Edward Olson Hulburt

Geofysiker
Edward Olson Hulburt
Født12. oktober 1890Rediger på Wikidata
VermillionRediger på Wikidata
Død8. oktober 1982Rediger på Wikidata (91 år)
EastonRediger på Wikidata
Beskjeftigelse GeofysikerRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata


Edward Olson Hulburt (født 12. oktober 1890 i Vermillion (Sør-Dakota) og død 11. oktober 1982 i Easton (Maryland)) var en amerikansk geofysiker. Han regnes som oppdageren av de elektriske egenskapene til ionosfæren og samspillet mellom solen og jordens atmosfære. I tillegg var han den første som innså at den blå fargen på himmelen under den blå timen har en annen årsak enn blåfargen på dagtid.

I 1931 arbeidet han med en studie på drivhuseffekten i jordens atmosfære. Han kom frem til resultater som er forenelige med nyere beregninger.

Liv og ArbeidRediger

Hulburts var sønn av en matematiker, og han studerte ved Johns Hopkins University. Hulburt jobbet i over 31 år på United States Naval Research Laboratory. Fra 1949 til 1955 var han den første direktøren for denne forskningsinstitusjonen. Ved undersøkelser av demping av radiosignaler oppdaget Hulburt og Taylor i 1926 høy tetthet av elektroner i ionosfæren. Etter denne oppdagelsen arbeidet de videre med å kartlegge dens grunnleggende egenskaper. De oppdaget også avhengighet mellom distribusjon av elektrontetthet og solstråling. Hulburts teoretisk forskning på innflytelse av solenergi på ionosfæren førte ham i 1938 til antakelsen om at solar røntgenstråling var årsaken til ionisering av Kennelly–Heaviside-laget. I 1945 oppdaget han at solar røntgenstråling og ekstrem ultrafiolett stråling er årsaken bak for eksistensen av Kennelly–Heaviside-laget av ionosfæren.[1]

I 1931 studerte Hulburt drivhuseffekten. Fra tidligere hadde den svenske fysikeren Svante Arrhenius gjort beregninger for hvor stor fremtidig oppvarming som kunne forventes på grunn av menneskeskapte klimagasser. Hulburt utførte sine beregninger på grunnlag av bedre data enn det som tidligere hadde vært tilgjengelig. Han tok med effekten av vertikale luftstrømmer (konveksjon) i atmosfæren, dette i tillegg til varmestråling. Beregningene til Hulburt endte opp med en økning på 4 °C ved en dobling av CO2-innholdet i atmosfæren. Dette stemte godt med resultater til Arrhenius, som var basert på et mer spinkelt datagrunnlag. Disse tidlige beregningene er også forenlige med nyere beregninger med avanserte klimamodeller. I 1931 tok den engelske ingeniøren Guy Stewart Callendar arbeidet videre med lignende modeller.[2]

PublikasjonerRediger

  • Line Broadening in Stellar Spectra (1924)
  • Taylor, A. Hoyt (1926). «The Propagation of Radio Waves Over the Earth» (http). Physical Review (engelsk). 27 (2): 189-215. doi:10.1103/PhysRev.27.189. Besøkt 14. april 2013. 
  • Ionization of the Upper Atmosphere (1928)
  • Auroral and Magnetic Storms (1929)
  • Diffusion in the Upper Atmosphere (1929)
  • Ionization in the Atmosphere of Mars (1929)
  • Zodiacal Light and Gegenschein (1930)
  • Cosmic Rays (1931)
  • Über den Treibhauseffekt: ¨The Temperature of the lower Atmosphere of the Earth¨, Phys. Rev. 38, p.1876-1890 (1931)
  • Ionization Above 200 km (1933)
  • Radio and the Sunspot Cycle (1936)
  • E Region During an Eclipse (1939)
  • Brightness and Polarization of the Daylight Sky (1947)
  • The Airglow (1949)
  • Hulburt, E. O. (1953). «Explanation of the Brightness and Color of the Sky, Particularly the Twilight Sky» (http). Journal of the Optical Society of America (engelsk). 43 (2): 113-118. doi:10.1364/JOSA.43.000113. Besøkt 12. april 2013. 
  • Self-Focusing Solar Ion Streams (1954)

ReferanserRediger

  1. ^ Anonymous (1982). «Edward O. Hulburt 1890-1982» (pdf). EOS (engelsk). 63 (46). doi:10.1029/EO063i046p01177-01. Besøkt 12. april 2013. 
  2. ^ Nordli, Øyvind; Hygen, Hans Olav; Benestad, Rasmus (24. oktober 2018). «Er det noen tvil om menneskeskapte klimaendringer?». Naturen. 04 (norsk). 142: 136–143. ISSN 1504-3118. doi:10.18261/issn.1504-3118-2018-04-02. Besøkt 27. juli 2019. 

Eksterne lenkerRediger