Dm9
Dm9 var et motorvogntogsett, som var en fortsettelse av forgjengeren Dm8 med flere innovasjoner. Det delte samme basisdesign, konstruksjon og utseende, inkludert fargesettingen med rødoransje med hvitt bånd som også gir det samme kallenavnet, «gulrot» (Porkkana), som forgjengeren. Det var ikke mulig å skille de to dieselmotorvogntyper fra hverandre ved det første inntrykket, og disse kunne samkjøres i et tog. Dm9-togsettene ble utrangert i 1990, men to togsett har blitt bevart i lokomotivsamlingen i Haapamäki med nummerering 5123-5122 og 5123-5124.
| Dm9 | |||
|---|---|---|---|
 Dm9 i Haapamäki lokomotivsamlingen, 1996 | |||
| Informasjon | |||
| Litra | Dm9 | ||
| Akselrekkefølge | (B)'2' + 2'2' + 2'B' | ||
| Sporvidde | 1 520 mm | ||
| Produsent | Valmet | ||
| Byggeår | 1965–1966 | ||
| Antall bygget | 12 trevogners togsett | ||
| Operatør(er) | VR-Yhtymä | ||
| Tjenesteår | 1965–1990 | ||
| Nummerering | Motorvogn: 5101–5124 Mellomvogn: 5601–5612 | ||
| Passasjerer | 200 seter i 1. og 2. klasse 232 seter 2. klasse | ||
| Tekniske spesifikasjoner | |||
| Lengde (o.b.) | 78 700 mm | ||
| Bredde | 3 074 mm | ||
| Høyde | 4 450 mm | ||
| Seksjoner | 3 | ||
| Totalvekt | 128,8 tonn | ||
| Hjuldiameter | 920 mm | ||
| Aksellast | 15,2 tonn | ||
| Hovedmotor | F.A. Isotta Fraschini e Motori 2 × Breda D19/SC12P | ||
| Topphastighet | 140 km/t | ||
| Ytelse | 753 kW | ||
Historie rediger
I 1961 var det utsendt en ordre på tolv nye motorvognsett med dieseldrift av det statlige jernbaneselskapet VR til jernbaneprodusenten Valmet. Tre år senere var resultatet Dm8. Det nye toget hadde høy akselerasjon og hastighet opptil 140 km/t, noe som kom som en behagelig forbedring for passasjerene som tidlig hadde vennet seg til tidligere damplokomotiv.[1] Den første ordren skulle oppføres av en ny ordre på tolv togsett til, men med en rekke forberedelser inkludert nye endringer i interiøret med 232 seter i andreklasse istedenfor 187 seter i forgjengeren. Ulike tekniske detaljer skulle deretter skille ut de neste tolv togsettene så disse måtte få en ny typebetegnelse, Dm9.[2]
Togsettene kunne samkjøres med Dm8-togsettene og kan deretter kobles i par for å danne et tog. Det var mulig å ha ha tre togsett sammenkoblet i et enslig tog på til sammen ni vogner. Vinteren 1965 ble Dm9-togene brukt på kortere trafikkruter som til Kyrkslätt og Riihimäki fra Helsingfors i den første måneden før de ble overført til langdistansetrafikken fra Helsingfors som sin base, til Åbo, Vasa, Nyslott og Kuopio, deretter på ruten Nådendal-Åbo-Jyväskylä. Noen ganger ble Dm9 brukt under sommerhelgetrafikken mellom Helsingfors og Hangö. De hadde større passasjerkapasitet enn Dm8 med opptil 232 seter i andreklasse, og dermed hadde ikke ekstrautstyr som kjøkken for matlaging som i Dm8 eller avdelte seksjon for førsteklassereisende. Etter hvert som årene gikk, ble det foretatt endringer i interiøret, slik at man deretter hadde 200 seter, 178 seter i andreklasse 22 i førsteklasse, og kjøkken i mellomvognene.
Siden 1973 opererte Dm8 og Dm9 sammen i de ulike trafikkrutene mellom forskjellige byer som Helsingfors, Åbo, Björneborg, Vasa, Nyslott og Jyväskylä i de neste ti årene. Først ble Dm8-serien utrangert, deretter kom turen til Dm9-serien som avsluttet sin tjeneste i VR 26. mai 1990. To togsett ble reddet fra opphuggingen og sendt til Haapamäki hvor en privatgruppe hadde samlet til seg ulike lokomotiv og andre diverse jernbanemateriell. En samling med forskjellige jernbanekjøretøyer hadde blitt berget, blant disse 5121-5122 og 5123-5124 motorvognsettene.
Disse 24 togsettene, Dm8 og Dm9, hadde satt sitt preg på finsk jernbane i årene mellom 1965 og 1990 med sitt karakteristiske kallenavnet som skyldes den påfallende fargesettingen med rødoransje farge kun avbrutt av en hvit bånd under vindusrekkene, «gulrøttene» (Porkkana)
Konstruksjon rediger
Dm9 har samme konstruksjon og design som Dm8 med to motorvogn og en mellomvogn i togsettet. I hver ende av togsettet er det et førerhus med en fast «snute» forut, med en italienskbygd dieselmotor montert underst med eksosrør og radiator på taket lik bak førerhuset. Drivkraften fra motorene overføres til den forreste boggien. Vognkonstruksjonen er oppført i stål med tynne plater og ribber som hadde blitt sammensveiset og deretter behandlet mot rustangrep.
Valmet-fabrikken i Tammerfors hadde hentet inn ulike komponenter fra flere land, deriblant det elektriske systemet med oppvarmning fra J. Stone & Co. Ltd, girsbokset og kraftoverføringssystemet fra Self Changing Gears Ltd. også i Storbritannia. Men hjertet i dieselmotorvognen er Isotta Fraschini/Breda D19/SC12P tolvsylinders V-motor, som vil da avgi en felles effekt på 1010 hestekrefter eller 753 kW for hele toget når begge to motorene settes i virksomhet. Liknende motorer av type SA12P og D19/D19/SB12P var allerede i 1940-årene montert på italienskbygde motorvogner av type ALn 880 og ALn 442. Ifølge Valmet skulle akselerasjonsevnen være på ett minutt 26 sekunder. for 0 til 80 km/t og 2 min 18 sek. for 0 til 100 km/t.[1]
Interiørdesignen er utarbeidet av interiørarkitekt Olav Hänninen, som deretter sørget for at setene i motorvognene er trukket i blått, og disse i mellomvognene i rødt. På den tiden var det nytt for toalettrommene å ha oppvarming, speil og varm vann, som hadde vært en luksus for reisende i fortiden.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Eonsuu, Honkanen & Pölhö: Suomen veturit osa 2; Moottorikalusto. , 1995.
- Valmet Oy: Kuljettajan ohjekirja M-juna 1 & 2. , 1966.