Den russisk-tyrkiske krig (1877–1878)

«Russisk-tyrkiske krig» har flere betydninger.

Den russisk-tyrkiske krig 1877–1878 hadde som bakgrunn Russlands ønske om adgang til Middelhavet og erobre Balkanhalvøya fra Det osmanske riket. I Bulgaria og Serbia så man denne krigen som innledningen til deres selvstendighet.

Russisk-tyrkiske krig 1877–1878
Konflikt: Del av russisk-tyrkiske kriger
Plevnamonumentet ved Moskva
Dato 1877 – 1878 Sted Balkan og Kaukasus Resultat Russisk seier Berlin-kongressen og Berlintraktaten
Stridende parter
Det russiske keiserdømmet Romania Serbia Bulgaria Montenegro	Det osmanske riket

Denne krigen ga også kongedømmet Romania mulighet til full selvstendighet, selv om de – i motsetning til de andre landene på Balkan – ikke hadde vært en del av Det osmanske riket, var de likevel fortsatt offisielt under osmansk suzerenitet. Derfor blir krigen i rumenske historiebøker omtalt som «den rumenske selvstendighetskrigen».

Stormakter og fredsavtaler

Utdypende artikkel: San Stefano-traktaten

Under krigen gikk de vestlige stormaktene inn på osmansk side, fordi de ikke ønsket at Russland skulle få større makt. Sammen lyktes de med å avgrense den russiske framgangen, men krigen resulterte i langvarig uro på Balkan. Fredsavtalen ble underskrevet i San Stefano (dagens Yeşilköy ved Istanbul) 3. mars 1878 og Det osmanske riket aksepterte her Romanias, Bulgarias, Serbias og Montenegros selvstendighet.

De øvrige europeiske stormaktene mislikte fredsavtalen fra San Stefano som russerne hadde diktert overfor tyrkerne, da de fryktet at den kunne føre til at russerne fikk for stor innflytelse i området. Østerrike-Ungarn inviterte derfor til en kongress i Berlin i juni 1878, under ledelse av den prøyssiske lederen Otto von Bismarck. Kongressen kom fram til Traktaten i Berlin, 1878 og bestemmelsene i denne traktaten satte til side fredsavtalen fra San Stefano.