Cape Crozier er det østligste punktet på Rossøya i Antarktis. Det ble oppdaget i 1841 under ekspedisjonen til James Clark Ross med HMS «Erebus» og HMS «Terror», og ble kalt opp etter Francis Crozier, kaptein på HMS «Terror». Den utdødde vulkanen Mount Terror, også navngitt under denne ekspedisjonen, reiser seg bratt fra Cape Crozier til en høyde på 3 230 moh., og Rossbarrieren strekker seg østover.

Ekspedisjonsruter under Discovery-ekspedisjonen 1901–04. Cape Crozier øverst til høyre.

Cape Crozier er tilholdssted for en av de største koloniene av adeliepingviner i verden, med om lag 150 000 hekkende par, en koloni med keiserpingviner på om lag 600 par, og en av de største koloniene av sørjo (1000 hekkende par).[1] Flere sjeldne lavarter vokser her.

Første ilandstigning rediger

Den første ilandstigningen på Cape Crozier ble foretatt 22. juni 1902 under Robert F. Scotts Discovery-ekspedisjon. En gruppe fra RRS «Discovery» gikk i land på en steinete strand litt vestenfor neset, og en kasse ble satt opp for å kunne legge igjen meldinger til eventuelle unnsetningsskip. Scott, Edward Wilson og Charles Royds klatret opp til et utsiktspunkt hvor de kunne observere isbarrieren, og de var også i stand til å se den store kolonien med keiserpingviner som hadde tilhold på sjøisen utenfor Cape Crozier. Wilson foretok senere to ekspedisjoner til Cape Crozier fra basen som ble opprettet i McMurdo-sundet for å gjøre nærmere observasjoner av kolonien.

Terra Nova-ekspedisjonen rediger

 
Utsikt østover fra Cape Crozier

Scott vurderte seriøst å legge sin hovedbase for Terra Nova-ekspedisjonen 1910–1913 til Cape Crozier.[2] På forrige ekspedisjon hadde «Discovery» ligget innefrosset på sin ankringsplass i McMurdo-sundet i nærmere to år, og kom seg med et nødskrik ut i februar 1904. Dette hadde ledet til iverksetting av en dyr unnsetningsaksjon og negativ omtale av Scotts aktivitet. Utenfor Cape Crozier ville det ikke være noen fare for at «Terra Nova» ble innefrosset, men den ubeskyttede beliggenheten ville gjøre lossing problematisk, basen ville ligge utsatt til i hardt vær, og ruten over land til barriereisen var utfordrende. Scott besluttet derfor nok en gang å legge basen til McMurdo-sundet, men denne gang lenger nord, ved Cape Evans.

Vinterturen rediger

Wilson var ivrig etter å fortsette sin forskning på fosterutvikling hos keiserpingvinene, og var avhengig av å skaffe egg i tidlig inkubasjonsstadium. Dette innebar at de måtte samles inn midt under den antarktiske vinteren. Ekspedisjonen ble gjennomført mellom 27. juni og 2. august 1911 av Wilson, Apsley Cherry-Garrard og Henry Bowers. Cherry-Garrard beskrev senere turen i sin bok The Worst Journey in the World (Verdens verste reise). I vintermørket og ekstreme værforhold gikk turen sakte og var risikabel, men de fikk med seg tre egg som senere ble forært Natural History Museum.[3] Til syvende og sist viste det seg imidlertid at den vitenskapelige verdien av ekspedisjonen var minimal.[4]

Verneområde rediger

Cape Crozier er utpekt som et spesielt verneområde i Antarktis på grunn av stedets rike dyreliv og økosystemets avhengighet av både terrestriske og marine elementer, noe som gjør det til et svært interessant sted for forskningsaktiviteter. Det er nødvendig å innhente tillatelse for å besøke stedet.

Meldingsposten fra 1902 og restene av steinhytta som ble bygget i 1911 er oppført på lista over historiske steder og kulturminner i Antarktis.

Referanser rediger

  1. ^ Management Plan for Antarctic Specially Protected Area No. 124: Cape Crozier, Ross Island SCAR Bulletin 150, juli 2003
  2. ^ Scott's Last Expedition, Vol 1, s. 17-18
  3. ^ Cherry-Garrard, Worst Journey s. 351-53
  4. ^ The worst journey in the world Natural History Museum

Litteratur rediger

  • Edward Wilson: Diary of the Discovery Expedition, Blandford Press 1966
  • Scott's Last Expedition Vol 1, Smith, Elder & Co 1913
  • Apsley Cherry-Garrard: The Worst Journey in the World, Penguin Travel Library edition 1983
  • George Seaver: Edward Wilson of the Antarctic, John Murray 1940 edition