Den thailandsk-kambodsjanske grensekonflikten

Den thailandsk-kambodsjanske grensekonflikten er en århundrelang strid mellom Thailand og Kambodsja om hindutemplet Prasat Preah Vihear, som befinner seg mellom Choam Khsant i Preah Vihear-provinsen i det nordlige Kambodsja og Amphoe Kantharalak i Sisaket-provinsen i det nordøstlige Thailand, nær den thailandsk-kambodsjanske grensen. Kambodsja hevder at landet også har krav på Ta Moan Thom-komplekset mellom det Oddar Meancheay i Kambodsja og Surin-provinsen i Thailand.

Den thailandsk-kambodsjanske grensekonflikten (2008-2012)
Hindutemplet Prasat Preah Vihear i 2005
Dato Januar 2008 - juli 2012 Sted Grenseområdene mellom Thailand og Kambodsja 14°23'46"N 104°40'49"Ø Resultat Tilbaketrekning av alle militære styrker i juli 2012
Stridende parter
Thailand	Kambodsja
Kommandanter og ledere
Abhisit Vejjajiva Prayuth Chan-Ocha Nut Sri-in Thanet Wongcha-um Chayan Huaysoongnern Thawatchai Changprachack	Hun Sen Tea Ban Srey Doek Chea Tara
Tap
16 soldater og tre sivil drept (kambodsjanske kilder hevder 141), 14 soldater fanget Mer enn 90 såret	18 soldater drept og tre sivile (69 ifølge thailandske kilder) Mer enn 65 såret

Grensekonflikten om disse områdene startet først i andre halvdel av det nittende århundre, mens den nåværende konflikten startet i januar 2008 etter at Thailands forsvarsdepartements protest mot Kambodsjas planer om å registrere templet som en kandidat for UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder uten Thailands samtykke. En avtale ble inngått i desember 2011 om å trekke strykene tilbake fra området, og dette ble gjennomført den følgende sommeren.

I 2013 ga Den internasjonale domstolen sitt syn på konflikten om Preah Vihear-tempelet.

Historie

Kolonimaktenes frammarsj i Indokina. Laos, Kambodsja og Shan-statene ble avstått fra Siam til Frankrike og Storbritannia.

Konfliktområdet.

Bakgrunn

Prasat Preah Vihear-templets status har vært bakgrunnen for den århundrelange striden mellom Thailand og Kambodsja, både internt, men også mellom landene.

Preah Vihear ble bygget under det 9. og det 10. århundre av Khmerriket. Da riket nådde sitt høydepunkt og begynte sitt langsomme forfall, ble kongedømmet Ayutthaya grunnlagt på midten av 1400-tallet, og utviklet seg gradvis til dagens Thailand. Ayutthaya og Viet Nam erobret siden områdene som tidligere hadde ligget under Khmer.

I det nittende århundre økte interessen for en kolonisering av Indokina i Europa. Frankrike, som da allerede hadde skaffet seg innflytelse i Cochinkina, etablerte Kambodsja som et protektorat i 1863 etter en anmodning fra kong Norodom av Kambodsja. Franskmennene ønsket å øke sitt innflytelsesområde, og presset Siam til å inngå den fransk-thailandske traktat av 1867, som forkastet Thailands suverenitet over Kambodsja mot at Battambang-, Banteay Meanchey-, Oddar Meancheay- og Siem Reap-provinsene offisielt ble en del av Thailand. Disse provinsene ble returnert til Kambodsja etter en grensejusteringstraktat i 1906 mellom Fransk Indokina, den franske koloniføderasjonen opprettet i Indokina i 1887, og Thailand, mot at Thailand fikk Trat, Dan Sai og Loei. Franskmennene kartla grensen mellom Fransk Kambodsja og Thailand på vegne av en bilateral grensekommisjon. Dette kartet viste Preah Vihear som en del av Kambodsja, noe som stred med den tidligere avtalen fra 1904. Til tross for dette brukte Thailand kartet i offisiell bruk, noe som har påvirket den nåværende konflikten.

Andre verdenskrig

Under andre verdenskrig utnyttet Thailand, som da hadde kommet under Japans innflytelse, situasjonen etter Frankrikes kapitulasjon i 1940 ved å invadere Fransk Indokina tidlig i januar 1941, hvilket var begynnelsen på den fransk-thailandske krig. Thailenderne ønsket å bruke situasjonen til å gjenerobre khmer- og laoterritorium franskmennene hadde overtatt gjennom avtalene i 1904 og 1907. Thailand, større i antall soldater og bedre utstyrt enn de franske styrkene, var overlegne på landjorda, og klarte med letthet å okkupere deler av Laos og Kambodsja, mens franskmennene vant det avgjørende sjøslaget ved Koh Chang.

Japan meglet i konflikten, og en våpenhvile ble erklært den 28. januar 1941. Den 9. mai ble en fredstraktat undertegnet i Tōkyō, hvor Frankrike ble tvunget av Japan til å avstå de omstridte territoriene til Thailand. Etter at Japan invaderte Thailand 8. desember 1941 undertegnet Thailand og Japan 21. desember en militæralliansetraktat, hvor Japan hemmelig lovet å hjelpe thailenderne i å gjenerobre territorier britene og franskmennene hadde tatt fra landet.

Etter verdenskrigen leverte Thailand de okkuperte landområdene tilbake til fransk kontroll, men etter den første indokinesiske krig, som blant annet førte til at franskmennene trakk seg ut av Kambodsja i 1953, gjenokkuperte Thailand tempelet i 1954.

Domsavsigelse i Haag

I 1962 bestemte den internasjonale domstolen i Haag etter en avstemning (hvor resultatet ble 9 stemmer mot 3) at selve tempelet tilhørte Kambodsja, hvor de viste til 1907-kartet, men gjorde ingen bestemmelser vedrørende områdene rundt tempelet. Thailand protesterte, men overleverte tempelet til kambodsjansk kontroll, selv om de beholdt kontrollen over de aller fleste områdene rundt, hvor de mente at grensa ikke var endelig fastsatt.

Konflikten ble tatt opp igjen over førti år senere, da Kambodsja nominerte tempelet som en kandidat til UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder, men trakk senere tilbake nominasjonen etter thailandske protester. Siden har konflikten om hvem som eier tempelet blitt et viktig politisk tema i begge landene, og var blant annet et tema i den politiske krisen i Thailand.

Opptrapping i 2008

Detalj fra det omstridte tempelet

Opptakt

Konflikten tok seg opp igjen 2008, da Kambodsja kunngjorde at de ville søke om å få godkjent Preah Vihear-tempelet som et verdensarvsted. Thailand erklærte at de ville støtte en slik søknad, under forutsetning av at dette ikke ville få noen innvirkning på tvisten om hvor grensen i området skulle gå. De to landene utstedte et felles kommuniké og hadde da et møte i fellesskap med UNESCO om saken. 22. juni samme år stengte imidlertid Kambodsja grensen som et svar på protester fra Thailand ved grenseovergangene. Da UNESCO 2. juli innledet sitt møte om opptak av noe områder til verdensarvlisten, hevdet thailandske medier at området tilhørte Thailand, videre kom det en kjennelse i den thailandske grunnlovsdomstolen av det felles kommunikeet var grunnlovsstridig. Det var demonstrasjoner i begge land og utenfor Unesco-møtet, og den thailandske utenriksministeren gikk av som følge av kjennelsen i grunnlovsdomstolen. Krisen økte i styrke da kambodsjanske myndigheter arresterte folk fra Thailand som prøvde å plate thailandske flagg i området rundt tempelet. Flere dusin thailandske soldater skal ved denne anledningen ha krysset grensen, og en av dem mistet et ben i en landmineeksplosjon.

Denne uroen førte til at begge land økte sine styrker i grenseområdene, slik at det samlet var rundt tusen soldater i området. og det ble hevdet at rundt 400 av disse befant seg rundt tempelområdet, i området som Kambodsja hevdet var sitt. Den kambodsjanske statsministeren Hun Sen krevet i et brev til sin thailandske kollega at landet måtte trekke tilbake deler av sin styrke. Dette ble dagen etter avvist av Thailand, som hevdet at alle styrke sto på deres territorium. Opptrappingen av konflikten førte til at begge parter sendte enda flere styrker inn i området.

Væpnede sammenstøt

Utover høsten 2008 utviklet krisen seg videre, og Thailand rustet opp sine styrker nær tempelet. 3. oktober brøt det ut skuddveksling og to thaisoldater og kambodsjansk ble såret. 6. oktober skal to thailandske soldater ha blitt skadet av landminer en kilometer inne i Kambodsja. 15. oktober kom det til ny skuddveksling mellom styrkene, og tre kambodsjanske soldater ble drept, mens to ble sårede. Syv thailandske soldater skal også ha blitt såret, og en av disse døde en uke senere av skadene.

April 2009

Etter at en thailandsk soldat hadde blitt skadet i en landmine dagen før, brøt det ut skuddveksling 3. april hvor minst fire soldater skal ha blitt drept, og minst fem såret. De kambodsjanske myndighetene beskyldte Thailand for å ha sendt soldater inn i deres område, noe som ble benektet fra thailandsk side. hendelsen førte imidlertid til at ordkrigen ble trappet opp.

2010

I dagene 24. – 31. januar var den en rekke skuddvekslinger mellom partene. 24. januar ble to thaisoldater såret. Dagen etter ble det skuddvekslinger og avfyrt rakettdrevet granater. 31. januar var det hardere kamper som varte i 15 minutter, og hvor 20 thailandske soldater skal ha rykket inn i det kambodsjanske området. En thailandsk soldat skal ha blitt drept.

2011

Våpenhvile og nye kamper i februar

6.- 9. februar

Til tross for at det ble inngått en våpenhvileavtale samme dag, kom det til en skyting mellom partene 6. februar. Kampene strakk seg over et område på hele 10 kilometer og en rekke sivile på den thailandske siden ble skadet. Tusenvis av sivile ble på dette tidspunktet evakuert. Det ble også meldt om tung beskytning av Preah Vihear-tempelet av de thailandske styrkene, noe som medførte at deler av konstruksjonene fal sammen. Siden kampene ble innledet, hadde kambodsjanske styrker gått inn i de 900-år gamle ruinene og barrikadert seg der. Artilleriilden stoppet ikke før neste morgen.

Enkelte har fryktet at situasjonen kan utvikle seg til en større krig mellom de to landene, og Hun Sen beskyldte Thailand for å ha startet det han også kaller en «krig». Senere samme dag meldte flere uavhengige kilder at de siste ti dagene hadde 10 mennesker blitt drept. og 34 thailendere (30 soldater og fire sivile) og 45 kambodsjanere (både sivile og militær ble skadet.

Den følgende dagen var det ikke kamper, men partene skal ha benyttet denne tiden til å forsterke sine posisjoner. 9. februar beskrev Hun Sen de siste dager kamper som «krig», og at denne var skapt av Thailand.

15.-16. februar

15. februar kom det til en ny skyteepisode, som varte i noen få minutter. Selv om lokale media rapporterte at fem thaisoldater ble såret, bekreftet den thailandske hæren at bare en var blitt skadd. Kampene ble imidlertid kraftigere dagen etter med skyting ved tre anledninger. Det ble imidlertid ikke offisielt bekreftet at noen kom til skade i skuddvekslingen som også inkluderte bombekastere og rakettdrevne granater. Begge parter beskyldte motparten for å ha igangsatt skytingen. Imidlertid førte disse hendelsene til at Kambodsja ønsket et internasjonalt engasjement for å få slutt på kampene, mens Thailand ønsket at dette skulle bli løst bilateralt.

Kamper og våpenhvile i april

I slutten av april 2011 var det igjen trefninger på grensa, og etter en uke med sporadisk artilleribeskytning og avfyring av mindre raketter, førte dette til at minst 16 mennesker skal ha blitt drept og flere sårede i kampene denne uka. Det ble inngått en våpenhvileavtale 28. april, og mer enn 60 000 mennesker skal ha blitt evakuert som følge av konflikten. Under våpenhvilen beholder partene sine militære styrker i området, men skal ha regelmessige møter og overlate de omstridte områdene til en felles kommisjon.

Imidlertid ble våpenhvilen brutt allerede dagen etter, 29. april da en thaisoldat og en thai sivilist drept i skuddveksling. En talsmann for det thailandske militære hevdet at 11 thaisoldater var såret i sammenstøtet, og totalt 58 soldater var blitt skadet siden kampene startet. Dagen etter, 30. april fortsatte kampene på den niende dagen, men uten at det ble rapportert om skader.

Mai

1. mai ble en kambodsjansk soldat drept, og antallet drepte i denne perioden ble da 17, inkludert ni kambodsjanske og syv thaisoldater og en sivil fra Thailand. Av skadede er det 95 fra Thailand, hvorav 50 soldater, og fra Kambodsja er 18 soldater såret. Ifølge en talsmann for den thailandske hæren, oberst Prawit Hukaew, hadde de to sidene skutt med automageværer natt til 1. mai. Ifølge Thailand, var ingen thaisoldater kommet til skade. På ettermiddagen 1. mai utstedte det kambodsjanske forsvarsdepartementet en uttalelse som fordømte Thailand for den ti dager lange konflikten, og kalt dette uakseptabelt. 2. mai var det skuddveksling mellom partene, uten at det ble meldt om skadde.

Referanser

Autoritetsdata