Saint-Albert. Hans eldste bror Philibert var prior (Symphorien de Saint)-André Ballyet der 1690–1775, og senere generalsuperior av ordenen).
Prest rediger
Han ble ordinert til prest i 1726, og fikk idere opplæring og undervisning ved misjonsseminaret San Pancrazio i Roma. I mars 1728 ble han utsendt av Kongregasjonen de Propaganda Fide som en apostolisk vikar til Bagdad, hvis biskop Dominique Varlet oppholdt seg i Nederland.
Da han kom dit i september 1728, lærte han seg tyrkisk og de lokale språkene, og posisjonerte seg offisielt under beskyttelse av Frankrike. Han fikk tillatelse fra pasjaen i Bagdad til å grunnlegge en misjon med en kirke, en bolig for misjonærer, en skole og et hospits, men det ble ødelagt igjen i 1737 som et offer for sjalusien fra kristne sekter og av forfølgelse fra tyrkerne. De fengslede misjonærene måtte løses ut mot løsepenger.
Konsul, biskop rediger
Ballyet påkalte deretter den franske konges beskyttelse, og fikk embedet som fransk konsul i Bagdad den 8. mai 1741. Tilknyttet dette var (etter hans forgjenger Varlets død) kontoret som han benyttet som biskop av Babylon-Baghdad, som han ble ordinert til 21. desember 1743 av biskop Paul Alphéran de Bussan i katedralen på Malta. Han ble på Malta til oktober 1741 og nådde tilbake til Bagdad igjen den 5. juli 1746, etter å ha krysset eller reist gjennom Syria, Libanonfjellene og Aleppo.
I sin rapport av 3. mai 1746 til Jean-Frédéric Phélypeaux, comte de Maurepas, den franske marineminister med ansvar for koloniene, påpekte han Bagdads økonomiske betydning, som turde ha økt på grunn av krigen mellom Frankrike og England i India. I 1747 foretok han en pastoralreise sør for bispedømmet sitt. Imidlertid forble hans stilling i Bagdad prekær: Etter den tyrkiske guvernøren Achmet Pashas død tidlig i 1749, utviklet det seg uro. Forfølgelsene av kristne tok til igjen. Huset hans ble okkupert og plyndret 31. juli 1749, og han ble holdt fengslet i åtte dager.
I november 1753 vendte han tilbake til Europa for å forsvare sine materielle interesser, både i Roma, hvor han oppholdt seg i november 1753 og ble mottatt flere ganger av pave Benedikt XIV, og i Paris, hvor han etter erkebiskopen av Besançon, Antoine-Pierre II de Grammonts død, mottok det vakante benediktinerklooster Morteau i Franche-Comté den 7. september 1754 og med det var sikret med en årlig inntekt på 15.000 livres. Paven takket ham for rapporten til pave Benedikt XIV, som ble utgitt i Roma i 1754 på fransk og latin, ved å sende ham 2.500 romerske scudi.
Etter et fem måneder langt opphold i Franche-Comté returnerte han til Bagdad den 24. mai 1756 via Alexandretta og Aleppo, etter å ha krysset ørkenen på bare tre uker. Han tok seg av å kjøpe hester til den franske konge og fullførte sin medaljesamling på 6300 stykker, som etter hans død kom i eie av en herre av Magnoncourt fra Frasne-le-Châtel og ble solgt i Paris i 1841.[2]
I 1760 mistet han ved et dekret fra Propagandakongregasjonen en del av sin jurisdiksjon.
I 1765 vendte han tilbake til Frankrike for siste gang, og ankom i februar 1766 etter en vanskelig reise der han hadde måttet kjøpe seg fri i Damaskus og Morea. I Franche-Comté var det stridigheter med benediktinerne av Morteau, som etter flere rettssaker ble avgjort med en avtale inngått 1. april 1767 og registrert i mars 1772 i parlamentet i Besançon. Deretter dro han til Paris og Roma, hvor han fikk sine portretter malt, og nådde Bagdad igjen tidlig i november 1767.
De siste årene hans i Persia var fredelige. Han rapporterte at handelen, som var skadelidende under virkningene av krigen mellom Tyrkia og Russland, ble gjenopptatt i 1772. Han døde i 1773 under en pestepidemi.
Verker rediger
- Relation faite à Rome en 1754 à notre Saint-Père le pape Benoît XIV du commencement, du progres, et de l’etat present de la mission de Babylone. Roma, 1754
Litteratur rediger
- Anne Mézin: Les consuls de France au siècle des lumières (1715–1792). Imprimerie Nationale, Paris, 1997, S. 118–119 ISBN 978-2-11-089158-7
- Daniel T Potts: From myth to history: Jean-Claude Ballyet, the French Enlightenment and Bisotun, i: Institute for the Study of the Ancient World at New York University Newsletter 19, Fall 2017 [1]
- Jean-Claude Ballyet, un Marnaysien à Bagdad … il y a 250 ans, i: Bulletin municipal de Marnay, décembre 1990
Episkopalgenealogi rediger
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504–1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532–1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540–1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566–1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595–1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595–1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595–1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623–1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649–1740) *1675
- Biskop Paul Alphéran de Bussan (1684–1757) *1728
- Biskop Emmanuel Ballyet (1702–1773) *1743[3]
Referanser rediger
- ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID baillet, www.catholic-hierarchy.org, besøkt 12. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Jfr. Adrien de Longpérier: Description des médailles du Cabinet de M. De Magnoncour. Firmin Didot Frères, Paris 1840.
- ^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/baillet.html, lest 23. mai 2022