Åpne hovedmenyen

Den israelitiske menighed

jødisk menighet i Kristiania (Oslo)
Den israelitiske menighed hadde egen synagoge fra 1921 – Synagogen i Calmeyers gate. De tidligere synagogelokalene brukes nå til Jødisk Museum i Oslo.

Den israelitiske menighed (DIM) var en jødisk menighet i Kristiania (Oslo). Den eksisterte periodevis mellom 1893 og 1938. Den var i utgangspunktet en utbrytermenighet av Det mosaiske trossamfund (DMT), men gikk til slutt tilbake igjen inn i DMT.

Det var ikke dyptgående teologiske splittelser som lå til grunn for den opprinnelige splittelsen mellom DMT og DIM, men snarere personlige motsetninger i Kristianias jødiske miljø. Også da DIM gjenoppstod i 1917 var det personkonflikter og misnøye med hvordan DMT ble ledet som førte til splittelsen.[1] DIM var også noe mer ortodoks enn DMT, og mer «litauisk». Medlemsmassen i Den israelitiske menighed var dominert av nyankomne jøder fra Øst-Europa, mens Det mosaiske trossamfund i større grad bestod av jøder som hadde vært etablert lenger i Norge.[2]

Ordet «israelittisk» i menighetens navn tilsvarer ordet «jødisk» i moderne norsk språkbruk.

Innhold

HistorieRediger

1893: DannelseRediger

Den første DIM-dannelsen var i 1893, med Marcus Fenchel som forstander. Innen årsskiftet hadde menigheten fått 51 medlemmer. Den ble dannet som et alternativ til DMT, og forholdet de to i mellom var spent. Spesielt var rettighetene til den jødiske delen av Sofienberg gravlund et betent tema, der begge menigheter krevde disposisjonsrett. Striden om gravlunden endte i at DIM stevnet DMT for retten. Mot slutten av 1894 førte imidlertid en mekling mellom de to partene frem, og Den israelitiske menighed ble opptatt i Det mosaiske trossamfund.[3]

1895: Ny splittelseRediger

DIM ble gjenopprettet allerede året etter, med fabrikkeier Siegmund Marcus Salomon med familie som initiativtagere. Det var nok en gang uenighet om gravplasser som førte til splittelse i hovedstadens jødiske miljø. Salomon mente oppløsningsvedtaket fra 1984 ikke var bindende, og anla sak mot DMT for å overta disposisjonsretten til gravlunden.[4]

Kristiania hadde ved århundrets start en jødisk Adath Jeschurun-menighet, med Meyer Aschkanaze som rabbiner. I 1906 fikk Aschkanaze slått menigheten sin sammen med DIM, og han tok med seg vigselsretten fra den gamle menigheten over i Den israelitiske menighed.[5]

DIMs medlemstall i 1895 var 35, og de vokste til dels kraftig frem mot århundreskiftet. Medlemstallet gikk imidlertid kraftig ned det første tiåret på 1900-tallet. Virksomheten i Den israelitiske menighed dabbet av fra 1910, og medlemmene søkte overgang til DMT. DIM ble imidlertid aldri formelt oppløst, selv om den i realiteten opphørte å eksistere.[6]

1917: DIM gjenoppstårRediger

DMT var igjen blitt splittet høsten 1917, og 60 personer meldte seg inn i en gjenopprettet DIM. Etter at forsøk på megling feilet kjøpte Den israelitiske menighed en leiegård i Calmeyergaten 15. Her ble synagogen i Calmeyergaten oppført i bakgården, og det var også satt i stand et større skolelokale i tilknytning til den nye synagogen.[7]

Den israelitiske menighed hadde på denne tiden egen rabbiner, den strengt ortodokse litaueren Scholom Itzchak Lewithan. Han måtte imidlertid reise tilbake til Litauen i 1931 etter at menigheten ikke hadde råd til å beholde ham. På tross av et lavere medlemstall enn DMT hadde DIT langt høyere aktivitet, og i tillegg til rabbiner hadde de egen kantor og schächter. Det høye konstnadsnivået til DIM var heller ikke bærekraftig i lengden, og mot slutten av 1930-tallet ble Den israelitiske menighed slått sammen med DMT igjen. En av forutsetningene for avtalen var imidlertid at synagogen i Calmeyergaten forsatt skulle være i drift, og den var i bruk på vintrene frem til 1942, da det jødiske miljøet flyktet eller ble deportert.[8]

Anvendt litteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Mendelsohn (1992) s.46-47.
  2. ^ Michelet (2014) s. 34.
  3. ^ Mendelsohn (1987) s.405-408.
  4. ^ Mendelsohn (1987) s.408-409
  5. ^ Mendelsohn (1987) s.442
  6. ^ Mendelsohn (1987) s.440.443
  7. ^ Mendelsohn (1987) s.545-548
  8. ^ Tangestuen, Mats. «Synagogen som levde i 21 år». Jødisk Museum i Oslo. Besøkt 30. oktober 2016.