Åpne hovedmenyen

Cellofan – med døden til følge

Cellofan - med døden til følge
Generell informasjon
SjangerKrim / Thriller
Utgivelsesår1998
Prod.landNorge
Lengde1 t. 25 min.
Aldersgrense15 (Norge)
Bak kamera
RegissørEva Isaksen
ProdusentAage Aaberge
ManusforfatterLeidulv Risan
MusikkBjörn J:son Lindh
SjeffotografErling Thurmann-Andersen
KlippPål Gengenbach
Foran kamera
MedvirkendeAndrine Sæther
Sverre Anker Ousdal
Prod.selskapYellow Cottage AS
Norsk Film
Filmlance International AB
Premiere28. august 1998 (Norge)
Eksterne lenker

Cellofan – med døden til følge er en norsk kriminalthriller fra 1998 regissert av Eva Isaksen. Hovedrollene spilles av Andrine Sæther og Sverre Anker Ousdal.

Filmen fikk blandet mottakelse av de norske filmkritikerne.

HandlingRediger

Marianne Hovden er en ung og pågående journalist som jobber i Dagbladet. En dag får hun en telefon fra sykehuset. Hun blir fortalt at hennes syke far ligger for døden, men at han har et sterkt ønske om å prate med henne. Marianne får beskjed av faren at hun må finne en eske med brev på loftet. Hun får streng beskjed om å ikke lese papirene, men brenne dem. Når Mariannes og hennes venn Peter bryter løftet, blir de begge sjokkert av innholdet. Dokumentene er en samling brev som anklager Mariannes far for mord. En rekke avisklipp forbinder brevene til mordet på en ung kvinne i en Østfoldbygd der han arbeidet som prest for 25 år siden. Alle brevene er signert «Agnus Dei».

Marianne er imidlertid overbevist om farens uskyld og bestemmer seg derfor for å reise tilbake til det lille stedet for å løse den gamle mordgåten. Med falskt navn og under dekke av å skrive om rehabilitering av rusmisbrukere på stedets bedehus prøver hun å løse den gamle mordgåten. Etterhvert som hun blir kjent med menneskene i byen får hun erfare at mordgåten stadig rører ved sterke følelser hos de involverte. Stedets predikant (Sverre Anker Ousdal) har de fleste i bygda i sin hule hånd og svært få vil snakke om hva som skjedde for 25 år siden. Under prosessen begynner hun å tvile på sin fars uskyld. Da hennes virkelige identitet blir kjent, settes sinnene i kok.

Om filmenRediger

Anmelderne

Cellofan fikk blandet mottakelse av anmelderne. Både Dagbladet, VG, Dagsavisen og Aftenposten gav den terningkast tre.[1] Aftenpostens anmelder skrev blant annet at: «Kulturkonflikten mellom urban modernitet og landsens tradisjon blir aldri mer enn intrigemakeri, leverandør av drivstoff til et harkende spenningsmaskineri». Dagbladets anmelder skrev: «Dramatiske anslag i noen av personene blir aldri ordentlig forløst. Derfor er thrilleren bare glimtvis spennende, selv om det smeller som pokker rundt Hovden», mens VG skrev «Manuskriptet er fullt av logiske brister, og delvis nokså klisjéfylt. Også selve dialogen bærer preg av noe uforløst, selv om gode skuespillere dekker over en del av akkurat dette. Til tross for det, har Isaksen tilført filmen en intensitet og et driv som er ganske god». Hamar Arbeiderblad gav den terningkast fem og skrev følgende: «Det er et av A-lagene blant norske skuespillere som er halt inn i denne filmen, og som tegner troverdige personligheter. Med denne filmen viser Eva Isaksen at hun fortsatt behersker det stramme grepet som holder tempoet oppe i spenningssjangeren».[1]

RollebesetningRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger