Åpne hovedmenyen

Bridges var ett av de bandene Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy spilte i før de dannet a-ha. I 1980 ga de ut den selvfinansierte platen Fakkeltog, som blant annet inneholder en av de første versjonene av «This Alone Is Love». Bridges ble dannet i 1978 og oppløst i 1981.

HistorienRediger

Som femteklassing spilte Pål Waaktaar Gamst trommer i et band som foruten ham selv bestod av Harald Ødegård på bass og Ove Lausnes på orgel. De manglet imidlertid en gitarist, noe som var en liten katastrofe for et band med helter som Jimi Hendrix og Deep Purple. Det ble imidlertid sagt på Manglerud, drabantbyen sørøst i Oslo der de bodde, at Magne Furuholmen var den raskeste av alle til å spille Focus-låten «Sylvia», og det var nok til at han fikk plass i bandet. Han fikk også rollen som sanger.

Inspirert av Hendrix begynte også Pål å spille gitar. Trommene ble overlatt til Harald Ødegårds eldre bror, Jan Erik, og det skulle bli begynnelsen på en langvarig kniving mellom Pål og Magne, ikke bare om hvem som behersket instrumentet best, men også hvem som skulle lede gruppens videre utvikling. De hadde på denne tiden tatt navnet Spider Empire.

Gruppen formesRediger

I 1977 flyttet både Ødegård-brødrene og Furuholmen til Asker. Det nye hjemmet til Magne, ironisk døpt Knusla Bruk, ble det nye øvingslokalet, og Pål måtte ta bane til byen og buss ut til Asker utallige ganger. Inspirert av Eric Clapton byttet de navn til Thala & the Layas Blues Band.

Via Ødegård-brødrene fikk Pål og Magne nyss om Viggo Andreas Bondi, bassist i bandet Essence, som visstnok skulle være så god. Etter å ha mast på ham i lengre tid over telefon møtte han en dag opp på Knusla Bruk. Han hadde ikke tatt mange bassakkorder før han ble tilbudt fast plass i gruppen. Harald så aldri bassen sin igjen, og ikke lenge etter forsvant også Jan Erik med trommesettet sitt. Han ble erstattet av Viggos kamerat Erik Hagelien.

På denne tiden dykket Pål og Magne ned i The Doors' musikk.[1] Resultatet ble en mengde nye låter og navnebytte til det lett gjennomskuelige Bridges. Inspirert av The Doors-vokalisten Jim Morrison vokste Påls ambisjoner når det gjaldt tekstskriving. Derimot var det vanskelig å gjenskape The Doors' melodiske stemningsmalerier uten noen som spilte synth. Med sin egen tekstskriving som argument, pluss det faktum at Magne hadde kommet i stemmeskiftet, greide Pål til slutt å skyve ham helt vekk fra både gitaren og sangmikrofonen og inn bak et skranglete og pipete jumboorgel.[2]

Naboen til Magne, Svein Erichsen, viste seg å være en musikkentusiast som hadde sett The Doors på Isle of Wight-festivalen i 1970. Han hadde opptaksutstyr, og dette ble montert i Magnes kjeller. De første planene om å spille inn musikk tok form. Samtidig begynte Bridges å prøve seg utenfor kjelleren. Blant annet varmet de opp for KjøttDovrehallen rundt årsskiftet 1978–1979.

Erik Hagelien forsvant fra trommesettet. De averterte etter en ny og fikk snøret i bånn hos Øystein Jevanord. Med ham bak trommene deltok de på NM i rock høsten 1979. Det gikk ikke så bra. Gruppen var lite scenevant, og midt i sangen «Somebody's Going Away» forsvant lyden fra Påls mikrofon. Broadway News vant den gjeveste prisen, men i alle fall én av tilhørerne likte det han hadde hørt og oppsøkte dem bak scenen. Det var Morten Harket, og han og Magne ble sittende og prate hele natten.

Albumet FakkeltogRediger

Sommeren 1980 leide de åttesporsstudioet Octocon i Nydalen i Oslo for 500 kroner dagen. I løpet av noen sommeruker ble albumet Fakkeltog festet til båndrullene. Bridges betalte alle utgiftene selv ettersom de var så sikre på at ingen plateselskap ville ha dem at de ikke engang gadd å spørre og opprettet sitt eget selskap, Våkenatt, sikkert det eneste i verden med et navn inspirert av poeten Gunvor Hofmo. Hennes dikt «Gjest på jorden» lånte også bort tittelen til sangen «Guest on Earth».

Platen var oppsiktsvekkende utidsmessig på en tid da pønk og nyveiv var det store med sine psykedeliske, progaktige trekk. Kanskje er det også verdens eneste vinylplate som er delt i tre («The Oncoming of Day», «The Oncoming of Night» og «The Oncoming») i og med at side 2 er delt på midten med en stopprille.

Fakkeltog ble trykket i tusen eksemplarer og sank som en stein salgsmessig. Men i musikkavisen Puls nummer 12 1980 skrev Hege Duckert: «Et par huller i arrangementene i blant er egentlig ikke vesentlig. For alt dette er barnesykdommer. Det viktigste er at Bridges har dette 'noe' som gjør produktet interessant, en melodisk og vever uttrykksform som det absolutt er behov for i norsk rocks aggressive nye bandflora. Selv om solsikker og ringblomster er sterke og slår hurtigere rot, trenger enhver hage sin rose. Så får den finne røtter etter hvert.»

PoemRediger

Året etter var de i gang med arbeidet på oppfølgeren. Nå hadde gruppen byttet navn til Poem. I Sound Art Studio spilte de inn den ene sangen etter den andre, deriblant en versjon av «Soft Rains of April» – en sang som skulle dukke opp på a-has album Scoundrel Days i 1986.

Men stemningen i gruppen var ikke den aller beste. Viggo og Øystein kunne tenkt seg å spille flere konserter og være mer ute blant folk. Nå var alt bare øvinger og lange studiotimer. Stemningen nådde frysepunktet da det ble begått et innbrudd i studioet der de ferdiginnspilte båndene samt Viggos bassgitar ble stjålet. Båndene og bassen kom til rette noen måneder senere, men det ble ikke gitt ut noen plate til tross for at noen sanger var ferdige og Magne hadde utformet omslaget.

Sensommeren 1981 spilte de sammen for siste gang. Pål og Magne spurte Viggo og Øystein om de ville bli med til London for å prøve å få platekontrakt, men ingen av dem var villige til å satse alt på en karriere i popbransjen. Poem raknet.

15. august 2018 ble opptakene til Poems LP utgitt under tittelen "Våkenatt" på Rockheim Musical Archives, men under det opprinnelige bandnavnet Bridges.[3]

Etter BridgesRediger

De neste årene dro Furuholmen og Waaktaar flere ganger til London for å prøve lykken hos plateselskapene der, og etter hvert fikk de med seg Morten Harket og begynte på det møysommelige slitet som noen år senere skulle betale seg i form av verdenssuksessen a-ha. Jevanord ble med i et tidlig deLillos og hjalp dessuten sine venner i a-ha ved flere anledninger, både i studio og på scenen.

MedlemmerRediger

DiskografiRediger

LitteraturRediger

ReferanserRediger