De sovjetiske spesialleirene

interneringsleire opprettet i den sovjetiske okkupasjonssonen

De sovjetiske spesialleirene var interneringsleire som eksisterte i den sovjetiske okkupasjonssonen fra 1945 til 1950. De ble opprettet av de sovjetiske myndighetene (SMAD) for tyske krigsforbrytere og nasjonalsosialistiske funksjonærer i NSDAP, SS, SA, HJ, Gestapo og SD. Også andre politiske motstandere som sosialdemokrater, liberale og konservative ble internert, etter hvert kom disse gruppene også i flertall blant de innsatte. Leirene ble lokalisert i tidligere konsentrasjons-, tvangsarbeids- og krigsfangeleire. I leirene ble det internert nærmere 189 000 personer.[1]

Spesialleir nr. 4 Bautzen befant seg i bygningskomplekset kalt Gelben Elend, tysk for Den gule elendighet. Kirken til venstre i bildet, østfløyen til høyre.

Det ble opprettet i alt ti spesialleire. Den tidligere konsentrasjonsleiren i Buchenwald ble spesialleir nr 2, Sachsenhausen tjente fra august 1945 som spesialleir nr. 7 og var inntil 1950 det største fengslet i den sovjetiske sonen, senere DDR.[1]

I de sovjetiske leirene befant det seg også motstandere av den sovjetrussiske okkupasjonspolitikken, og andre kritikere og opposisjonelle. Disse skulle dømmes og straffes av sovjetiske militærtribunaler, innenfor rammene av «den antifascistisk-demokratiske omveltning». Det kunne dreie seg om sosialdemokrater, konservative og liberale mennesker. Fangene ble holdt isolert, mens sult, kulde og mangelfulle hygieniske forhold preget livene deres. Mer enn en tredel av de internerte døde. Fra 1946 dreide det seg først og fremst om sosialdemokratiske, liberale og konservative fanger. Spesialleirene ble oppløst i 1950 og ca. 14 000 fanger ble overført til DDR. Denne delen av historien ble offentliggjort først etter oppløsningen av DDR.[2][1]

Også de øvrige okkupasjonsmaktene opprettet interneringsleire umiddelbart etter krigens avslutning. I de amerikanske leirene befant det seg ca. 120 000 personer, i de britiske 90 000, og i de franske 21 500 personer. I leirene til disse tre allierte ble det kun internert personer mistenkt for nasjonalsosialistiske forbrytelser, ikke opposisjonelle mot de respektive okkupasjonsmyndighetene.[1][2]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Benz, Wolfgang. «Demokratisierung durch Entnazifizierung und Erziehung». bpb.de (tysk). Besøkt 13. desember 2022. 
  2. ^ a b Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Internierungs- und Speziallager». www.hdg.de (tysk). Besøkt 13. desember 2022.