David Friedrich Strauss
David Friedrich Strauß, norsk staving Strauss, (født 27. januar 1808 i Ludwigsburg i kongedømmet Württemberg, død 8. februar 1874 i Ludwigsburg i keiserdømmet Tyskland) var en tysk forfatter, filosof og teolog (protestantisk).
| David Friedrich Strauss | |||
|---|---|---|---|
_b_143.jpg) | |||
| Født | 27. jan. 1808[1][2][3][4] Ludwigsburg | ||
| Død | 8. feb. 1874[1][2][3][5] (66 år) Ludwigsburg | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, filosof, biograf, skribent, evangelical theologian | ||
| Utdannet ved | Eberhard-Karls-Universität Tübingen Tübinger Stift | ||
| Ektefelle | Agnes Schebest (1842–) | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Württemberg Sveits[6] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke rediger
David Friedrich Strauß studerte teologi i Tübingen. I 1830 ble han tilknyttet seminaret i Maulbronn. Men i 1831 dro han til Berlin for å studere under Hegel og Schleiermacher. I 1832 ble han repetitor[klargjør] ved Tübinger Stift og holdt samtidig filosofiske forelesninger ved universitetet.
Han vakte svært stor oppsikt med sitt skrift Das Leben Jesu, kritisch bearbeitet der han hevdet at den allerede tildels bredt aksepterte forståelsen av en rekke bibeltekster som mytiske også kunne anvendes om de fire evangelier i sin helhet. Dette utløste livlige kontroverser med bidrag fra nesten alle til denne tiden viktige teologiske eller filosofiske navn. Strauss utdypet og forsvarte sine standpunkter i en utgivelse fra 1837 kalt Streitschriften. Senere skulle teologer Martin Kähler og deretter Rudolf Bultmann utdype dette idet de utviklet en distinksjon mellom den historiske person Jesus av Nasaret og troens Kristus-skikkelse.
For Strauß selv har hans tolkning først og fremst en applikasjon av hegeliansk filosofi på evangeliene. Han betraktet ikke Guds Sønn som enkeltmenneske, men som enn ide. Dette anvendte han på den tradisjonelle lære om Jesu to naturer. Strauss støttet sine påstander ikke med kilder fra bibelen. Men spørsmålene og tesene hans åpnet et bredt arbeidsfelt for kildeforskning av bibelen, noe som for det Gamle Testamentet ble tatt opp blant annet fra Julius Wellhausen.
Ettersom den lutherske ortodoksi fremdeles var fremherskende, støtte dette på stor motstand. Den lutherske teolog Ernst Wilhelm Hengstenberg gikk så langt at han avviste enhver kritikk (kritisk granskning) av evangeliene som «bedrageri» eller utslag av «sinnssykdom».
Striden som Strauß utløste førte til at hegelianismen delte seg i to leirer, det hegelske høyre og det hegelske venstre (uttrykkene stammer fra Strauß). Selv kunne han innordnes til venstre, den side som senere skulle kulminere i Ludwig Feuerbachs ateistiske materialisme og så fant en vei videre til Karl Marx’ (og senere blant annet Stalins) dialektiske materialisme.
Strauß selv, som var blitt fjernet fra sin repetitorstilling i 1835 og sendt til en mindre sentral stilling i Ludwigsburg, og snart oppgav sin yrkeskarriere, kom etterhvert mer og mer på avstand fra kristendommen. I Stuttgart utgav han i 1839 Charakteristiken und Kritiken og avhandlingen Über Vergängliches und Bleibendes im Christentum. En neddempet utgave av Das Leben Jesu (1838) erstattet han i 1839 med en ny som reflekterte den gamle radikalitet. Da han ble kalt til professor i dogmatikk og kirkehistorie til Zürich utløste det en så kraftig motbør at han allerede før sin tiltredelse ble pensjonert med en pensjon på 1000 Franken.
Hans annet hovedverk, Die christliche Glaubenslehre, in ihrer geschichtlichen Entwickelung und im Kampf mit der modernen Wissenschaft dargestellt, utkom i to bind i 1840 og 1841. Her kom han med sterk kritikk av enkelte dogmer.
I 1841 giftet han seg med sangerinnen A. Schebest, men de ble skilt etter få år.
I årene som fulgte, skrev Strauß en rekke historiske verker og biografier, gjerne med brodd mot kristendommen i sin alminnelighet og den lutherske ortodoksi i særdeleshet.
En ny utgave av Das Leben Jesu (1864, «bearbeidet for folket») ble oversatt til en rekke språk. Blant det nye materiale inkorporerte han sine ferskeste tilbakevisninger av sine kritikere.
I 1872 kom verket Der alte und der neue Glauben der han forsvarte en materialistisk influert monisme. Spørsmålet om «vi» (det vil si han selv og de som kunne se seg enig med hans syn) fremdeles er kristne, besvarer han med åpent «nei». En religiøsitet som står i forbindelse med universet og dets naturlover ville Strauss ikke valgt for seg selv, men så dette som et legitimt og bedre alternativ til den kristne gudstro. Boken ble sterkt kritisert blant annet av den unge Friedrich Nietzsche.
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/David-Friedrich-Strauss, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 58357, oppført som David Friedrich Strauß[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 61739, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118619055, besøkt 23. januar 2024[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- W. Boehlich, Soirées de Grandval; 1996 (zu den Miniaturen)
- Eck, David Friedrich Strauß; 1899
- Harräus, David Friedrich Strauß; 1901
- Hausrath, D. F. Strauß und die Theologie seiner Zeit; 2 Bde., Heidelberg 1876-78
- A. Kohut, Strauß als Denker und Erzieher; 1908
- D. Lange, Historischer Jesus oder mythischer Christus. Untersuchung zu dem Gegensatz zwischen Friedrich Schleiermacher und David Friedrich Strauß; 1975
- F. Nietzsche, David Strauß der Bekenner und der Schriftsteller (erste Unzeitgemäße Betrachtung); diverse Ausgaben – bei Wikisource
- Zeller, Strauß, nach seiner Persönlichkeit und seinen Schriften geschildert; Bonn 1874
Eksterne lenker rediger
- (de) Verk av og om David Friedrich Strauss i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Wikiquote: David Friedrich Strauß – sitater