Wikipedia

David Ruffin

amerikansk sanger

David Ruffin (født 18. januar 1941 i Whynot i Mississippi,[4] død 1. juni 1991 i Philadelphia) var en soul-sanger fra USA, mest kjent som medlem og hyppig førstesanger i den kjente vokalgruppa The Temptations fra 1964 til 1968. Han sang førstestemmen blant annet på hits som «My Girl» og «Ain't Too Proud to Beg». Han er berømt for sin ru og sorgfylte tenor, og tidsskriftet Rolling Stone har rangert ham som nr. 65 på si liste over tidenes hundre største sangere.[5] I 1989 blei han – som medlem av The Temptations – innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame.

David Ruffin
Født18. jan. 1941[1][2]Rediger på Wikidata
Meridian
Død1. juni 1991[1][3][2]Rediger på Wikidata (50 år)
Philadelphia
BeskjeftigelseSanger Rediger på Wikidata
SøskenJimmy Ruffin
NasjonalitetUSA
GravlagtWoodlawn Cemetery
Medlem avThe Temptations
Musikalsk karriere
SjangerSoulmusikk
InstrumentVokal
StemmetypeTenor
Aktive år1956–
PlateselskapWarner Bros. Records
IMDbIMDb

Oppvekst og ungdom rediger

Davids dåpsnavn var Davis Eli Ruffin.[6] Mora døde før gutten var fylt ett år, og David vokste opp sammen med faren, som var baptistprest, og dennes nye kone, som var lærer. Faren var streng og tidvis svært voldelig.[7] Far, stemor, David og tre søsken danna ei gospelgruppe som reiste mye omkring. De sang blant annet som oppvarming for Mahalia Jackson og The Five Blind Boys of Mississippi. Fjorten år gammel forlot Ruffin hjemmet for å studere til prest.[8]

Han fortsatte sin musikalske karriere og sang i perioder med i gospelgrupper som The Dixie Nightingales og Soul Stirrers. Da noen av hans forbilder, som Sam Cooke og Jackie Wilson, forlot gospelen og gikk over til mer verdslig musikk, tok Ruffin det samme steget. Han flytta til Detroit, der også broren Jimmy Ruffin prøvde seg på en sangerkarriere. Begge kom inn i kretsen rundt plateselskapet Motown.[8]

Ruffin spilte inn si første plate i 1958, «You and I»/«Believe me», under navnet Little David Bush.[9] De følgende åra spilte han inn flere plater, dels solo og dels med vokalgruppa The Voice Masters.[10] Mot slutten av 1963 fikk han et tips om at The Temptations trengte en ny tenor etter Elbridge Bryant, som var i ferd med å få sparken. Både David og broren Jimmy var aktuelle, men det var David som fikk jobben.[11] I januar 1964 var han første gang i studio med gruppa.[8]

Tida med The Temptations rediger

Den første tida sang Ruffin i hovedsak harmonier, mens Eddie Kendricks og Paul Williams skifta på førstestemmen. Produsent Smokey Robinson hadde imidlertid tru på Ruffins stemme, og han var på utkikk etter en passende sang til den. Valget falt på «My Girl», som blei spilt inn i november 1964.[12] Låten gav The Temptations deres første topplassering på hitlistene.[6] Den blei gruppas signaturmelodi, og Ruffin blei nå en frontfigur.[8]

Flere slagere fulgte, blant annet «It's Growing» (1965),[13] «Since I Lost My Baby» (1965), «My Baby» (1965), «Ain't Too Proud to Beg» (1966), «Beauty Is Only Skin Deep» (1966), «(I Know) I'm Losing You» (1966), «All I Need» (1967), «(Loneliness Made Me Realize) It's You That I Need» (1967), «I Wish It Would Rain» (1967) og «I Could Never Love Another (After Loving You)» (1968). I tillegg til stemmen hadde Ruffin, som var drøyt 1,90 høy,[14] et utstudert og dramatisk nærvær på scenen, noe som gjorde ham ekstra populær blant publikum.[15]

Med suksessen vokste Ruffins ego. Han forlangte spesialbehandling, reiste med egen spesialdesigna limousin, ville at gruppa skulle skifte navn til David Ruffin & the Temptations (etter mønster av The Supremes, der Diana Ross hadde fått sitt navn foran) og krevde større innsyn i gruppas regnskaper. Samtidig blei han avhengig av kokain og møtte tidvis ikke opp til øvinger og oppdrag. Alt dette førte til stridigheter med de andre i gruppa, særlig defacto-leder Otis Williams, og med plateselskapet. I 1968 fikk han så sparken og blei erstatta av Dennis Edwards.[16]

Ruffin takla ikke dette. Det forekom at han møtte opp på gruppas konserter, og når de sang låter han «eide», hoppa han opp på scenen for å synge sin stemme. Han gikk også til sak mot Motown for å komme ut av en solokontrakt han hadde med selskapet, men tapte.[17]

Tida etter rediger

Ruffin hadde nå en omfattende solokarriere med ei rekke plateutgivelser, både singler og album.[18] Et par av låtene nådde høyt opp på listene i USA, blant annet «My Whole World Ended (The Moment You Left Me)» (1969) og «Walk Away From Love» (1975).[6] I 1971 gav Jimmy og David Ruffin ut et album i lag. På dette finner vi populære coverversjoner av Ben E. Kings «Stand By Me» og Jackson Fives «I Want You Back».[8]

Han skifta plateselskap, først til Warner Bros. Records, så til RCA. Her gjenforentes han med Eddie Kendricks, som var i ferd med å forlate The Temptations. I 1982 var Ruffin med på gruppas gjenforeningsturné, og i 1985 turnerte han med Kendricks som duo. De to opptrådte dette året også med Hall & Oates under gjenåpninga av Apollo-teatret i New York.[8] De fire sang også sammen under Live Aid.[19]

I 1989 blei The Temptations innvotert i Rock and Roll Hall of Fame.[20] Etter dette inngikk tre av dem et samarbeid som Ruffin/Kendrick/Edwards: Former Leads of The Temptations.[8] 1. juni 1991 døde så David Ruffin av en overdose.[21] Michael Jackson dekket utgiftene ved begravelsen, der Aretha Franklin og Stevie Wonder sang.[8][22]

På 1980-tallet hadde Ruffin ei rekke uoverensstemmelser med loven, og han satt flere ganger i fengsel.[8][23]

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 5. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 2260, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Ribowsky, side 86.
  5. ^ Liste i Rolling Stone Arkivert 7. november 2017 hos Wayback Machine. 27. november 2008; besøkt 22. januar 2016.
  6. ^ a b c Nekrolog i New York Times (Associated Press) 2. juni 1991; besøkt 20. januar 2016.
  7. ^ Ribowsky, side 86 f.
  8. ^ a b c d e f g h i Artikkel om Ruffin i Graham Betts: Motown Encyclopedia, AC Publishing 2014, ISBN 9781311441546.
  9. ^ Ribowsky, side 92 f.
  10. ^ Ribowsky, side 93 ff.
  11. ^ Ribowsky, side 100 ff. Kilden opplyser om mange ulike versjoner av forholdet mellom brødrene Ruffin i forbindelse med den ledige plassen i The Temptations.
  12. ^ Ribowsky, side 108 ff.
  13. ^ Ribowsky, side 113.
  14. ^ 6 fot 3 tommer, ifølge Alex MacKenzie: The Life and Times of the Motown Stars, Together Publications 2009, ISBN 9781842260142, side 322.
  15. ^ «Han gjorde ting jeg ikke trudde noe menneske kunne få til. Jeg forstår ennå ikke hvordan han kunne kaste mikrofonen opp i lufta, snurre 360 grader rundt, gå ned på kne, reise seg igjen og uten å se opp ta i mot mikrofonen igjen. Mannen virka umenneskelig.» Sitat fra Temptations-medlem Otis Williams, gjengitt hos Ribowsky, side 108.
  16. ^ Gulla, side 276 f.
  17. ^ Gulla, side 277 f.
  18. ^ Gulla, side 278, omtaler ham som den i Temptation som hadde den mest suksessrike solokarrieren.
  19. ^ Alex MacKenzie: The Life and Times of the Motown Stars, Together Publications 2009, ISBN 9781842260142, side 240.
  20. ^ Omtale på nettstedet til Rock and Roll Hall of Fame; besøkt 22. januar 2016.
  21. ^ Gulla, side 278.
  22. ^ Jay Warner: On this Day in Black Music History, Hal Leonard Corporation 2006, ISBN 9780634099267, side 163.
  23. ^ «David Ruffin Convicted, Fined For Tax Evasion», i tidsskriftet Jet 29. november 1982, side 57.

Kilder rediger

  • Mark Ribowsky: Ain't Too Proud to Beg. The Troubled Lives and Enduring Soul of the Temptations, ohn Wiley & Sons 2010, ISBN 9780470632826.
  • Bob Gulla: Icons of R&B and Soul. Smokey Robinson and the Miracles – The Temptations – The Supremes – Stevie Wonder, Greenwood Publishing Group 2008, ISBN 9780313340468.

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=David_Ruffin&oldid=23283747»