Daltonminimum er en periode med redusert solflekkaktivitet som inntraff i årene 1790–1830.[1]

Maunder- og Daltonminimum plassert i en 400-årsperiode med tall for solflekker
14C som indikator på solaktiviteten de siste 1100 år.

Perioden er oppkalt etter den engelske metereologen og kjemikeren John Dalton.[2]

Daltonminimumet og temperaturer rediger

Daltonminimumet sammenfalt med en periode med lave globale middeltemperaturer. Under den seinere del av den lille istid sank den globale middeltemperaturen ytterligere. Effekten ble forsterket av et av de største vulkanske utbruddene de siste 2000 årene, Tambora-erupsjonen i 1815, med det etterfølgende året uten sommer.

Andre solflekkavvik rediger

Det var redusert solflekkaktivitet i årene 1010–1050 (Oortminimum), 1280–1340 (Wolfminimum) og 1420–1530 (Spörerminimum). I årene 1645–1715 inntraff Maunderminimum, en lang periode med svært sterkt redusert solflekkaktivitet og særlig lave globale middeltemperaturer.[3]

Etter Daltonminimumet fulgte det Moderne maksimum (1950–2009) med høydepunkt rundt 1960. Det finnes sterke indisier for at det moderne maksimum er i ferd med å gå over i et nytt minimum.[4][5]

Kilder rediger

Litteratur rediger

Referanser rediger

  1. ^ Wahl
  2. ^ Dalton minimum. I Encyclopædia Britannica Online. Lest 19. juli 2014.
  3. ^ The Sun's Chilly Impact on Earth, NASA GISS 6. desember 2001, besøkt 2. februar 2013
  4. ^ G. Usoskin u. a. Evidence for distinct modes of solar activity. 
  5. ^ Sarah Ineson u. a. Regional climate impacts of a possible future grand solar minimum.