Wikipedia

Den engelske madrigalskolen

Den engelske madrigalskolen var en kortvarig, men intens blomstring for musikkformen madrigal (flerstemt verdslig vokalstykke) i England, hovedsakelig fra 1588 og fram til 1627, samt de komponister som skapte de engelske madrigalene. De engelske madrigalene ble sunget a cappella og var overveiende lett i stilen, og de første stykkene var vanligvis enten kopier eller direkte oversettelser av italienske modeller. De fleste var for tre eller seks stemmer.

Stil og karaktertrekk rediger

Den første impulsen til å skrive madrigaler kom sannsynligvis gjennom Alfonso Ferraboscos innflytelse. Han virket i dronning Elisabeth I av Englands hoff på 1560- og 1570-tallet og skrev mange verk på madrigalform som ikke bare ble populære, men også inspirerte lokale komponister. Derimot var det utviklingen av engelsk poesi, særlig sonetten (fra italiensk sonetto, «liten sang») som ga støtet til eksplosjonen i produksjonen av musikk i italiensk stil. Da Nicholas Yonge utga Musica transalpina i 1588, ble den meget populær, og dette verket ble startskuddet som åpnet moten med å komponere madrigaler i England.

Musica transalpina var en samling italienske madrigaler, hovedsakelig av Ferrabosco og Marenzio med tekster på engelsk språk. Disse ble høyt verdsatt og flere tilsvarende antologier fulgte kort tid etter suksessen med den første. I håp om å gjenta denne suksessen utgav Yonge selv en andre Musica transalpina (1597).

William Byrd, sannsynligvis den mest berømte engelske komponisten på denne tiden, eksperimenterte med madrigalformen, men han kalte aldri noe av det han skrev for madrigaler, og kort tid etter han hadde skrevet en del verdslige sanger i madrigalstil gikk han tilbake til å skrive hovedsakelig kirkemusikk.

De mest innflytelsesrike madrigal-komponistene i England, og de med flest bevarte verk, var Thomas Morley, Thomas Weelkes og John Wilbye. Morley er den eneste av sin tids komponister som skrev bevart musikk til lyrikk av William Shakespeare. Stilen hans er melodisk, sangbar og er fortsatt populær hos sanggrupper som synger a cappella. Wilbye komponerte svært lite, men hans madrigaler har takket være stykkenes ekspressivitet og bruk av kromatikk et så særegent preg at de ikke kan forvekslet med deres italienske forgjengere. Også Weelkes skrev ekspressive og tidvis kromatiske musikkstykker – og var en dyktig komponist av kirkemusikk – men han brant tidlig ut på grunn av alkoholisme og depresjoner.

Den siste linjen i komponisten Orlando Gibbons' Sølvsvanen (The Silver Swan, 1612), «More Geese than Swans now live, more Fools than Wise» betraktes av enkelte som en klagesang over den engelske tradisjonens død.

En av de mer bemerkelsesverdige samlingene av engelske madrigaler var The Triumphs of Oriana som var redigert av Thomas Morley, og besto av 25 ulike madrigaler av 23 forskjellige komponister. Verket ble utgitt i 1601 som en hyllest til dronning Elisabeth I av England, og hver madrigal inneholder en referanse til «Oriana», et poetisk navn som henspiller på dronningen.

Madrigaler ble komponert i England gjennom hele 1620-tallet, men airen og «den resitative musikken» gjorde stilen foreldet og umoderne da barokkstilen noe forsinket kom til England. Den engelske madrigalskolens musikk holder jevnt over høy kvalitet og fikk en varig popularitet, men det totale antallet komposisjoner var relativ liten: Luca Marenzio gav ut bare i Italia flere madrigalsamlinger enn det totale antallet publikasjoner med madrigaler i England, og Philipp de Monte skrev flere madrigaler, over 1100 stykker, enn som totalt ble skrevet i England gjennom hele perioden.

Komponister rediger

Den følgende listen omfatter bortimot alle komponistene fra den engelske madrigalskolen som utga sine verker. Mange av disse var amatører, av noen kjenner man kun én madrigalsamling, og noen har bare skrevet et enda mindre antall verk.

Litteratur rediger

  • The Oxford Book of English Madrigals, red. Philip Ledger. Oxford University Press, Oxford, England, 1978. ISBN 0-19-343664-7 (Utgitt med innspiller av 38 av disse Pro Cantione Antiqua (forstørret) under Philip Ledger – OUP 151/2)
  • Reese, Gustave: Music in the Renaissance. New York, W.W. Norton & Co., 1954. ISBN 0-393-09530-4
  • Artikkel «Madrigal» i The New Grove Dictionary of Music and Musicians, red. Stanley Sadie. 20 bind. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. ISBN 1-56159-174-2
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_engelske_madrigalskolen&oldid=21798831»