Dyrebeskyttelsen Norge

(Omdirigert fra «Dyrebeskyttelsen»)

Dyrebeskyttelsen Norge er en norsk dyrevernorganisasjon med 25 lokalavdelinger per 2023.[1] Dyrebeskyttelsen Norge ble stiftet 17. oktober 1859 av David Graah,[2] noe som gjør den til Norges eldste dyrevernorganisasjon. Med over 9000 medlemmer[3] er Dyrebeskyttelsen Norge en av de største dyrevernorganisasjonene i Norge og den eneste som tilbyr landsdekkende hjelp til dyr i nød.

Dyrebeskyttelsen Norge
Offisielt navnDyrebeskyttelsen Norge
Org.formForening/lag/innretning
Org.nummer971277475
Stiftet17.oktober 1859
LandNorge
HovedkontorOslo
Grunnlegger(e)David Graah
MottoRespekt for individet
Nettstedwww.dyrebeskyttelsen.no

Dyrebeskyttelsen Norges lokalavdelinger jobber med praktisk hjelp til dyr, hvor mesteparten er arbeidet med innhenting og omplassering av hjemløse dyr. I 2017 hjalp lokalavdelingene 7415 hjemløse familiedyr.[4] Dyrebeskyttelsen Norges hovedkontor jobber hovedsakelig med holdningsskapende arbeid ut mot media og publikum, og diplomatisk påvirkning av politikere og offentlig forvaltning. Dyrebeskyttelsen Norge er avhengig av frivillige, og mottar penger gjennom medlemskontingent, grasrotandel, donasjoner og arv.

Organisasjonen gir ut to medlemsblad fire gang i året. Dyrenes Forsvarer går ut til medlemmer over 14 år, og Dyrenes Verden går ut til alle medlemmer av barneklubben Dyredetektivene.[5]

Inntil 2006 administrerte Dyrebeskyttelsen Norge Katteregisteret, som var et nasjonalt register over katter og kaniner med ID-nummer i øret. Fra og med 2006, har de samarbeidet med DyreID[6] om elektronisk merking av familiedyr.

Historie rediger

1800-tallet rediger

Organisasjonen fikk sitt utspring i 1858, da grossereren David Graah var på vei inn i en hestedrosje i London og fikk overrakt en løpeseddel som omhandlet dyrevelferd.

Da grossereren kom hjem oversatte han løpeseddelen til norsk, nå kalt “Vær ikke haard mot Dyrene” og fikk den publisert i flere aviser. Dette var startskuddet for «Foreningen mot Mishandling av Dyr».

17. oktober 1859 ble det første medlemsmøtet avholdt, etter at 37 herrer tegnet seg som medlemmer og skrev sitt navn inn i protokollen. Ved dette møtet ble en komité satt for å utarbeide forslag til vedtekter og regulering av foreningens økonomiske virke. Medlemslisten fra 1859 er interessant lesning og teller både en professor, en politimester, en kriminaldommer, flere leger og politifullmektiger. I 1863 ble navnet endret til «Foreningen til Dyrenes Beskyttelse i Christiania». Etter hvert ble det etablert flere lokale foreninger etter samme lest, deriblant i Arendal i 1889.[7]

Kvinnene ble også snart engasjert i arbeidet for dyrenes velferd. De stiftet en egen forening: «Norsk Kvindeforening til Dyrenes Beskyttelse», som sammen med «Foreningen til Dyrenes Beskyttelse Christiania» ansatte en felles lønnet inspektør som skulle arbeide med dyrevernssakene.

Arbeid for bedre lovbestemmelser rediger

Anmeldelser av dyremishandling stod sentralt på dagsorden i 1859. Ifølge organisasjonens vedtekter, punkt fire «Anmeldelse for Øvrigheden av Personer der gjør sig skyldige i Mishandling af Dyr tilligmed Offentliggjørelse af Beretninger om Sagerne og deres Udfald». De neste årene skulle bli preget av arbeidet med å få på plass skjerpede lovbestemmelser for dyreplageri. I 1862 ble et lovforslag til skjerpede straffebestemmelser når det gjaldt dyremishandling framsatt for Stortinget. Forslaget ble henlagt fordi man var redd for at strengere lover ville medføre mange klager. I årene etter kom det inn stadig flere henvendelser til foreningen om at de måtte arbeide for et bedre lovverk, og disse ble sendt videre til riksadvokaten uten resultat.

Medlemsbladet “Dyrenes Ven” ble utgitt første gang i april 1897 av «Foreningen til Dyrenes Beskyttelse i Christiania». Tidsskriftet kom ut en gang hver måned og kunne bestilles på posten eller fra det Steen’ske Bogtrykkeri. I dag er medlemsbladet kjent under navnet “Dyrenes Forsvarer”.

Transport og kupering av hester rediger

En sak som sto på foreningens agenda fra tidlig av, var kupering av hester. Foreningen hadde informasjon om at en veterinær foretok kupering av hester i Christiania, og at disse ble observert med blødende sår. Dette førte til mange protester fra foreningen, og 14. juni 1901 bestemte Forsvarsdepartementet at fra 1904, skulle ikke kuperte hester lengre kjøpes inn til tjeneste.

Også hester som ble brukt til å transportere mennesker stod sentralt i foreningens arbeid for bedre dyrevern på denne tiden. Hestene ble ifølge organisasjonen hyppig overanstrengte og det kom jevnlig klager på dyreholdet.

Foreningen, i samarbeid med en veterinær, hjalp også dyreeiere som ikke hadde penger til å hjelpe sine syke dyr.

Dyrevern på 1900-tallet rediger

På begynnelsen av 1900-tallet stod en rekke saker på dagsorden for foreningen. Behandlingen av arbeidsdyr, spesielt hester og transport av dyr med jernbane og dampskip var kanskje den saken som fikk mest oppmerksomhet.

Det kom mange klager til organisasjonen om dyrenes velferd i forbindelse med transport. Flere undersøkelser og anmeldelser ble gjort av medlemmene og nye, skjerpede regler trådte i kraft i 1906. Organisasjonen måtte stadig følge med på om disse reglene ble fulgt opp og oppdaget blant annet at de underordnende jernbanefunksjonærene ofte var likegyldig til reglene. Blant annet ble det klaget på tilfeller hvor kyr og får ble transportert i samme vogn med det resultat at fårene ble stanget og skadet.

Jubileum og fokus på ville dyr rediger

Organisasjonens 50-årsjubileum ble feiret i 1909 og feiringen ble innledet med en preken i Fagerborg Kirke av sogneprest Frølich. Organisasjoner og høyt ansette mennesker fra hele verden sendte gratulasjoner i forbindelse med jubileet. I denne perioden ble det også, gjennom tidsskriftet “Dyrenes Ven” nr. 1. januar 1910, sendt ut en oppfordring til landets prester om menneskets plikter overfor dyrene: «Til landets prester! Foreningen er forvisset om, at det ei vil være forgjæves, naar den herigjennom tillitdsfuldt henvender sig til landets prester med henstillen om, naar anledning gives – fra prædikestolen og ikke mindst under konfirmasjonsundervisningen – at fremholde menneskets plikter lige overfor dyrene».

I 1910 ble også søkelyset satt på at ville dyr stadig mistet mer av sine leveområder og foreningen påpekte at dyrearter faktisk stod i fare for å utryddes på grunn av dette. Foreningen ønsket velkommen forslaget om «Lov om naturfredning», innstilt av regjeringen og bifalt ved kongelig resolusjon.

Liten støtte fra staten rediger

I Dyrenes Ven nr. 1, 1911, kan man lese at dyrebeskyttelsesarbeidet har stor betydning for folk og land, men at det har vær lite «agtet av statsmyndighederne». Det påpekes at det er en kjent sak at det er vanskelig for dyrebeskyttelsesforeninger å få oppmerksomhet for sine synspunkter og forslag hos styringsmaktene: «Den tid nærmer sig kanskje, da det vil gaa op for de styrende i stat og kommune, at Dyrebeskyttelsesforeningerne vel fortjener bidrag for at kunne lægge mere kraft i arbeidet til opnaaelse af sine formaal.»

Dessverre har det ikke kommet stort lengre hundre år etter.

Strid om slakting rediger

En av sakene som var sterkt debattert i foreningens tidsskrift på 1920-tallet var slakt av dyr uten bedøvelse og om religion var et argument for å tillate dette. Foreningen arbeidet for at bedøvelse alltid skulle foretas før blodtapping og ønsket at koscherslakt skulle bli forbudt. Et forslag til slaktelov i samråd med veterinærdirektøren ble behandlet i statsråd i februar 1926. Et flertall i regjeringen fant imidlertid ut at hensyn til spørsmålets religiøse side ikke kunne gå god for et absolutt forbud mot den jødiske slaktemetoden uten bedøvelse.

I 1929 ble imidlertid den norske loven om avliving av husdyr vedtatt og det ble innført et påbud om å bedøve alle dyr før de skulle slaktes. I 1935 fikk Norge, som en av de første landene i verden, sin egen dyrevernlov.

Valpesyke, transport og hønsehold rediger

Andre saker som ble diskutert i foreningens tidsskrift “Dyrenes Ven” var tømmerkjøring og hestenes liv. Spesielt viktig ble det vinteren 1940 å stille krav til bygningene som hestene oppholdt seg i. En langvarig kuldeperiode gjorde livet tøft for både hester og arbeidsfolk.

Saker som valpesyke hos hunder og dyr i pelsdyrnæringen, transport av dyr, levekårene for rådyr og regler for hønsehold ble satt på foreningens agenda på 1940-tallet.

I krigsårene 1940-1945 var det mye fokus på hestene brukt i vinterkrigen i Finland og hvordan man måtte passe på at deres dyrevelferd ble ivaretatt. Foreningens arbeid fikk mye oppmerksomhet, og det å jobbe for foreningen var gjevt. Da det skulle lyses ut en stilling for ny sekretær i 1940, kom det  inn hele 263 søknader.

Bedre lovverk, øremerking av katt og økt fokus på barn rediger

På begynnelsen av 50-tallet ble det utført en revisjon av Dyrevernlova. I 1951, ble det ulovlig å leie ut hester til bruk i arbeid, og med dette fikk hestene bedre vern.

Barna har vært inkludert siden tidlig begynnelse av foreningen, med sin egen barneklubb. Ut på 50-tallet fikk de også sitt eget medlemsblad: “Fra Dyrenes Verden”. I dag heter barnebladet kun “Dyrenes Verden”. I 1959 feiret organisasjonen sitt 100-årsjubileum.

Øremerking av katter kom på dagsorden i 1977. Med en nasjonal kampanje i samarbeid med Falken redningskorps, ble alle katteeiere oppfordret til å øremerke katten sin for å forhindre hjemløshet. Inntil 2006 administrerte Dyrebeskyttelsen Norge Katteregisteret, som var et nasjonalt register over katter og kaniner med ID-nummer i øret. Fra og med 2006, har de samarbeidet med DyreID om elektronisk merking av familiedyr.

Dyrebeskyttelsen Norge bidro også økonomisk til at Falken redningskorps kunne etablere landets første dyreambulanse.

Tiden utover og frem til 2000-tallet var fokusert på dyrevern både i Norge og utlandet. Med saker som blant annet, hvalfangst, dyr brukt i underholdning (sirkus, dyreparker o.l.), samt pelsdyrnæringen.

2000-tallet og 160 års-jubileum rediger

Mye har skjedd i organisasjonen siden den ble stiftet i 1859. Fra å være en dyrevernorganisasjon for dyr i Christiania, hovedsakelig styrt av menn, til å bli en landsdekkende dyrevernorganisasjon. Dyrebeskyttelsen Norge har gått fra å være en paraplyorganisasjon til å bli en medlemsorganisasjon. I dag består organisasjonen av 28 lokalavdelinger, fra Finnmark i nord til Mandal i sør, som driftes av hundrevis av frivillige ildsjeler. Organisasjonen har et eget sentralstyre, sekretariat og lokalavdelinger, og avholder hvert år et landsmøte.

Den moderne organisasjonen rediger

Selv om nordmenn blir flinkere på dyrevelferd, er det fortsatt mye arbeid som gjenstår for å sikre oss at dyrene har det bra. Organisasjonens fanesaker (hovedsatsingsområder) blir avgjort ved det årlige landsmøtet og temaer som tap av sau på beite og pelsdyr er fanesaker organisasjonen har jobbet med over flere år.

Det er imidlertid arbeidet med hjemløse dyr som er hovedsatsingsområde. Hvert år reddes flere tusen dyr fra sult, mishandling og død av frivillige gjennom Dyrebeskyttelsen Norge. Disse dyrene tas med til hjelpesentre, eller innkvarteres i fosterhjem, inntil de er klare til å adopteres bort til et nytt og trygt hjem.

I løpet av de siste årene er sosiale medier blitt en viktig kanal for vårt informasjonsarbeid, i tillegg til konvensjonelle medier. Dyrebeskyttelsen Norge jobber aktivt med å påvirke politikere og beslutningstakere gjennom høringssvar, debattinnlegg og nyhetssaker. I saker som omhandler brudd på dyrevelferdsloven, er organisasjonen ofte i tett dialog med Mattilsynet og politiet.

Vi trenger ikke å godta et samfunn der dyr undertrykkes. Dyrebeskyttelsen Norge er dyrenes stemme når de trenger den mest, men det trengs flere stemmer. Flere som protesterer når dyr utsettes for urett og flere som er villige til å strekke ut en hånd til dem som er overlatt til seg selv.

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger