Åpne hovedmenyen

Creatio ex nihilo (latin: Skapelse fra intet) betegner den kristne lære og den filosofiske læreretning at Verdens skapelse av en Skapergud er absolutt forutsetningsløs; Skapelsen (ved Gud) er skjedd fra det absolutte intet.

TeologiRediger

Uttrykket oppstod i den tidlige kristne teologi (Tatian og Theofilos av Antiokia) i dens møte med og kontrast mot gresk filosofi. Innen gresk filosofi forutsatte man nemlig siden Melissos' tid at det opprinnelig måtte ha eksistert et evig og uorganisert stoff (Kaos), ettersom ingenting kan oppstå av ingenting (εἴη γὰρ ἂν οὔτω καὶ οὐ γένοιτο).

Fra monoteistisk side er Gud ene og alene årsaken til Verdens tilblivelse. Dette gjelder også rom og tid. Ettersom gud står absolutt utenfor og over tiden (ikke har varighet eller er det vi forestiller oss som levevesen), er det feil å uttrykke seg som om at han levde «før» verden ble til. Men man kan si at han eksisterte også «uten verden».

I Skapelseshistorien i 1. Mosebok 1. 1 heter det at «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Det ordet som her benyttes for skapte, det hebraiske «bara», benyttes utelukkende om guddommelig hendling. Det eneste sted i Bibelen som uttrykkelig taler om en skapelse fra intet finner man i 2. Makkabeerbok (7,28): «Løft blikket og betrakt himmelen og jorden, se på alt de rommer og tenk så på at Gud skapte dette av intet, og at hele menneskeslekten blir til på samme måte.»

Også i den kristne teologiske fortolkning blir opprinnelsen til hele den utenomgudelige virkelighet tilbakeført til Gud som den alenevirkende altomfattende årsak (causa prima). Med «himmel og jord» forstås hele den utenomgudelige virkelighet. Ordet «i begynnelsen» skal uttrykke det absolutte startpunkt for alle ting og verdenstiden.

Antakelsen om Creatio ex nihilo er fullt belagt allerede i 1. Mosebok (1,1-2,4a), tilbakevises fra forskere med det gamle testamente som spesialitet. Det står i samme tekst at jorden før skapelsen var øde og tom (tohuvabohu), og dermed har skapelseberetningen fått i det minste et anstrøk av de andre vestorientalske skapelsesmyter som forestiller seg et forutgående fortrevlet kaos. Den jødisk-kristne skapelsesmythos skiller seg vesentlig fra andre gammeloriantalske kosmogonier, ved det at den er fri for gudeskapelseshistorier (theogonier).

I jødedommen ble tanken om en skapelse fra intet første gang skriftlig formulert av Maimonides (1138–1204).

FilosofiRediger

Den filosofiske disiplin naturlig teologi mener at man ved hjelp av den naturlige fornuft (uten overnaturlig bistand, altså fra guddommelig åpenbaring) kan komme frem til det resultat at alt det Værende er kontingent. Dermed må det være kontingent av som er absolutt, med andre ord av Gud (id quod omnes dicunt deum - Thomas av Aquino). Den allmektige, fullkomne og absolutte Gud er i alt sitt vesen og i alle sine handlinger er fullstendig uavhengig i alle henseender. Forut for Hans skaperakt er intet utenom Gud selv.

Den filosofiske motposisjon til den teologiske posisjon om en skapelse fra intet tilbakeføres gjerne til Melissos, men den kan faktisk føres enda litt tilbake, til Parmenides:[1]

«Også kan overbevisningskraften aldri innrømme at det av noe ikkeværende kan utspringe noe annet enn nettopp ikkeværende.»

Fra dette oppstod senere formelen Ex nihilo nihil fit («fra intet oppstår intet»), som man finner slik, eller omtrent på dette vis, hos Aristoteles (Fysikk I 4), Lucretius, Thomas av Aquino og andre filosofer.

LitteraturRediger

  • Gerhard May: Schöpfung aus dem Nichts: Die Entstehung der Lehre von der creatio ex nihilo. De Gruyter, Berlin u. a. 1978, ISBN 3-11-007204-1 (Arbeiten zur Kirchengeschichte. 48).

ReferanserRediger

  1. ^ Parmenides von Elea: Fragmente, Aus „Über die Natur“, B 8