Hallenserpietismen

(Omdirigert fra Den hallensiske pietisme)

Hallenserpietismen, eller den hellensiske pietisme, bar en varient av den lutherske pietisme. Den ble grunnlagt av presten August Hermann Francke (1666–1722) i Halle i Tyskland.

Stikkordene for denne retning var praktisk fromhet, aktivitet, karakterstyrke, arbeidsiver, misjon, undervisning, stor vekt på adiafora (mot kortspill, dans o.l.) og asketisk verdensfravendthet.

Franckes egen harde omvendelseshistorie ble i stor utstrekning normgivende for alle andre omvendelser. Det skulle være mulig å med presisjon peke omvendelsestidspunktet, mellom et syndig «før», et forklaret «nå» og et vakt «etter».

Francke skapte et kraftsenter for denne form for pietisme i Halle ved sin uadrettethet og ved å opprette skoler, fattighus og boktrykkerier. Som noe nytt i luthersk sammenheng ble det sendt misjonærer av sted til utlandet, nemlig Ziegenbalg i 1705.

Hallenserpietismen var statskirkelig orientert (da staten også støttet de nye tiltak økonomisk) og er derfor knyttet til konge og kirke (pietisme ovenfra). Dette kom især frem fra 1730 i Danmark. På grunn at et positivt forhold til kirken trådte Philipp Jacob Speners konventikkeltanke i bakgrunnen.