Deutscher Gewerkschaftsbund (1918–1933)

Deutscher Gewerkschaftsbund (DGB) var fra 1919 til 1933 Tysklands nest største landsorganisasjon for arbeidstakerorganisasjoner. Medlemmene var kristelig og nasjonalt orienterte fagorganisasjoner, med innslag av høyreradikale og antisemittiske medlemmer. Den største landsorganisasjonen var det sosialistiske Allgemeiner Deutscher Gewerkschaftsbund. DGB ble på tross av sin nasjonalistiske innstilling, oppløst ved Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933.

Deutscher Gewerkschaftsbund (1918–1933)
Stiftet1919
Opphørt1933

Historie rediger

 
Heinrich Brüning, en gang generalsekretær i DGB, taler her i 1932 som Tysklands rikskansler, for gjenvalg av president Hindenburg.

De første kristelige fagforeningene oppsto i 1899, under Det tyske keiserrike. Fra 1919 ble de organisert i DGB sammen med de kristelig-nasjonale funksjonærer (Angestellter) i private virksomheter, og tilsvarende (Beamter) i offentlige virksomheter. Ved begynnelsen av 1920-årene representerte DGB nærmere 1,5 millioner medlemmer.[1]

Fagforeningene i DGB bygget på en kristen verdensanskuelse, men de var fristilt fra enhver bestemt konfesjon. De kristelige fagforeningene avviste teoriene om klassekamp og den internasjonale solidaritet mellom proletarer. Disse fagforeningene arbeidet for et solidarisk fellesskap innenfor rammen av en nasjonal arbeiderstand.[1]

Medlemmene av DGB stilte seg avvisende til Weimarrepublikken. Medlemsmassen kom fra flere forskjellige politiske partier. Det dreide seg partier fra det katolske Zentrum, det arbeidsgivervennlige Deutsche Volkspartei til det monarkistiske  Deutschnationale Volkspartei. Det völkisch-orienterte Deutschnationale Handlungsgehilfen-Verband (DHV) var også tilknyttet DGB.[1] Denne spredning i den partipolitiske basis, førte til at organisasjonen fikk liten politisk innflytelse.[1]

Heinrich Brüning som hadde vært generalsekretær i DGB, ble i 1930 rikskansler i Tyskland. Brüning ledet de to første av de fire presidialregjeringene som styrte, inntil Adolf Hitler overtok i 1933. Regjeringen var ikke lengre basert på tillit i parlamentet, men hos presidenten. Denne utviklingen som innebar opphevelse av parlamentarismen i Tyskland, ble positivt mottatt av DGB, men førte ikke til økt oppslutning. Den økonomiske krisen som herjet Tyskland, medførte også at DGB tapte medlemmer.[1]

Den nasjonale innstilling som DGB hadde vist, var ikke nok til at den ble tatt i nåde hos den nasjonalsosialistiske regjeringen til Adolf Hitler. DGB og hele organisasjonens formue ble innlemmet i den nasjonalsosialistiske arbeiderorganisasjonen Deutsche Arbeitsfront.[1]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f Arnulf Scriba. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Weimarer Republik». www.dhm.de (tysk). Stiftung Deutsches Historisches Museum. Besøkt 6. januar 2018.