Byparken (Sandefjord)
Byparken er en park midt i Sandefjord sentrum, avgrenset av Kongens gate, Jernbanealleen, Rådhusgata og bebyggelse som utgjør parkens vestvegg. Parken fikk sin nåværende form ved reguleringen etter bybrannen i 1900, og mange av de bygårdene i mur og naturstein i jugendstil som da ble bygget, omkranser fortsatt parken.
| Byparken | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Norge | ||
| Område | Sandefjord | ||
| Opprettet | 1901 | ||
 Byparken 59°07′54″N 10°13′26″Ø | |||
Lokalt kalles parken også Bytunet sammen med tilliggende gågater.[1]
Historie
rediger
I gatestrukturen før 1900 var stedet der parken ligger et utflytende gatekryss der Kirkegaden, Langgaden, Nygaden og Jernbaneveien møttes. Den åpne plassen kaltes «Kjærlighetstorvet». Ved nyreguleringen etter bybrannen i 1900 ble den diagonale Kirkegaden sløyfet for å få til et kvadratur. Da ble det mer åpen plass, og bystyret bestemte i 1901 at plassen ikke skulle bebygges, men beplantes, hvis de nødvendige private bidrag kom inn. Debatten om det var råflott å ha en så sentral tomt uten bebyggelse bølget, og i 1906 måtte private stille 1950 kroner i tillegg til de opprinnelige 500 for å sikre reguleringen til park «til evig tid». Dette året kom det første parkanlegget.
I 1918 ble en musikkpaviljong, gitt av skipsreder Nils Torvald Nielsen-Alonso, avduket.[2] Paviljongen ble noen år senere flyttet til Preståsen, der den brant i 1950-årene.[3]
Narvesen ga opp å plassere en kiosk i parken i 1932, etter kritikk i Sandefjords Blad mot å bruke parkareal til kiosk.[4] Men kiosken ble satt opp, og i 1951 erstattet med en ny.[5] I 1936 ble det bestemt å ta vekk alle busker og trær i parken.[6] I parken har det vært tradisjon å sette opp juletre.[7] I 1948 ble parken lagt om, de diagonale stiene ble tatt bort og det ble lagt ny plen og plantet busker i hjørnene.[8]
I 1956 ble det bestemt å beholde navnet Byparken, etter at det hadde vært diskusjon om å bruke det navnet på Badeparken, som da skulle anlegges på nytt.[9]
Kunst
redigerBronseskulpturen «Mor og barn» av Arne Durban ble satt opp i løpet av natten til 17. mai 1950, plassert ved et basseng. Durban var i byen ved monteringen, men det ble ikke holdt avduking. Skulpturen var bestilt av formannskapet i 1949 og bekostet av Alfhild og Thor Dahls legat til byens forskjønnelse.[10]
Ved fortauet i sydenden av parken står en kubisk sokkel i polert Tjølling-stein, en gave fra Sandefjord Rotary Club til byens 150-årsjubileum i 1995. Her plasseres «Månedens skulptur» og flaggheisingen hver 17. mai skjer også her.[11]
Tusenårssted
redigerJernbanealleen og de plassene som ligger langs gaten var Sandefjord kommunes tusenårssted i år 2000. Jernbanealleen ble forlenget langs parken etter brannen i 1900, og denne gaten, Kongens gate og parken utgjør det sentrale område for arkitekturen etter bybrannen i 1900.[12]
Bilder
rediger-
Parken sett mot Kongens gate, 1965. Eie: Nasjonalbiblioteket -
Parken med gårdene langs Jernbanealleen. -
Byparken, 2008. -
Parken langs Kongens gate med nr. 5, Jernbanealleen til høyre.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Et sted i Sandefjord : lokalhistorisk stedsnavnleksikon, side 311. Besøkt 17.12.2021. Her opplyses at Bytunet brukes om parken og tilliggende del av Kongens gate og Jernbanealleen.
- ^ Lardex, Byparken, bilde 682 Besøkt 17. desember 2021.
- ^ Tollnes 2010, side 104.
- ^ Sandefjords Blad, 11. april 1932, side 4, 14. april side 4, 23. april 1932, side 4.
- ^ Sandefjords Blad, 27. juni 1951.
- ^ Sandefjords Blad, 19. november 1936, side 4 om vedtak, 27. april 1937, side 4 om det som er gjennomført.
- ^ Sandefjords Blad, 13. desember 1939, side 4, 10. desember 1945, side 2.
- ^ Sandefjords Blad, 7. april 1948 og 29. mai 1948.
- ^ Sandefjords Blad, 23. mars 1956.
- ^ Sandefjords Blad, 5 . mars 1949, 31. mai 1949, 16. mai 1950 og 30. desember 1950.
- ^ Tollnes 2010, side 104–05.
- ^ Tollnes 2010, side 105.
Litteratur
rediger- Tollnes, Roar L.: Byvandring i Sandefjord. Fortidsminneforeningen Vestfold avdeling, revidert utgave 2010. ISBN 978-82-995999-1-7.
- Tollnes. Roar L.: Byparken. Kulturminner 4.5. Sandar Historielag, 1997. Besøkt 30. januar 2022.