Edinburgh-traktaten
Edinburgh-traktaten var en avtale som ble trukket opp av det skotske parlamentet i 1560 (undertegnet 6. juli) i et forsøk på formalisere en avslutning på Auld-alliansen, en forsvarsallianse med Frankrike som også Norge var opprinnelig en tredjepart av. Imidlertid ble ikke traktaten bekreftet av dronning Maria Stuart av Skottland, den regjerende monark, til tross for betydelig press på henne for å gjøre det i denne perioden og fram til 1587. Til tross for Marias verging fikk saken den ønskelige effekt ved at de franske troppene ble trukket tilbake fra Skottland, og til slutt også at den katolske kirke ble veltet. Traktaten var også en bekreftelse på at Skottland var blitt protestantisk.
En betydelig hendelse som førte fram til avtalen var beleiringen av Leith hvor franske tropper befestet havnen i Leith. Levninger av en artillerifestningen, Somerset's Battery, som var involvert i beleiringen ble avdekket i 2006 i Edinburghs parkanlegg Pilrig Park, i området Pilrig i utkanten av byen.[1]
Bakgrunn rediger
En trussel mot den engelske trone rediger
I 1560 var Maria Stuart, skottenes dronning, 18 år gammel. Hun hadde vokst opp i Frankrike og ble i 1558 gift med Frans II av Frankrike, tronarving til den franske krone. Da Henrik II av Frankrike døde i 1559 ble Frans II den neste konge av Frankrike, og samtidig ble Maria, skottenes dronning, dronninggemal av Frankrike. Hjemme i Skottland var Marias franske mor, Maria av Guise, regent i hennes fravær. Allerede den 5. desember 1560 døde den svakelige Frans II, og Maria dro tilbake til Skottland etter å ha vært fraværende i tretten år.
Etter at dronning Maria I av England døde hadde Henrik II av Frankrike fått sin sønn Frans II og svigerdatter Maria proklamert som konge og dronning av England.[2] Fra da av insisterte Maria Stuart å bære det kongelige engelske våpenskjold og hennes krav på den engelske trone var pågående strid mellom henne og Elisabeth I av England. Det var også grunnen til at Maria Stuart gjentagende nektet å signere Edinburgh-trakten. I øynene på mange katolikker var Elisabeth I ikke den rettmessige monarken av England da hun ble betraktet som illegitim. Av den grunn var Maria Stuart den rettmessige til å etterfølge Maria I av England.
Det tok tid før Maria kom tilbake til Skottland. Først den 19. august 1561 gikk hun i land i Leith. Til tross for hennes mange talenter var hun ikke forberedt på å bedømme eller behandle den farlige og komplekse politiske situasjonen i Skottland på denne tiden.
Berwick rediger
Starten på Edinburgh-traktaten begynte allerede den 27. februar 1560 i byen Berwick ved den skotsk-engelske grensen hvor det hadde kommet en enighet i et hemmelig møte mellom skotske og engelske representanter. Møtet var en del av en diplomatisk revolusjon.[3]
Denne gruppen av skotske protestantiske adelsmenn, Herrene av den skotske kongregasjonen, ville bryte forbindelsen med katolske Frankrike og Auld-alliansen, og isteden gå inn i en ny allianse med deres tradisjonelle fiende England. En grunn var å få engelsk militær støtte mot Skottlands regent i Maria Stuarts fravær, Maria av Guise og hennes franske soldater. Avtalen i Berwick unngikk behendig enhver trussel mot Skottlands uavhengighet (som Auld-alliansen til da hadde garantert), og nevnte i særdeleshet ingenting om Englands kongelige krav på Skottlands som hadde vært tudormonarkenes tradisjonelle politikk overfor Skottland, i særdeleshet Henrik VIII av England aggressive politikk for å få Maria Stuart gift med hans egen sønn prins Edvard som i 1543 ble inngått med Greenwich-traktaten. Denne avtalen ble derimot avvist av det skotske parlamentet etter katolsk innflytelse, særdeleshet av erkebiskopen av St Andrews, David Beaton, og deretter av James Hamilton, 2. jarl av Arran. Fra denne tiden og fram til 1551 drev Henrik VIII sin politikk «truende frieri» hvor han med militær makt og ødeleggelser forsøkte å tvinge igjennom ekteskapet og i praksis en union mellom Skottland og England. Da Maria Stuart ble sendt til Frankrike og senere gift med den franske arveprinsen ble det et opphold i de engelske angrepene.
Et spesielt trekk med avtalen i Berwick var at Elisabeth I ikke inngikk en formell allianse med en annen monark, men med en gruppe adelsmenn som bekjempet sin egen regent og hennes datter, den skotske dronningen. Avtalen var ikke i henhold til den engelske dronningens personlige og politiske instinkter, men hadde blitt presset igjennom av hennes fremste rådgiver William Cecil, og hennes kongelige råd (Privy Council).[4] Skottene lovte også å hjelpe England med å gjøre Irland lydige, noe som signaliserte en hel ny politikk i Britannia for både skotter som engelskmenn. England gikk tilbake til den diplomatiske isolasjon som hadde fulgt Henrik VIIIs brudd med Roma som offisielt skjedde i 1535 og førte til at England ble protestantisk. I 1559 var det en åpenbar trussel om at de to ledende katolske stormaktene i Europa, Frankrike og Spania, kunne kombinere sine militære makt for å invadere England og avsette den kjetterske Elisabeth I. Selv om dette aldri skjedde, styrte frykten for en stor katolsk konspirasjon det engelske statsapparatet og dets politikk. Avtalene i nord var første skritt til å forene de ulike rikene på De britiske øyer i kampen mot trusselen fra Europa, og i særdeleshet var Skottland bakdøren inn til England. Tankegangen om et forent, protestantisk Britannia ble ønsket velkommen av en del overbeviste skotter som av finansielle og ideologiske grunner søkte en allianse med den gamle fiende.
Til tross for tallrike militære invasjoner av Skottland hadde England alltid hatt problemer med holde landet erobret med makt. William Cecil var overbevist om at den beste måten å hindre en trussel fra nord var ikke erobring, men en allianse, og skotske protestanter var bevisst den hjelp protestantiske England kunne bidra til deres sak, men også for at de reelt fryktet at Skottlands uavhengighet var truet av Frankrike med Maria Stuarts ekteskap med den franske tronarvingen Frans II. Ved sommeren 1559 var de skotske protestantene ikke bare organiserte, men også gått ut i åpent opprør og førte dem, ledet av Archibald Campbell, 5. jarl av Argyll, til hemmelige forhandlinger med engelskmennene i Berwick tidlig i 1560.
Politikken til både Argyll og Cecil møttes i grensebyen Berwick, og denne første kontakten ledet til konklusjonen i Edinbourg-traktaten sommeren 1560. De to statsmennene delte visjonen om et protestantisk Britannia, noe som ble åpenbart i to dokumenter som ble fullført i juli 1560. Det første garanterte en protestantisk herredømme i Skottland og fastslo en engelsk-skotsk allianse, noe som betydde opphevelsen av den tidligere skotsk-franske forsvarspakten Auld-alliansen, og var på mange måter et vendepunkt i britisk historie. Det andre dokumentet var en personlig enighet hvor jarlen av Argyll lovte betydelig skotsk militærmakt og hans personlige politiske autoritet for å hjelpe England å undertrykke Ulster på Irland, noe som var et historisk brudd med den tradisjonelle skotsk-irske alliansen.
Reformasjon og revolusjon rediger
Da Maria Stuart, skottenes dronning, var installert i Skottland året etter nektet hun å underskrive Edinbourg-traktaten. Hun hadde flere grunner for det: hun var tett og familiært knyttet til Frankrike; hun hadde en fransk mor, hadde selv vokst opp i Frankrike, og hadde kortvarig vært gift med en fransk konge. En annen og mer formell grunn kan være at hun nektet å akseptere avtalen da den offisielt erklærte Elisabeth I av England for Englands rettmessige monark, noe som ble benektet av katolikkene og ved at Maria Stuart selv hevdet sin arverett til den engelske trone[5]
Fra engelsk side kom Edinbourg-traktaten i stand ettersom England og den engelske dronningen ble alarmert over at Maria Stuart var blitt fransk dronning, noe som ga Frankrike lovlig grunn til å kreve den engelske tronen, men franskmennene var i 1560 ikke i posisjon til å sette større makt bak kravet. Maria av Guises posisjon i Skottland var således svak og hun kjempet for overlevelse i et land som var i ferd med å bli protestantisk, ledet av den religiøse opprøreren John Knox. Høsten og vinteren 1559 var Skottland i en tilstand av revolusjon. Da franske tropper tok til Leith erobret protestantene Edinburgh, og den 24. oktober 1559 avsatte Skottlands adel formelt Maria av Guise fra regentskapet. Hennes sekretær, William Maitland av Lethington, skiftet side og tok sine administrative dyktighet med seg, og i praksis overtok han også John Knox’ politiske rolle. Maitland appellerte til skotsk patriotisme om kamp mot fransk herredømme, og i mars 1560 kom en betydelig engelsk militærstøtte som gikk sammen med de skotske protestantiske styrkene. Vendepunktet kom den 10. juni 1560 da Maria av Guise brått døde i Edinburgh Castle og således endte endte også stridighetene. Det førte fram til Edinburgh-traktaten som igjen sikret at både engelske som franske soldater forlot Skottland.
Selv om Maria Stuart aldri ratifiserte Edinburgh-traktaten var den et historisk vendepunkt i løpet av den skotske reformasjonen, og en bestanddel i den framtidige unionen av Skottland og England som først skjedde i 1707.
Referanser rediger
- ^ Herald & Post (avis), Scotsman Publications Ltd., Edinburgh. 7. desember 2006.
- ^ Fraser, Antonia: Mary Queen of Scots, Panther Books 1970. Sidene113-115
- ^ Dawson, Jane E. A.: The Politics of Religion in the Age of Mary, Queen of Scots. University of Edinburgh. ISBN 0521809967. Kapittel 1560: «British policies and the British context»
- ^ Dawson, Jane E. A., side 1
- ^ Steel, Tom: Scotland's Story: A New Perspective. London, Great Britain: William Collins Sons and Co. Ltd, 1984. Side 74
Eksterne lenker rediger
- Treaty of Edinburgh 1560 Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., avtaleteksten