Capris historie
Øya Capri ligger i Napolibukten, mellom Appenninerhalvøya, øyene Procida og Ischia. Den laveste del består av kalkstein, den midterste del center, mens sidene er høye og for det meste omgitt av bratte kalkklipper med mange huler.Topografien domineres av skråningene til Monte Solaro mot vest og Monte San Michele i øst. Den greske historiker og geograf Strabo mente at Capri tidligere var en del av Italia som løsnet fra fastlandet og forflyttet seg. Hans teori er nylig blitt bekreftet av geologiske funn, som viser forbindelsen øya har hatt med halvøya Sorrento, og av arkeologiske oppdagelser.
Forhistorien og den greske periode rediger
De første oppdagelser i forhistorisk tidsalder viser at for mer enn to tusen år siden, under det Det romerske imperium, ble det under utgravningene til keiserlige bygninger på øya avslørt rester av dyr som hadde forsvunnet titusener av år tidligere, såvel som rester av mennesker fra steinalderen. Historien ble dokumentert av historikeren Suetonius (75–140) som beskrev de interessante funn for keiser Augustus. Disse rester er bevart i museet for paleontologi og paleoantropologi i haven til hans villa.[1]
De tidligste mytiske innbyggere var Teleboifolket fra Akarnania under sin konge Telon. Det ble funnet neolittiske rester i 1882 i Grotta delle Felci, en hule på sydkysten. I historisk tid ble øya okkupert av grekere fra det åttende århundre F. Kr., og senere I henhold til Titus Livius, bosatte de seg først på øya Ischia og fastlandet ved Kumae, og kom senere til Capri. Historikeren Strabon skrev at "i tidligere tider var det to byer på Capri, som senere ble redusert til en (den nåværende Capri by".[2]. Dette er bekreftet av rester av forsvarsmurer, bygget av store kalkstensblokker, kampesteiner i bunnen og kvadratiske blokker på toppen, synlige fra kabelbanen og fra en bygning ved foten av Castiglione, og disse, sammen med andre rester av den gamle by fra femte og fjerde århundre F. Kr. er fullstendig ødelagt.
To byer rediger
Hva angår den andre by foreligger det mange hypoteser, men den mest pålitelige er at det neppe kan ha vært Anacapri. Nærværet til De fønikiske trappene med den vanskelige tilgang til havnen synes å bekrefte dette. (Tross navnet kan neppe trappene ha blitt bygget av fønikere, men av greske kolonister)
Siden den første bosetning, og den naturlige form på øya, leder en til å tro at to samfunn, ett i øst med høyder som skråner ned mot havet og ett mot vest på et stort platå med de bratte skråninger på Monte Solaro, uten tilgang til havet, er det trolig at den ene byen var Capri by.
Capri falt etterhvert i hendene på napolitanere (tidligere en Gresk koloni kalt Napoli i dag) og forble så til Augustus' tid, som tok den i bytte for Ischia og bodde ofte der.
Den romerske periode rediger
Tiberius, som tilbragte de siste ti år av sitt liv på Capri, bygde tolv villaer der. En av ruinene i Tragara kunne ennå sees på 1800-hundretallet. Alle villaer kan med mer eller mindre sikkerhet identifiseres. De best bevarte er de som ligger helt i øst, bestående av et stort antall bygninger med buede tak og fundamenter med materialer, kanskje tatt fra Pharos (fyrtårn). En av disse var Villa Jovis og de andre elleve hadde kanskje navn etter andre guder. Nærværet av de mange gamle cisterner viser at romerne forsynte øya med friskt drikkevann, siden det var fritt for forurensning. Syd for bygningene er det rester etter et vakttårn, brukt til å kommunisere med fastlandet.
Tilsynelatende var Tiberius' motivasjon for å flytte fra Roma til Capri hans frykt for politisk opprør i Roma og en gnagende redsel for å bli kastet fra tronen. Villaen ligger på et isolert og vanskelig tilgjengelig sted på øya, og Tiberius' boliger i nord og øst for den palatialske villa var spesielt vanskelig å nå, tungt bevoktet som den var.
I henhold til Suetonius, var Villa Jovis åstedet for Tiberius' ville lyster, men mange moderne historikere betrakter dette bare som ondt sladder og oppspinn av hans motstandere. Disse historikere tror at han førte en moderat og avslappet tilværelse på øya.
Etter at Tiberius døde synes øya å ha blitt lite besøkt av keisere, og vi hører at den bare ble brukt til utvisning av Commodus' kone og søster. Øya var først napolitanernes eiendom, og senere keisernes. Det var aldri noe samfunn med bogerrettigheter. Til og med i keisertiden var gresk språket som ble brukt mest. Dette bekreftes av de mange greske og latinske inskripsjoner som er blitt funnet på øya.
Fra Middelalderen til det attende århundre rediger
Etter Vestromerrikets fall kom Capri igjen under Napoli, og led under voldsomme angrep av pirater. I år 866 gav keiser Louis II øya til Amalfi kommune. Det politiske bånd som Capri hadde til Amalfi, som igjen hadde relasjoner til det østlige Middelhav er spesielt synlig i kunst og arkitektur. Hvor både den bysantinske og islamske form er tydelig. I år 987 utnevnte Pave John XV den første biskop på Capri.
Frederick IV av Napoli etablerte en legal og administrativ likhet mellom de to bebyggelser, Capri og Anacapri i 1496. Angrep fra Barbareskpirater nådde sitt høydepunkt under Karl V av Det tysk-romerske rikets regjeringstid. Middelalderbyen lå på nordsiden av den viktigste havna (Marina Grande), og den tilhørte S. Costanzo, en tidlig kristen. Den ble forlatt på 1400-tallet på grunn av store angrep fra pirater og innbyggerne tok tilflukt høyere oppe, i Capri og Anacapri. Sjørøveren Barbarossa, kalt "Rødskjegg" plyndret Capri syv ganger. Det verste raid var i 1535, da Barbarossa tok øya fra det Ottomanske imperium og brente ned Anacapris festning. Ruinene kalles i dag Castello Barbarossa. Denne festningen er nå Villa San Micheles eiendom.[3]) I 1553 kom den andre invasjon av Turgut Reis, som resulterte i en beleiring,
Faren for slike angrep førte til at Charles V tillot innbyggerne å bevæpne seg, og nye vakttårn ble bygget. Bare det franske forsvar av øya i 1830 endte trusselen fra piratene.
Turistparadis rediger
En besøkende på øya på 1600-tallet var den franske lærde libertiner, Jean-Jacques Bouchard, som kan betraktes som Capris første moderne turist. Hans dagbok, funnet i 1850, er en viktig kilde til informasjon om Capri. I januar 1806 tok franske tropper under Napoléon Bonapartes ledelse kontroll over øya. I mai 1806 ble øya tatt fra den franske kontroll av en engelsk flåte under ledelse av Sidney Smith, og ble da sterkt befestet, men i 1808 ble den tatt tilbake av Frankrike under Lamarque. Ved et dobbelt angrep mot de to havner, Marina Grande og Marina Piccola, ble britisk oppmerksomhet flyttet fra vestkysten hvor franskmennene var istand til å forsvare klippene, og tvang fienden til å overgi seg. I 1813 ble Capri igjen under Ferdinand I of the Two Sicilies.
Populært reisemål rediger
På siste halvdel av 1800-tallet ble Capri et populært reisemål for europeiske kunstnere, forfattere og andre celebriteter, Norman Douglas, Friedrich Alfred Krupp, Jacques d'Adelswärd-Fersen, Christian Wilhelm Allers, Emil von Behring, Curzio Malaparte, Axel Munthe, og Maksim Gorkij. Boken som fascinerte folk på 1800-tallet om Capri i Frankrike,Tyskland og England var Entdeckung der Blauen Grotte auf der Insel Capri, Oppdagelsen av den blå grotte på øya Capri av den tyske maler og forfatter August Kopisch, hvor han beskriver sitt opphold på Capri i 1826 og hans (gjen)oppdagelse av Den blå grotte
Også, på det 1800 kom den Naturvitenskaplive forsker, Ignazio Cerio med en katalog over Capris flora og fauna.
1900- og 2000-tallet rediger
Flere noveller og romaner ble skrevet om Capri tidlig på 1900-tallet av forfattere som bodde der. Forfatteren fremfor noen var den svenske legen Axel Munthe, som skrev Boken om San Michele som kom ut, først i England i 1929 og ble oversatt til en rekke språk, deriblant norsk (1930, oversatt av Alf Harbitz). Andre forfattere var Fersen, Douglas, og Mackenzie: Jacques d'Adelswärd-Fersen skrev Nøkkelromanen Et le feu s’èteignit sur le mer (1910), som forårsaket en mindre skandale. Fersens liv på Capri ble beskrevet i Roger Peyrefittes fiksjonerte biografi L'Exile de Capri. Norman Douglas' novelle South Wind er en noe fiksjonert beskrivelse av Capris innbyggere og residents besøkende og et stort antall av andre arbeider, både bøker og brosjyrer omhandler øya inklusive Capri (1930) og hans siste arbeide A Footnote on Capri (1952). En satirisk presentasjon av øyas lesbiske koloni sent på 1920-tallet er omhandlet i Compton Mackenzies novelle Extraordinary Women (1928). Forfatteren og ingeniøren Edwin Cerio skrev flere bøker om livet på Capri og fortsatte det arbeide hans far hadde gjort i å katalogisere den lokale flora og fauna. I 1920, som en selv-proklamert Liberal i en tid da fascismen vant terreng i resten av Italia, ble han valgt til borgermester i Capri. Selv om han holdt denne stilling i bare tre år, fikk han stor innflytelse på hvordan øya skulle bli styrt resten av dette århundre. For å unngå at eiendomsutviklere fra Milano skulle ødelegge Capris stil organiserte han i 1922 en «konferanse for forsvar av landskapet», hvis retningslinjer fremdeles har innflytelse blant styrende organer på Capri. Hans opposisjon til de han kalte «haier», som bygde hoteller, leilighetsbygg og forretningsbygg gjorde ham populær hos alle, ikke desto mindre ble han ikke gjenvalgt i 1923.[4]
I 1995 Capri Film Festival holdt for første gang. Den arrangeres hver desember og den tiltrekker både italienske og utenlandske Filmprodusenter, såvel som Hollywood stjerner..[5] Et annet arrangement, Capri Art Film Festival, et årlig arrangement ble startet i 2006.[6]
Tidlig på 2000-tallet kom to nye turistdestinasjoner. I nordøst ble Villa Lysis, som hadde forfalt i årtier, nå omhyggelig restaurert for å kunne benyttes som et kultursenter og museum. I sydvest nær kysten ble Capris filosofpark åpnet, et utstillingsvindu med 60 ulike vestlige filosofer.[klargjør]
Referanser rediger
- ^ Caesarum Vitae, 2, 72
- ^ Geography, 5, 4, 9, 38
- ^ Capri.com
- ^ «Biographical note on Cerio family». Arkivert fra originalen 5. februar 2012. Besøkt 24. september 2015.
- ^ Capri World[død lenke]
- ^ «Capri Art Film Festival website». Arkivert fra originalen 19. november 2015. Besøkt 24. september 2015.
Litteratur rediger
- Edwin Cerio, Capri nel 600 documenti e note, Napoli 1934
- Amedeo Maiuri, Capri – Storia e monumenti, Istituto Poligrafico dello Stato Libreria dello Stato, Roma 1956
- Roberto Pane, Capri mura e volte, Napoli 1965
- Gaetana Cantone, Bruno Fiorentino, Giovanna Sardella, Capri la città e la terra, Napoli 1982
- Immanuel Friedlaender, Capri, Grimaldi & c. editori, Napoli 1989
- Capri dall'età paleolitica all'eta turistica – eventi personaggi e monumenti descritti da Arvid Andrén, Fondazione San Michele, Finam, Roma 1991
- Salvatore Borà, I nomi di Capri origine e storia di strade, corti e dintorni, luglio 1992 Napoli
- Vasco Fronzoni, Una carronata nelle acque di Anacapri Piccolo Parnaso, Napoli, 2003
- Roberto Berardi, Capri portolano della città, Giunti, Firenze 1994
- The International Association of Lions Clubs distretto 108 YA, Capri le chiese dell’isola, a.s. 1996–1997