Carignan-Salières-regimentet i Canada
Carignan-Salières-regimentet i Canada rediger
Carignan-Salières-regimentet var en fransk militær avdeling der ble sendt til Canada i 1665 for å håndtere trusselen fra irokeserne mot kolonien gjennom at «underlegge eller ødelegge» dem. Regimentet konstruerte forter langs Richelieu-elven og deltok i to ekspedisjoner mot irokeserne i 1666. Omtrent 400 offiserer og soldater av de 1100 som først ankom ble igjen i Canada som nybyggere da hoveddelen av regimentet vende tilbake til Frankrike i 1668. I dag er det omtrent 750 000 fransk-kanadiere som stammer fra en soldat i Carignan-Salières-regimentet.
Til Canada rediger
Carignan-Salières-regimentet ble dannet i 1659, gjennom sammenslåing av to regimenter, Carignan og Balthazar. Carignan-regimentet hadde blitt dannet i 1644, av Thomas Francois de Savoie, prins av Carignan, mens Balthazar-regimentet går tilbake til 1636. Da oberst Balthazar trakk seg tilbake, ble han erstattet av Henri de Chastelard de Salières. I 1660 deltok Carignan-Salières-regimentet i felttoget mot tyrkerne i Østerrike. Når regimentet i desember 1664 mottok ordre om at tjene i Canada, lå det i kantoneringskvarter i Lorraine. Mange kompanisjefer ville avhende sig stillingene sine i stedet for å gå med til det fiendtlige og ugjestmilde landet, men kongen nekte dem å selge. Mellom juni og september 1665, ankom tjue kompanier fra Carignan-Salières-regimentet til Quebec. Fire kompanier fra regimentene Chambelle, Poitou, Orleans og Lallier kom i juni fra Vestindia som forsterkning til regimentet.[1]
Skansebyggere rediger
De fire første kompaniene fra Carignan-Salières-regimentet som ankom ble beordret til å fortsette til Richelieu-elven. De skulle begynne arbeidet med en serie skanser som skulle tjene som depoter for proviant og tilfluktssted for de syke i de kommende ekspedisjonene mot irokeserne. I slutten av august ble byggingen av Fort St.Louis (senere Fort Chambly) påbegynt av kaptein Chamblys kompani. I september var den ferdig. Det var også i august at kaptein Sorel dro med kompaniet sitt til munningen av Richelieu-elven og bygget Fort Richelieu. I september ledet oberst Salières syv kompanier oppover Richelieu, og bygde Fort Ste. Thérèse.[2]
Felttokt rediger
Carignan-Salières-regimentets første felttokt fant sted i 1666 under kommando av generalguvernøren i Ny-Frankrike, Daniel de Rémy de Courcelle. På høyden av vinteren ledet Courcelle omtrent 500 soldater, kanadiske frivillige og indiske allierte inn i Mohawk-landet. Hans inkompetanse som militær leder betydde ruin for ekspedisjonen. På et tidspunkt nektet han å vente på indiske veiviser, noe som fikk styrken hans til å vandre planløst i det harde været. Etter å ha marsjert i flere uker, snublet de utslitte mennene over flere Mohawk-hytter nær den anglo-nederlandske bosetningen Schenectady. De slaktet hyttenes innbyggere, inkludert noen få gamle kvinner. Mohawk-krigere tok igjen og en kort trefning fulgte. Borgemesteren i Schenectady ankom og stanset fiendtlighetene. Etter å ha sikret proviant fra borgemesteren og returnert fangene de hadde tatt, sendte Courcelle partiet hinket tilbake til Canada. Da de kom hjem, hadde rundt 400 av dem døde, de fleste på marsj til og fra Mohawk-landet.[2]
Det neste engasjementet til Carignan-Salières-regimentet var mer vellykket enn det første. I september 1666 ledet generalløytnant Alexandre de Prouville de Tracy 600 soldater, 600 kanadiske frivillige og 100 indiske allierte mot Mohawk-landet. Tracy og hans menn fant tre av Mohawk-landsbyene fullstendig øde. Den fjerde inneholdt bare noen få eldre menn og kvinner og et barn. Mohawkene hadde oppdaget at franskmennene forfulgte dem. Imidlertid hadde de bare 300 eller 400 krigere tilgjengelig for å motsette seg denne styrken. I stedet for å risikere fullstendig ødeleggelse, hadde de valgt å unngå konflikten ved å gjemme seg i skogen. Uhindret raserte Tracy og mennene hans alle fire landsbyene, brente bygninger og matlagre. Denne ekspedisjonen ble varslet som en triumf, selv om mohawkene i hovedsak slapp unna.[2]
Bosettere i Canada rediger
Carignan-Salières-regimentet lyktes i oppgaven med å sikre de franske bosetningene i Canada. Dette korpsets maktdemonstrasjon overbeviste Iroquois-nasjonene om å behandle for fred. Freden ble vedtatt og ratifisert i Quebec sommeren 1667. Etter å ha fullført oppdraget sitt sto regimentet fritt til å returnere til Frankrike. Kongen og ledende embetsmenn lokket mange av regimentets mannskap til å bosette seg i Canada. Sersjanter som ble igjen ble tildelt enten 150 livre tournois eller 100 livres og rasjoner for et år. Menige soldater fikk en lignende avtale, enten 100 livres eller 50 livres og rasjoner for et år. Offiserer som ville bli fikk jordeigendomer kalt seigneuries. De nye seignørene ville gi land til sersjanter og soldater i regimentet. Å distribuere land på denne måten ville beholde en militær tilstedeværelse i Canada og fremme landbruksutvikling. Kanskje 350 menn returnerte til Frankrike mens omtrent 446 slo seg ned i Canada. Av de 446 som ble værende, var omtrent tretti offiserer, tolv var sersjanter og 404 var menige soldater.[3] I dag er det omtrent 750 000 fransk-kanadiere som stammer fra en soldat i Carignan-Salières-regimentet.[4]
Referanser rediger
- ^ Susane, Louis (1851). Histoire de l'Ancienne Infanterie Française. Paris, vol. 5, s. 239.
- ^ a b c Langlois, Michel (1990). "Le régiment de Carignan-Salières." Cap-aux-Diamants 23: 62-65, s. 64-65.
- ^ Audet, Francois Joseph (1922). "Le rolle des soldats du régiment de Carignan-Salières qui se sont faits habitans de Canada en 1668." Mémoires de la Société royale du Canada 16: 129-141.
- ^ Anonym (2017). "Eh! Que le monde est petit!" Le Marin 17, s. 4.