Det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse

Det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse (KFPRK, forenklet kinesisk: 中国人民政治协商会议, tradisjonell kinesisk: 中國人民政治協商會議) er et konsultativt politisk organ i Folkerepublikken Kina. Representantene i konferansen utpekes av Kinas kommunistiske parti, men både partimedlemmer og ikke-medlemmer finnes representerte i KFPRK, som møtes årlig, som regel samtidig med Den nasjonale folkekongressen.[1] Konferansens formann er Jia Qinglin.[2]

Emblem.

Historie

rediger
 
Det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse har sine møter i Folkets store hall i Beijing.

Konferansen har sitt utspring i de forhandlinger som fant sted mellom kommunistpartiet og Kuomintang etter seieren i den annen sino-japanske krig 1945, da det var et behov for å skape et bred folkelig samhold mellom forskjellige partier. Den første politisk rådgivende konferansen trådte sammen 11-31. januar 1946, men den kinesiske borgerkrig satte stopp for flere møter.[3]

Mellom 1949 og 1954 var KFPRK i praksis Kinas lovgivende forsamling, men med konstitusjonen av 1954 ble denne funksjonen overført til Den nasjonale folkekongressen. Siden da har KFPRK mest hatt seremoniell betydning og primært tjent til å forankre regjeringens politikk i bredere lag av folket.[4] Blant annet har den siste keiseren Puyi og Sun Yat-sens enke Song Qingling vært medlemmer av konferansen.

Lederskap siden 2003

rediger

Formann

rediger

Viseformenn

rediger

Liste over formenn for KFPRK

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Presentasjon fra konferansens offisielle hjemmeside (på engelsk), lest 17. september 2008.
  2. ^ "Kinas nya ledare stiger fram," Svenska Dagbladet, lest 17. september 2008.
  3. ^ Suzanne Pepper, "The KMT-CCP Conflict 1945-1949," i The Cambridge History of China: Republican China 1912-1949, del 2, redigert av John King Fairbank og Albert Feuerwerker (Cambridge: 1986), ss. 729-33.
  4. ^ Britta Kinnemark-Lander, Torbjörn Lodén og Annika Söderman-Wirén. Stor oreda under himlen : politik, utbildning och kultur i Kina sedan kulturrevolutionen (Stockholm: Prisma, 1979), s. 15f.