Den uhyggelige dal
Den uhyggelige dal, også kjent som «The uncanny valley» på engelsk, er en teori som går ut på at det vil forekomme negative følelser blant mennesker dess mer et objekt begynner å ligne på et menneske uten å se helt likt ut som et. Eksempler på noe med menneskelignende trekk som kan gjøre enkelte mennesker ukomfortable er blant annet klovner, roboter og animasjonsfigurer. Teorien ble laget av den japanske robotikkprofessoren Masahiro Mori på 70-tallet. Det har blitt diskutert om fenomenet er et evolusjonært trekk eller er kulturelle påvirkninger.[1][2][3]
Etymologi rediger
Teorien ble laget av den japanske robotikkprofessoren Masahiro Mori I 1970 og ble kalt for bikimi no tani genshō (不気味の谷現象). Uttrykket ble oversatt til «uncanny valley» i 1978 i boken «Robots: Fact, fiction and prediction», skrevet av Jasia Reichardt.[4][5][6] Noe lignende hadde blitt diskutert tidligere også. I 1906 skrev Ernst Jentsch et essay kalt «On the psychology of the uncanny».[7] Senere, i 1919 skrev Sigmund Freud videre om temaet i et annet essay kalt «Das unheimliche». Oversatt ville det hete «Det ubehagelige».[8][9][1]
Om teorien rediger
Ifølge teorien ville flere føle seg ukomfortabel på bare enkelte punkt når det kom til hvor mye gjenstanden lignet et menneske og Mori observerte ulike reaksjoner mennesker hadde til de forskjellige robotene han hadde. Det ble blant annet observert at de aller fleste blant deltakerne ikke følte noe spesielt da de så industriroboter og støvsugere. Roboter som hadde blitt tillagt menneskelige trekk som øyner, munn, hender og føtter vekket en mer emosjonell respons. Så lenge de hadde en del likheter med mennesker uten å ligne på dem for mye syntes flere av deltakerne at de var søte og de hadde en lignende effekt som tegneseriefigurer. Da de ble vist roboter som så ut som mennesker uten å være helt like følte flere negative følelser som frykt og ubehag, noe som ble omtalt som «den uhyggelige dal». Dette gjaldt ikke bare roboter, men også klovner, animasjonsfigurer og lignende. Både filmene «Polar ekspressen» fra 2004 og «Final Fantasy: The spirit within» fra 2001 har blitt brukt som eksempler på filmer med realistisk animerte mennesker som enkelte av publikum reagerte på.[1]
Forsøk på aper rediger
I 2009 ble det gjort en undersøkelse på Princeton University på aper for å finne ut om det var en biologisk innebygd frykt en hadde. Siden aper er i slekt med menneskerasen, derfor valgte forskerne å bruke dem som testsubjekt. I undersøkelsen ble det vist tre forskjellige bilder til apene hvor det ene bilde var av en ekte ape, en var av en ikke-realistisk datategning og en var av en realistisk datategning av en ape. Apene viste ingen negative reaksjoner da de ble vist bilder av den ekte apen og den ikke-realistiske datategningen. Noen av apene viste også nysgjerrighet da de ble vist bildene. Men da den realistiske modellen ble vist reagerte apene med frykt.[1][2][10]
Professor Mathias Clasen forklarte reaksjonene med at det er en evolusjonær mekanisme som skal beskytte dyrearter mot farer og å hjelpe dem med å overleve ved å gjøre dem mer oppmerksom på deformiteter eller sykdommer blant andre individer. Et annerledes utseende indikerer ofte at noe er galt i dyreriket.[1][2][10]
Det er allikevel en vesentlig forskjell mellom mennesker og aper, ifølge Clasen. Mennesker har en større hjerne og en annet tankemønster. Han har sagt at mens aper reagerer med ren frykt, vil mennesker flest oppleve et lettere ubehag eller synes at noe er uhyggelig. I tillegg vil det «uhyggelige» også gjøre flere mennesker nysgjerrige og fascinerte, noe som kan forklare hvorfor flere ser skrekkfilm.[1][11]
Forsøk på barn og tenåringer rediger
Forskeren Henrik Schärfe gjordet også en undersøkelse og den tydet på at forskjellige mennesker oppfattet menneskelignende roboter ulikt. De ulike livserfaringene og aldrene til deltakerne hadde en innvirkning. Det var en forskjell mellom yngre barn og tenåringer. Da robotene blinket med øynene ble barn i aldersgruppen 5-7 år redde, men da den bevegde kroppen sin på en kunstig og robotaktig måte syntes flere at den var underholdende i stedet for skremmende. Tenåringene derimot oppfattet de kunstige bevegelsene som ubehagelige. De så en «person» som beveget seg stivt og rart. Schärfe mente at hver enkelt ville fått et annerledes inntrykk av en robot hvis en så den uten noen tidligere erfaringer enn hvis en hadde sett hvordan de hadde blitt fremstilt på film før.[1][11]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b c d e f g «Derfor er robotter og klovne så uhyggelige». videnskab.dk (dansk). 22. oktober 2013. Besøkt 18. august 2019.
- ^ a b c forskning.no, Marianne Nordahl journalist i (16. oktober 2009). «Aper friker også ut». forskning.no (norsk). Besøkt 18. august 2019.
- ^ Bryne, Snorre (30. oktober 2009). «Hvorfor blir vi vettskremte av roboter som ligner på oss?». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 18. august 2019.
- ^ Tech, Jeremy Hsu 2012-06-12T19:32:43Z. «Robotics' Uncanny Valley Gets New Translation». livescience.com (engelsk). Besøkt 18. august 2019.
- ^ «Full Page Reload». IEEE Spectrum: Technology, Engineering, and Science News (engelsk). Besøkt 18. august 2019.
- ^ Mori, M.; MacDorman, K. F.; Kageki, N. (juni 2012). «The Uncanny Valley [From the Field]». IEEE Robotics Automation Magazine. 2. 19: 98–100. ISSN 1070-9932. doi:10.1109/MRA.2012.2192811. Besøkt 18. august 2019.
- ^ «On the psychology of the uncanny» (PDF). 1906. Arkivert fra originalen (PDF) 2. oktober 2019. Besøkt 18. august 2019.
- ^ «Derfor er vi redde for klovner». illvit.no. Besøkt 18. august 2019.
- ^ Mitchell, W. J.; Szerszen Sr, K. A.; Lu, A. S.; Schermerhorn, P. W.; Scheutz, M.; MacDorman, K. F. (2011). «A mismatch in the human realism of face and voice produces an uncanny valley». Besøkt 18. august 2019.
- ^ a b «Like humans, monkeys fall into the 'uncanny valley'». Princeton University (engelsk). Besøkt 18. august 2019.
- ^ a b journalist, Niels Ebdrup; videnskab.dk (9. november 2013). «Derfor er roboter og klovner så skumle». forskning.no (norsk). Besøkt 18. august 2019.