Wikipedia

Diana Ross

amerikansk sanger og skuespiller
For andre personer som heter Diana Ross, se Diana Ross (andre betydninger).

Diane Ernestine Earle Ross (født 26. mars 1944 i Detroit i Michigan) er en amerikansk sanger og skuespiller. Hun vokste opp i Brewster Housing Projects i Detroit sammen med foreldrene Fred (1920–2007; tidligere soldat) og Ernestine Ross (1916–84; lærer) og fem søsken. Diana drømte om å bli motedesigner og utdannet seg ved Cass Technical High School.

Diana Ross
Diana Ross i 1976
FødtDiana Ernestine Earle Ross
26. mars 1944[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (80 år)
Detroit[5]
BeskjeftigelseSanger, plateprodusent, komponist, filmprodusent, skuespiller Rediger på Wikidata
Utdannet vedCass Technical High School
EktefelleArne Næss jr. (1986–2000)[6]
Robert Ellis Silberstein (1971–1977)[7]
Partner(e)Berry Gordy (1965–1971)[8]
Gene Simmons (1980–1983)[9]
SøskenArthur «T-Boy» Ross
BarnTracee Ellis Ross
Evan Ross
Rhonda Ross Kendrick
NasjonalitetUSA
Medlem avThe Supremes
Utmerkelser
7 oppføringer
Grammy Lifetime Achievement Award (2012)
Presidentens frihetsmedalje (2016)[10]
Kennedy Center Honors
Michigan Women's Hall of Fame (2016)[11]
Æres-César (1976)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres
OpphavDetroit
Musikalsk karriere
SjangerPopmusikk, soulmusikk, rhythm and blues, disco, jazz, dansemusikk
InstrumentVokal
StemmetypeSopran
Aktive år1959–
PlateselskapMotown Records, RCA
Nettstedhttps://www.dianaross.com/
IMDbIMDb
Logo
Diana Rosss logo
Diana Ross på Commons

The Supremes (1959–70) rediger

 
The Supremes i 1967; fra venstre Mary Wilson, Diana Ross og Cindy Birdsong

I 1959 møtte Ross Milton Jenkins, som da fungerte som manager for den lokale gruppa The Primes og som var interessert i å starte en «søstergruppe» under navnet The Primettes. Denne ble å bestå av Betty McGlown, Florence Ballard, Mary Wilson og Ross. Gruppa ga i 1960 ut singelen «Tears of Sorrow» / «Pretty Baby» med henholdsvis Ross og Wilson som førstesangere. Den ble ingen stor suksess.

Sommeren 1961 hadde gruppa, nå uten McGlown, men med det nye medlemmet Barbara Martin, prøvesunget for det nystartede plateselskapet Motown og dets direktør Berry Gordy. De fikk etter hvert platekontrakt her under navnet The Supremes.

Martin trakk seg ut i 1962, og gruppa ble nå en trio. Gordy var imponert, spesielt over Ross. I 1963 gjorde han henne til frontvokalist i gruppa og degraderte dermed Ballard og Wilson til korister, noe særlig Ballard sies å ha vært lite fornøyd med. Gordy var bestemt på at gruppa med Dianas stemme kunne bli et stort tenåringsidol både for svarte og hvite. Etter flere år med fiaskoer, da gruppa internt ble kalt «The no-hit-Supremes», kom gjennombruddet sommeren 1964 med «Where Did Our Love Go», skrevet av låtskrivertrioen Holland-Dozier-Holland. The Supremes skal ha vært lite fornøyde med låten og blitt advart av andre grupper på Motown om «å ikke ta imot hva som helst». Men låten ble altså den første av ti topplasseringer på den amerikanske hitlista Billboard Top 100 i løpet av bare tre år. Alle disse sangene var også innom topp 40 i Storbritannia.

Gruppa byttet i 1967 navn fra til Diana Ross & The Supremes. Ballard forlot snart gruppa og ble byttet med Cindy Birdsong. Sommeren 1969 hadde Ross distansert seg mer og mer fra de andre og begynt innspillingene til sitt første soloalbum. «Someday We’ll Be Together» ble gruppas tolvte og siste store hit, og Ross hadde sin siste opptreden med The Supremes i Las Vegas 14. januar 1970. Med tolv listetopper regnes gruppa som 1960-tallets mest suksessrike vokalgruppe.

I 1988 ble The Supremes, og dermed Ross, innvotert i Rock and Roll Hall of Fame.

Solokarriere rediger

 
Diana Ross i 1976
Foto: Motown Records

Ross' første soloplate med navnet Diana Ross ble klar etter at hun hadde tilbrakt mesteparten av 1969 og 1970 med innspilling sammen med Nickolas Ashford og Valerie Simpson som produserte. De sto blant annet bak hitene til Marvin Gaye og Tammi Terrell. Første singel ut var «Reach Out and Touch» som havnet på en 20.-plass. Deretter kom Ross' versjon av «Ain't No Mountain High Enough», som ble hennes første nummer én som soloartist og kvalifiserte henne til en Grammy-nominasjon.

I 1971 ga Motown ut albumet Everything is Everything, som førte til Ross' første nummer 1-hit i England med «I'm Still Waiting». Senere det året kom det tredje albumet, Surrender.

Ross filmdebuterte som Billie Holiday i Lady Sings The Blues. Filmen kom i oktober 1972 og fikk strålende kritikk. Hun fikk sin første Oscar-nominasjon og vant en Golden Globe for beste nykommer. Filmens kjenningsmelodi gikk til topps på den amerikanske salgslisten og skal ha solgt 300 000 singler den første uka.[trenger referanse]

Samme året hadde Ross spilt inn jazzalbumet Blue, som ikke ble gitt ut før i 2006, ettersom Motown ville ha henne til å fortsette med pop. Albumet Touch Me in the Morning kom ut i 1973, og tittellåten ble Ross' annen førsteplass på Billboard-lista. Albumet lå på det beste på en femteplass. Senere samme år hadde Ross og hennes venn Marvin Gaye suksess med duettalbummet Diana & Marvin.

Ross begynte i 1975 filmingen til en ny film, Mahogany, som var en ren Motown-produksjon. Berry Gordy sparket filmens opprinnelige regissør Tony Richardson, og tok plassen selv. Gordy og Ross skal også ha vært uenige under filmingen, noe som fikk Ross til å forlate settet før innspillingen var ferdig. Filmen hadde premiere 8. oktober 1975. Den fikk dårlig kritikk, og det kom anklager om at Gordy «misbrukte et av Amerikas største talenter: Diana Ross».[trenger referanse] Filmen fikk likevel et stort publikum, og åpningssangen «Do You Know Where You're Going To» gikk til topps på salgslista. I 1976 gikk Ross' første disco-singel, «Love Hangover» til topps. LP-en Diana Ross kom inn på Topp 10. I begynnelsen av 1977 holdt hun et «one-woman» show på Broadway, og dette ga henne en æres-Tony. Showet ble filmet og senere sendt på TV med tittelen One Evening With Diana Ross.

Samme året kjøpte Motown rettighetene til filminnspilling av Broadway-stykket The Wiz, en afroamerikansk versjon av Trollmannen fra Oz. Stephanie Mills, som hadde spilt i teaterversjonen, skulle egentlig ha rollen som «Dorothy». Ross overbeviste imidlertid produsenten Rob Cohen hos Universal Pictures om at hun burde få hovedrollen. Stykket ble så endret fra å handle om en elleve år gammel jente til å dreie seg om en 24-årig lærer fra Harlem i New York. Andre skuespillere var Michael Jackson, Lena Horne, Nipsy Russell og Ted Ross. Filmen, som kom i oktober 1978, ble ingen suksess til tross for sitt høye budsjett og Ross' siste film for Motown. Lydsporet, produsert av Quincy Jones, solgte imidlertid 850 000 eksemplarer.

Ross gjenforentes i 1979 med de tidligere låtskriverne for hennes første solo-LP, Nickolas Ashford og Valerie Simpson. Resultatet ble The Boss, hennes første album som solgte til gull. Det inneholdt to hiter, «The Boss» og «It's My House». Begge ble framført i Ross' show på Caesars Palace samme år. I 1980 kom albumet Diana, produsert av Chic-medlemmene Nile Rodgers og Bernard Edwards. Ross skal ifølge ryktene ha vært lite fornøyd med LP-en, som inneholdt monsterhiten «Upside Down», Ross' femte nummer 1, samt topp-5-låten «I'm Coming Out». LP-en solgte det året 6 millioner og lå på det beste på andreplass.

Sent i 1980 fikk Ross en topp 10-hit med «It's My Turn». Hun begynte i 1981 samarbeid med Lionel Richie. Singelen «Endless Love» var ikke bare en nummer 1-hit, men ble også Oscar-nominert.

Ross forlot plateselskapet til fordel for RCA Records. Her signerte hun en platekontrakt verdt 20 millioner, noe som på den tida gjorde henne verdens best betalte kvinnelige artist. Hun ble også den første kvinnelige artisten til å ha hatt seks nummer 1-hits på den amerikanske salgslista.

Karriere i 1980-, 1990-årene og frem til i dag rediger

Sommeren 1981 ga Ross ut det første albumet hos RCA, med navnet Why Do Fools Fall in Love. Det inneholdt tre låter som kom på topp 10 i USA: tittelsporet, «Mirror Mirror» og «Work That Body», som var en topp 10 i England. En fjerde singel, «It's Never Too Late», ble også utgitt i England, hvor den nådde 43.-plass.

Ross gjenforentes i 1983 med de tidligere Supremes-medlemmene Cindy Birdsong og Mary Wilson i en TV-sending i samband med Motowns 25-årsfeiring. Ross var lite velkommen, og gjenforeningen med Supremes og resten av Motown-artistene ble lite hyggelig, ettersom de fleste hadde vært glade da hun forlot plateselskapet i 1981. Wilson og Birdsong hadde på forhånd avtalt å ta et skritt fram når Ross gjorde det, for ikke å havne i skyggen. På et tidspunkt skal Ross ha dyttet Wilson og hennes mikrofon, da Wilson ville introdusere Gordy og få ham opp på scenen. Hendelsen ble slettet da sendingen kom på TV et par dager senere.

Sommeren 1983 holdt Ross en konsert i Central Park i New York, hvor pengene gikk til bygging av en lekeplass i artistens navn. 800 000 tilskuere kom den første kvelden. 15 minutter ut i konserten begynte det å regne, og Ross ba tilskuerne om å forlate stedet rolig, mens hun selv sto i regnet og sang, i frykt for hva som ville skje hvis lyskasterne ble skrudd av. Samtidig annonserte hun en ny konsert dagen etterpå, og rundt 500 000 dukket da opp. Heller ikke den konserten gikk smertefritt; flere av tilskuerne ble ranet, og mange saksøkte senere byen for manglende beskyttelse. Da kostnadene for de to konsertene ble kjent, møtte Ross stor kritikk, noe som stilnet da hun selv betalte de 250 000 dollar som trengtes til lekeplassen. Samme året kom singlene «Muscles» (skrevet av Michael Jackson), «So Close» og «Pieces Of Ice» fra albumene Silk Electric og Ross.

Disse albumene solgte dårlig, men hennes neste plate Swept Away solgte rundt 800 000 eksemplarer, og ble et comeback. Albumet fikk gull i slutten av 1984. Singelen «Missing You», en hyllest til avdøde Marvin Gaye og tidligere Supremes-medlem Florence Ballard, ble Ross' siste topp 10-hit i USA. I begynnelsen av 1985 begynte Diana samarbeidet med Bee Gees brødrene på plata Eaten Alive (også produsert og skrevet av Michael Jackson) hvor det ble utgitt to singler; tittelsporet med Michael Jackson som korist og den Motown-inspirerte «Chain Reaction». Albumet lå på sitt beste som 45, og tittelsporet på nummer 77 i USA.

Da interessen i USA begynte å dabbe av, hadde Ross fremdeles stor suksess i England og resten av Europa. Låten «Chain Reaction» var i 1986 nummer 1 i England og 66 i USA, mens hennes neste album Red Hot Rhythm & Blues bare vaket i den nedre del av salgslista i USA.

Ross forlot RCA i 1989 og returnerte til Motown, som artist og deleier. Det første Motown-albumet på åtte år, Workin' Overtime, ble en fiasko til tross for at tittelsangen klatret opp på en tredjeplass på rhythm-and-blues-lista. De tre neste albumene The Force Behind The Power fra 1991, Take Me Higher fra 1995 og Every Day is a New Day fra 1999 fikk like dårlige salgstall. Flere av singlene var imidlertid hits i Europa, som f.eks «When You Tell Me That You Love Me», som på sitt beste lå på andreplass i England, «One Shining Moment» fra 1992 og «The Best Part Of My Life» fra 1994. Ross var i 1991 hovedartisten på det årlige Royal Variety Performance og i 1996 på Super Bowl. I 1999 ble hun kåret til tidenes mest suksessfulle kvinnelig artist, en plass Madonna overtok i 2002. Under Grammyutdelingen i februar 2012 mottok Diana Ross en æresgrammy som anerkjennelse for sin lange karriere. Ross har tidligere kun vært nominert til Grammy.

Privatliv rediger

 
Diana Ross
Foto: Linda Bisset

Ross gikk tilbake til filmen i «Out of Darkness» i 1994, i rollen som en kvinne som slet med schizofreni. Rollen fikk henne nominert til Golden Globe for tredje gang. I 1999 spilte hun rollen som en syngende mor som forlater barnet sitt (spilt av Brandy Norwood).

I 2000 annonserte hun en Supremes-turné, som skulle inneholde den originale Supremes-gruppa. Cindy Birdsong og Mary Wilson takket nei på grunn av pengene de ble tilbudt, som de følte var urettferdig. Ross ble tilbudt 15 millioner, mens Wilson skulle få 1 million og Birdsong litt under 1 million dollar. Turneen gikk som planlagt med to andre jenter som var medlemmer etter at Ross hadde forlatt gruppa i 1970. Turneen ble avlyst etter ni konserter.

I 2006 kom Diana Ross med et nytt album «I Love You». Med dette albumet gjorde hun et comeback på den amerikanske albumlista med en 32.-plass som høyeste plassering. Hennes beste plassering siden 1984.

Ross var en av artistene på Nobels fredspriskonsert i Oslo Spektrum i 2008.

I januar 1986 giftet hun seg med norske skipsrederen Arne Næss. Deres sønner er Ross Arne Næss (født 7. oktober 1987) og Evan Olav Næss (født 26. august 1988, nå kjent som Evan Ross). I årene de var gift fortsatte Næss å bo i London og Oslo, mens Ross holdt til i USA. Paret ble offisielt skilt i 2000. Etter at Arne Næss døde i en klatreulykke i 2004, var Diana til stede i begravelsen i Oslo.

Diskografi rediger

Motown-utgivelser (1970–1980) rediger

  • Diana Ross (1970, #19 USA)
  • Everything Is Everything (1970, #42 USA)
  • Surrender (1971, #56 USA)
  • Touch Me In The Morning (1973, # 5 USA)
  • Last Time I Saw Him (1973, #52 USA)
  • Diana Ross (1976, #5 USA)
  • Baby, It's Me (1977, #18 USA)
  • Ross (1978, #49 USA)
  • The Boss (1979, #14 USA)
  • diana (1980, #2 USA)

RCA-utgivelser (1981–1987) rediger

Motown-utgivelser (1989–2001) rediger

  • Workin' Overtime (1989, #116 USA, #32 England)
  • The Force Behind The Power (1991, #102 USA, #11 England)
  • Take Me Higher (1995, #114 USA, #10 England)
  • Every Day Is A New Day (1999, #108 USA, #73 England)
  • Blue (2006, #146 USA)

EMI-utgivelser rediger

  • I Love You (2006, #32 USA, #60 England)

Plasseringer i Norge rediger

Singler rediger

  • «Upside Down» (1980) – 1.-plass, 17 uker
  • «It's My Turn» (1981) – 10.-plass, 1 uke
  • «Endless Love» (1981) – 8.-plass, 3 uker
  • «Pieces Of Ice» (1983) – 8.-plass, 6 uker
  • «Touch By Touch» (1984) – 10.-plass, 1 uke

Album rediger

  • diana (1980) – 3.-plass, 26 uker
  • To Love Again (1981) – 17.-plass, 7 uker
  • Why Do Fools Fall In Love? (1981) – 5.-plass, 14 uker
  • Altitude (1982) – 26.-plass, 1 uke
  • Silk Electric (1982) – 12.-plass, 8 uker
  • Ross (1983) – 11.-plass, 8 uker
  • Swept Away(1984) – 7.-plass, 5 uker
  • Eaten Alive (1985) – 9.-plass, 4 uker
  • Red Hot Rhythm & Blues (1987) – 20.-plass, 1 uke

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Diana-Ross, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014690, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Roglo, Roglo person ID p=diane;n=ross, oppført som Diane Ross[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ globalnews.ca[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ globalnews.ca[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.irishmirror.ie[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ President Obama Names Recipients of the Presidential Medal of Freedom, www.whitehouse.gov[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.michiganwomen.org[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Diana_Ross&oldid=24392119»