Jekaterina Furtseva
Jekaterina Aleksejevna Furtseva (russisk: Екатерина Алексеевна Фурцева; født 24. novemberjul./ 7. desember 1910greg. i Vysjnij Volotsjok, død 24. oktober 1974 i Moskva) var trolig den mest innflytelsesrike kvinnen i sovjetisk politikk og den første kvinnen som ble tatt inn i Politbyrået i Sovjetunionen. (Det var bare to kvinner som ble valgt som fullverdige medlemmer av Politbyrået: Jekaterina Furtseva (1957–1961), og Galina Semyonova (1990–1991) mot slutten av perestrojka.)[6]
| Jekaterina Furtseva | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. des. 1910[1] Vysjnij Volotsjok[2] | ||
| Død | 24. okt. 1974[1][3][4][2] (63 år) Moskva[2] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Moscow State University of Fine Chemical Technologies[5] Higher party school | ||
| Ektefelle | Nikolaj Firjubin | ||
| Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti (1930–)[5] | ||
| Nasjonalitet | Sovjetunionen | ||
| Gravlagt | Novodevitsjijkirkegården | ||
| Medlem av | Sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet Politbyrået i Sovjetunionen | ||
| Utmerkelser | Leninordenen Arbeidets røde fanes orden Ærestegnets orden Medaljen for tappert arbeid under Den store fedrelandskrigen 1941–1945 Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin | ||
Frem til 1940-årene arbeidet Furtseva som vever i en av Moskvas tekstilfabrikker. Hun hadde vært partiarbeider i Kursk og på Krim, og ble kalt til Moskva og sendt til Instituttet for kjemisk teknologi, der hun ble uteksaminert som kjemiingeniør i 1941.[7] Furtsevas partikarriere begynte under Stalins styre. Etter hvert ble hun aktiv i Komsomol-sakene og klatret til stillingen som sekretær i Moskvas bystyre i 1950. Hun holdt en tale under den 19. kongressen til Sovjetunionens kommunistiske parti[7], den siste partikongressen i Stalin-perioden. Her ble hun valgt som et kandidatmedlem for partiets sentralkomité.
Under Nikita Khrusjtsjov, som sympatiserte med henne, var Furtseva førstesekretær i Sovjetunionens kommunistpartis Moskva-komité i perioden 1954–57.
I 1952 angrep Furtseva den ledende filmstjernen Boris Babochkin, som ble berømt etter rollen som Tsjapajev. Furtseva ble rasende på grunn av Babochkins satiriske portrett av den sovjetiske kommunistledelsen. Hennes sinne kom til uttrykk i en artikkel i avisen Pravda. Hun mente at Babochkin måtte ilegges sanksjoner. Med dette fremmet hun sin karriere i den sovjetiske eliten. Så valgte Furtseva personlig å gi ordre om at alle filmstudioer og dramaselskaper i Sovjetunionen skulle nekte Babochkin arbeid og la ham være arbeidsløs.
I 1956 ble hun utnevnt til sekretær i partiets sentralkomité og kandidatmedlem i Politbyrået.[8] Året etter ble hun det første kvinnelige medlemmet av Politbyrået. I denne stillingen støttet hun Khrusjtsjov i avstalinisering, som sørget for at Vjatsjeslav Molotov, Georgij Malenkov og Lazar Kaganovitsj mistet makten da de konspirerte for å avsette henne.
På det tidspunktet ble hun forelsket i Nikolaj Firyubin, den sovjetiske ambassadøren i Jugoslavia. Furtseva skandaliserte den sovjetiske eliten med sine helgereiser til utlandet for å komme i kontakt med sin elsker. Da han giftet seg med henne og steg til stillingen som viseutenriksminister, slo de seg ned i Moskva og deres relasjoner ble noe kjøligere.
I 1960 tok KGB opp hennes telefonsamtale med en venn, hvor hun hadde fordømt Khrusjtsjovs politikk. Denne saken førte til at hun ble kastet ut av Politbyrået. I forbitrelse begikk hun sitt første selvmordsforsøk. Imidlertid be hun i 1960 innsatt i den ærefulle, men mindre mektige stillingen som Sovjetunionens kulturminister.[8]
I de følgende 14 årene, som blir kalt «Furtsevas periode» eller «Furstseva-epoken», fikk hun enorm innflytelse på sovjetisk kultur. Ettersom hun ble stadig mer interessert i å kontrollere teater og kino, forsøkte mange kjente skuespillere og regissører å sikre seg hennes vennskap for å fremme sine egne karrierer. Ifølge hennes mest intime venner (som sangeren Ljudmila Zykina) ble Furtseva også avhengig av alkohol. I 1974 var hun innblandet i svartebørshandel, og hun skal ha fryktet den forestående skandalen og vanæren. Som følge av dette mentale presset begikk hun selvmord i Moskva samme år.[9] Furtseva er gravlagt på Novodevitsjijkirkegården.
Referanser rediger
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Jekaterina Aleksejevna Furceva, Proleksis enciklopedija-ID 22335[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Фурцева Екатерина Алексеевна, bse.sci-lib.com, besøkt 27. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, oppført som Ekaterina Alekseevna Furceva, BNF-ID 127772428[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, oppført som Ekaterina Alekseyevna Furtseva, Find a Grave-ID 14277103, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), bse.sci-lib.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Joel C. Moses. The Communist Era and Women: Image and Reality. Russian Women in Politics and Society, Vol. 157. Wilma Rule, Norma Noonan (Editors), s. 31–39. Greenwood Publishing Group, 1996. ISBN 978-0-313-29363-4; s. 33.
- ^ a b O, Ekaterina. Arkivert 2. november 2012 hos Wayback Machine. Time, 12. mars 1956. Besøkt 4. januar 2009.
- ^ a b Soviet Official Ekaterina Furtseva Dies. Arkivert 25. mai 2011 hos Wayback Machine. The Washington Post, 26. oktober 1974, s. D8.
- ^ Vladimir Shlapentokh og Joshua Woods. Contemporary Russia as a Feudal Society: A New Perspective on the Post-Soviet Era. Palgrave Macmillan, 2007. ISBN 978-0-230-60096-6; s. 59
Eksterne lenker rediger
- (ru) Biografi på peoples.ru
- (ru) Biografi på hrono.info