Det annet kjønn

Det annet kjønn (fransk originaltittel: Le Deuxième Sexe) er en bok av den franske forfatteren og filosofen Simone de Beauvoir. Den utkom i Paris i 1949, og har siden blitt oversatt til en rekke språk. Det annet kjønn regnes som en av de viktigste feministiske bøker.

Det annet kjønn
orig. Le Deuxième Sexe
Forfatter(e)		Simone de Beauvoir
Språk		Fransk
Sjanger		Essay
Utgitt		1949
Forlag		Éditions Gallimard
Sider		1 072 side
Det annet kjønn på Commons

I Det annet kjønn utvikler de Beauvoir en moderne kvinne- og kjønnssteori, med basis i eksistensialistisk etikk og ontologi. Disse teoriene bygger på idéene til den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel og hans teorier om forholdet mellom herre og knekt.

Lensherren og vasallen

De Beauvoir sammenligner i boken kvinnen med en vasall, underlagt en lensherre (mannen). Vasallen gir avkall på egen frihet på bekostning av trygghet, og fratas ansvaret for å styre sitt eget liv. Lensherren beskytter vasallen mot ytre farer og gir denne økonomisk trygghet. Lensherrens makt over vasallen hindrer denne i å treffe valg, og gjør at vasallen ikke trenger å sette seg egne mål.

Den mannlige samfunnsordenen sørger for at kvinner ikke kan gjøre noe med dette avhengighetsforholdet. Det nødvendige samarbeidet om oppgaver som hjem og barn gjør at kvinnen ikke kan bryte ut av undertrykkelsen, men må underordnes «patriarkatets samfunnsorden og verdier». Kvinner kan derfor ikke som andre undertrykte grupper uten videre bryte båndene til undertrykkeren om muligheten kommer.

Simone de Beauvoir hevder at det ikke er noe naturbestemt over dette misforholdet mellom kvinner og menn, men heller at det er kulturelle forhold som ligger til grunn. Om de to partene vil anerkjenne hverandre som jevnbyrdige og selvstendige subjekter, kan denne maktkampen opphøre.

Transcedens kontra immanens

Gjennom Det annet kjønn brukes begrepene transcedens og immanens. Mannen har tradisjonelt blitt forbundet med det transcedente (grenseoverskridende), da han utvikler seg, ekspanderer og tøyer evnene sine.

Kvinnen har derimot blitt sett på som immanent, hun blir altså hvor hun er. Hun stagnerer, ønsker ikke å gjøre noe risikabelt og utvider ikke sine grenser. Hun har ikke noen vilje til å gå ut over seg selv.

I vårt samfunn vil det være en allmenn oppfatning at det er de mannlige egenskapene som kommer til uttrykk i transcendens. Den oksidentale kulturen oppmuntrer menn i langt større grad enn kvinner til å bruke sine evner, selv om riktignok ikke alle menn utfolder sin transcedens.

Kvinnens historiske situasjon og hennes muligheter

Tradisjonelt sett har det vært mannen som har måttet sprenge grenser i kampen for tilværelsen. Kvinnens oppgave har vært å være fruktbar – hun skal skaffe mannen avkom. Dermed er kvinnen bundet til egen kropp på samme måte som et dyr.

Biologien kommer således i konflikt med kvinnen som individ. Hun blir et «offer for arten», og må være passiv (immanent). Dette er imidlertid ikke noe hinder for en moderne kvinne, som kan velge å unnlate å få barn og dermed kunne være økonomisk frigjort.

Selv om en kvinne velger å frigjøre seg, er hun fortsatt ikke i samme posisjon som mannen. Hun blir fremmedgjort i en mannsverden hun ikke er vant med, og tør kanskje ikke å være dristig nok.

Det er likevel arbeidet som til slutt vil frigjøre kvinnen. Dagens system der kvinnen er avhengig av mannen som bindeledd mellom henne og samfunnet, vil bryte sammen om det blir slutt på den økonomiske ufriheten kvinner har lidt under. Dette vil imidlertid ikke skje ved at kvinner blir forskjellige fra menn, men ved at de går sammen med menn.

Litteratur

• Det annet kjønn. Oversatt av Bente Christensen. Forkortet utgave på norsk kom på Pax forlag 1970. Fullstendig oversettelse Pax forlag 2002. ISBN 9788273505231
• Wiestad, Else (2006): «Kjønn, frihet og kunnskap» i: Lærebok i filosofi- og vitenskapshistorie (red. Ariansen Per, Bostad Inga, Mathisen Steinar, Rabbås Øyvind). Unipub, Oslo. ISBN 82-91670-52-8. s. 199-221