Brigantia

Brigantia var en gudinne i den keltiske (gallo-romersk og britonsk-romerske) religionen i senantikken. I interpretatio Romana (det latinske begrepet for å likestille utenlandske guddommer med guder fra romersk gudeverden) ble hun likestilt med Victoria som igjen tilsvarte greske Nike. Det er antatt at de religiøse figurene Brigid fra irsk mytologi og den hellige Brigid, en helgen fra keltisk kristendom, er avledet fra denne gudinnen.

En statuett i Bretagnes museum, Rennes i Frankrike, som formodentlig forestiller Brigantia; ca 100-tallet f.Kr.

Etymologi

Navnet Brigantia viderefører det urindoeuropeisk hunkjønnsordet *bhr̥g'hntī, fra rotordet berg'h i betydningen «høy», «luftig», «opphøyd». Navnet er i sin opprinnelse et adjektiv tilnavn som ganske enkelt betyr «den høye [gudinnen]»,

Et fullstendig beslektet ord er funnet i germanske Burgundi, det vil si burgundere (urgermanske *burgundī, sammenlign med Bornholm), i sanskrit br̥hatī, og i avestisk bǝrǝzaitī, begge adjektiver i hunkjønn som har betydningen «høy» (sanskrit Brhati er også et feminint fornavn, det samme er gammelhøytyske Purgunt). Etnonymet (folkets navn på seg selv) brigantere, en av de britonske stammene i nordlige Britannia på romersk tid, kan enten bli oversatt som «de høye», «de edle» eller til «høylenderne».

Bevitnelser for Brigantia

Inskripsjoner

Syv inskripsjoner som angår Brigantia er kjente, alle fra Britannia. Disse er funnet ved Birrens i regionen Dumfries and Galloway i Skottland, i antikken kalt for Blatobulgium, er en inskripsjon:

Brigantiae s(acrum) Amandus / arc(h)itectus ex imperio imp(eratum) (fecit).

Brigantia er likestilt med Victoria i to inskripsjoner, en fra Castleford i Yorkshire, og en fra Greetland i nærheten av Halifax, også i Yorkshire. Sistnevnte kan være datert til år 208 e.Kr. ved navnene til konsulene.

D(eae) Vict(oriae) Brig(antiae) / et num(inibus) Aauugg(ustorum) / T(itus) Aur(elius) Aurelian/us d(onum) d(edit) pro se / et suis s(e) mag(istro) s(acrorum) // Antonin[o] / III et Geta [II] / co(n)ss(ulibus)

Ved Corbridge på Hadrians mur, i antikken kalt for Coria, er Brigantia betegnet som himmelsk og i par med Jupiter Dolichenus:

Iovi aeterno / Dolicheno / et caelesti / Brigantiae / et Saluti / C(aius) Iulius Ap/ol(l)inaris / |(centurio) leg(ionis) VI iuss(u) dei

Det er en inskripsjon ved Irthington i Yorkshire DEAE NYMPHAE BRIGANTIAE — «guddommelige nymfe Brigantia».

Garret Olmstead (1994) merket seg numismatisk legender i det iberiske alfabetet, BRIGANT_N (eller PRIKANT_N, da iberiske alfabetet ikke skiller mellom stemte og ustemte konsonanter) innrisset på en keltiberisk mynt, antyder en beslektet keltiberisk gudinne.

Ikonografi

Ved Birrons i Skottland har arkeologene funnet basrelieff på en stein fra romersk tid av en kvinnefigur. Hun er kronet som en skytsguddom, har en gorgonsk hode på brystet, og holder et spyd og seierskule som de romerske gudinnene Victoria og Minerva. Inskripsjonen nevnt over sikrer identifikasjonen av statuen som Brigantia framfor Minerva. En statue funnet i Bretagne synes også å avbilde Brigantia med attributtene til Minerva.

Toponymi

Toponymi er læren om stedsnavn og det er fleste stedsnavn som er avledet fra Brigantium, intetkjønnsformen av det samme adjektivet hvor hunkjønnsformen ble til navnet på gudinnen. Assiasjoner av disse med gudinnen er imidlertid tvilsom eller uviss ettersom stedsnavn er lett forklart som referanser til en «høy borg» eller «høyt sted» i den bokstavelige mening.

Lisa Bitel (2001) har merket seg en omfattende spredning via toponymi:

«Byen Bregenz på den østlige enden av Bodensjøen i Østerrike har beholdt det eldre navnet Brigantion, en stammehovedstad for et folk som ble kalt brigantii, muligens etter en gudinne Brigant. Elvene Brent i England, Braint i Wales, og Brigid i Irland er alle beslektet lingvistisk og kanskje religiøst til rotordet Brig/Brigant... Ptolemaios, en geograf fra det andre århundre, nevner en stamme som kalte seg selv brigantere i Leinster. Men ingen er igjen av de irske brigantere, unntatt dette enkeltstående stammenavnet på et gresk kart, elven Brigid, og langt senere litterære referanser til helgener og overnaturlige figurer kalt Brigit.»

Andre byer som også kan ha beholdt denne teonym er blant annet Brigetio i Ungarn, også Brianconnet og Briançon, begge i Provence-Alpes-Côte d'Azur i Frankrike. I antikken ble Briançon kalt for Brigantio og var den første byen på Via Domitia, den første romervegen som ble bygd i Gallia og som knyttet Italia og Hispania sammen i et sammenhengende vegnett. Det er bevitnet i inskripsjoner som nevner munic(ipii) Brigantien(sium), det vil si "byen Brigantio", og Bri/gantione geniti, det vil si "briganti-folket". Ved Brianconnet nevnet en inskripsjon ord(o) Brig(antorum). Her ble eiketrær særskilt ærefryktet.

Litteratur

• Année Epigraphique (AE), årlige utgivelser.
• Bitel, Lisa M. (2001): «St. Brigit of Ireland: From Virgin Saint to Fertility Goddess» on-line)
• Claus, Manfredd; Epigraphik-Datenbank Clauss / Slaby, Johann Wolfgang Goethe-Universität Frankfurt. Online epigraphic search tool
• Ellis, Peter Berresford (1994): Dictionary of Celtic Mythology Oxford Paperback Reference, Oxford University Press, ISBN 0-19-508961-8
• Gree, Miranda (1986): The Gods of the Celts. Stroud, Sutton Publishing. ISBN 0-7509-1581-1
• Green, Miranda (1996): Celtic Goddesses: Warriors, Virgins, and Mothers New York, pp 195–202.
• MacKillop, James (1998): Dictionary of Celtic Mythology. Oxford, Oxford University Press. ISBN 0-19-280120-1.
• Olmstead, Garret (1994): The Gods of the Celts and Indo-Europeans Budapest, pp 354–361
• Roman Inscriptions of Britain (RIB).
• Wood, Juliette (2002): The Celts: Life, Myth, and Art. Thorsons. ISBN 0-00-764059-5

Eksterne lenker

• Brighid: What Do We Really Know? Arkivert 27. januar 2012 hos Wayback Machine. ved Francine Nicholson. Det inkluderer en seksjon om Brigantia og et bilde av basrelieffen i Birrens.