Wikipedia

Bret Harte

amerikansk poet
(Omdirigert fra «Bret Harte (født 25. august 1836)»)

Francis Bret Harte (født 25. august 1836[1], død 5. mai 1902) var en amerikansk forfatter og poet, hovedsakelig husket for korte fortellinger om gruvearbeidere, kortspillere, gamblere, og andre romantiske figurer fra gullrushet i California. Harte hadde en rekke ulike jobber, blant annet gruvearbeider, lærer, budbringer og journalist før han ble forfatter på fulltid. Han hadde flyttet til California i 1853 og tilbrakte tid i gruvearbeiderleiren i nærheten av Humboldt Bay (dagens by Arcata) som ga ham materiale og inspirasjon til flere av hans verker. Hans «The Luck of Roaring Camp», utgitt 1868, gjorde ham kjent over hele USA og skaffet ham en forfatterkontrakt med en utgiver i 1871.[2] I en karriere som strakte seg over mer enn fire tiår skrev han poesi, skjønnlitteratur, skuespill, forelesninger, bokomtaler, lederartikler, og magasinskisser. Da han flyttet fra California og til den amerikanske østkysten og deretter til Storbritannia, ble han inspirert til å skrive om nye emner og figurer i sine fortellinger, men hans fortellinger fra gullrushet har blitt oftest gjenopptrykt, tilpasset og beundret. Han var en samtidig venn med Mark Twain, men vennskapet surnet.

Bret Harte
Bret Harte, 1872
FødtFrancis Brett Hart
25. august 1836
Albany, New York
Død15. august 1902 (65 år)
Frimley, Camberley, England
BeskjeftigelseForfatter
NasjonalitetUSAs flagg USA
SpråkEngelsk
Medlem avAmerican Academy of Arts and Letters
Debuterte1857
Aktive år1857–
Viktige verkThe Luck of Roaring Camp, The Outcasts of Poker Flat, Tennessee's Partner, The Idyl of Red Gulch, What the Chimney Sang
Signatur
Bret Hartes signatur
Bret Harte på Commons

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger
 
Bret Harte i 1862

Han ble født i Albany i delstaten New York i 1836.[3] Han ble døpt Francis Brett Hart etter sin oldefar, Francis Brett. Da han var ung endret hans far Henry stavingen av familienavnet fra Hart til Harte. Francis kom senere til å fortrekke å bli kjent med sitt mellomnavn som han stavet med en t.

Henrys far – Brets bestefar – var Bernard Hart, en ortodoks jødisk immigrant som var vellykket som handelsmann og ble en av grunnleggerne av New York-børsen.[4][5] Hans bestefar Bernard Hart forlot Henry og hans mor for å gifte seg med en annen kvinne. Henry ble således oppdratt som kristen i den nederlandske reformerte kirke. Henrys hustru, og Brets mor, var Elizabeth Rebecca Ostrander Hart, og hadde engelsk og nederlandsk bakgrunn. Ikke mye er kjent om henne annet at hun var en kulturell kvinne fra middelklassen. Foreldrene møttes under et besøk i Henrys hjem og de ble gift i 1930. Bret ble født seks år senere.[6]

Som en ivrig leser som gutt fikk han utgitt sin første tekst kun 11 år gammel. Det var et satirisk dikt kalt «Autumn Musings» (Høstgrubling), nå tapt. Framfor å få ros og oppmuntring ble diktet latterliggjort av familien. Som voksen betrodde han til en venn: «Slikt et sjokk var deres latterliggjøring for meg at jeg lurte på om jeg noen gang ville skrive en linje med poesi.»[7]

Hans utdannelse hadde blitt avbrutt gjentatte ganger da familien flyttet rundt for å unngå å betale de høye kostnadene til undervisning. Hans far døde mens han var ung. En gang rundt 1845 flyttet hans mor Elizabeth familien til Brooklyn.[6] Hans formelle skoleutdannelse ble avsluttet da han var 13 år i 1849.[3] Her fikk han i ung alder ulike jobber på et advokatkontor og i et apotek. Til tross for sin unge alder forsørget han seg selv i femtenårsalderen. I løpet av denne tiden hadde hans bror Henry vervet seg i hæren og skrev hyppige brev fra sine opplevelser i den meksikansk-amerikanske krigen (1846–1848) og deretter krigen i California. Moren flyttet til California i 1853 og giftet seg med en av den avdøde ektemannens tidligere klassekamerater fra gymnaset. I slutten av 1854 kom Bret og hans søster Margaret til familien i California. De reiste den lange veien med dampbåt, en sjøreise som involverte en rekke ulykker, storm, revolusjon og skipsforlis, hendelser som siden fargela hans forfatterskap.[6]

I California

rediger

Hans første år i California var ikke enkle. Han bodde hos familien noen måneder, men søkte etter betalt arbeid hvor han måtte finne det. Han dro fra jobb til jobb før han fant seg fast bosted. Han arbeidet som gruvearbeider, lærer for barn til gårdbrukere, diligencevakt, budbringer og journalist. Hele tiden skrev han dagbok og poesi. I nordlige California ved kystbyen Union (i dag Arcata), en bosetning ved Humboldt Bay som fungerte som senter for forsyninger for gruvedriften i innlandet. Han fikk han arbeid i et trykkeri og kunne trykke sine egne dikt enkelte ganger.[6]

Wiyot-massakren i 1860 på mellom 80 og 200 indianere, hovedsakelig kvinner og barn, i det fredelige wiyotfolket er godt dokumentert historisk, og ble rapportert i San Francisco og New York av Harte. Da han fungerte som assisterende redaktør for avisen Northern Californian skrev Harte redaksjonelle ledere om drapene mens hans sjef, Stephen G. Whipple, var midlertidig fraværende, og ga Harte lederansvaret for avisen. Harte publiserte en detaljert redegjørelse som fordømte hendelsen: «en mer sjokkerende og opprørende skue har aldri blitt vist for øynene til et kristent og sivilisert folk. Gamle kvinner rynkete og utslitte lå veltet i blod, deres hjerner slått ut og dynket i deres lange grå hår. Småbarn knapt et spenn lange med deres ansikter kløvd av økser og deres kropper fryktelige med sår.» Etter at han publiserte den redaksjonelle lederen ble han truet på livet og ble tvunget til å flykte en måned senere. Harte sa opp jobben og flyttet til San Francisco, hvor et anonymt brev trykket i en avis er blitt tilskrevet ham. Det anklaget at samfunnet i det store og hele ga sin godkjennelse til massakren. I tillegg var det ingen som noen gang ble ført for retten, til tross for bevisene av et planlagt angrep og referanser til bestemte personer, inkludert en rancher ved navn Larabee og andre medlemmer av en uoffisiell milits som kalte seg Humboldt Volunteers. I 1850 var det rundt 2000 av wiyotfolket som bodde i deres tradisjonelle område. Etter 1860 er det beregnet at det var kun rundt 200 igjen.[8][9]

Ekteskap

rediger

Harte giftet seg med Anna Griswold den 11. august 1832 i San Rafael i California.[10] Hun var eldre enn ham og godt etablert i sin egen musikalske karriere. Ingen av de respektive familiene godkjente ekteskapet.[11]

Ekteskapet var vanskelig fra begynnelsen. En omtale av forfatteren mente at hun var hemmet av en ekstrem sjalusi mens en annen biograf, Henry C. Merwin, privat hadde konkludert at hun var «bortimot umulig å leve med».[3] Det er nok ikke så langt unna sannheten: til tross for de var gift i nær førti år bodde paret sammen i kun seksten år. Anna Bret Harte, som hun siden ble kjent som, døde i 1920, og overlevde ham med atten år.[12] De fikk likevel fire barn sammen: Griswold (1863), Francis (1865), Jessamy (1873), og Ethel (1875).[11]

Tematikk og tendens

rediger
 
Portrett av Bret Harte, oljemaleri av John Pettie (1884)[13]
 
Bret framstilt i Vanity Fair, 1879

Harte var misfornøyd med den påvirkningen som sivilisasjonen hadde på den amerikanske villmarken. Han var misfornøyd med de effektene som jernbanen brakte med seg, og han mislikte sterkt den måten den hvite mann behandlet minoritetene som indianere, kinesere, og meksikanere som sto nederst på samfunnsstigen i bosetningen av ville vesten. Han avskydde rasisme. I diktet «Plain Language from Truthful James» ble hvite som forsøkte å svindle en kineser bedratt av sin egen selvgodhet. Likevel førte det populære diktet, som han selv kalte «det verste jeg noen gang har skrevet», til rasistisk antipati mot asiater i California.[6]

Disse temaene preget hans forfatterskap, og samtidig som han var tiltrukket av dem, bidro hans framstillinger også til å gjøre ham populær som forfatter. Han hadde på samme tid et sentimentalt og uromantisk forhold til sine emner. Hans omtaler av massakren på wiyotfolket førte til at han mistet jobben i avisen han arbeidet for. Han var lidenskapelig i sin omtaler av det han så på som urett og overgrep. En annen tekst er hans «California's Golden Age» hvor han beskrev gullrushet som «en form for korstog uten et kors, et exodus uten en profet. Det er ikke en pen fortelling... det er et liv som kanskje best kan bli sagt ikke eksisterer lenger.»[6]

Hartes første litterære forsøk, både prosa og poesi, ble trykt i The Californian, et tidlig litterært tidsskrift som ble redigert av forfatteren Charles Henry Webb. I løpet av den amerikanske borgerkrigen skrev han 22 dikt. I 1868 ble han selv redaktør av The Overland Monthly, et annet litterær magasin, og dette tidsskriftet var langt mer samstemt med pionererånden i begeistringen i California. Bladets logo, sporet av en bjørnelabb over togskinner, ble skapt av Harte selv.[6]

Hans fortelling «The Luck of Roaring Camp» ble trykket i bladets andre utgave, og gjorde ham kjent i de litterære sirkler i USA. Harte visste å underholde sine lesere ved å gi dem det de forventet. I 1860 skrev han fortellinger over tematikken flukt og illusjoner. «My Metamorphosis» fortalte om en mann som ble overrasket mens han badet, og deretter skjulte seg blant statuene i hagen for å skjule sin nakenhet. Hans skrivestil var preget av lokalfarge slik at leserne følte at de fikk et rikt inntrykk av det stedet som han så rikelig beskrev. Hans ord malte bilder, de romantiske fortellingene var fylt med sentimentale figurer og usannsynlige helter. I «The Luck of Roaring Camp» endret en gruppe gråsprengte gruvearbeidere deres grove væremåte for å oppfostre et foreldreløst barn. I «Brown of Calaveras» rømte en landstryker seg fra en kvinnes kjærlighet framfor å skade hennes sosiale posisjon. Hans kanskje mest kjente fortelling, «The Outcasts of Poker Flat», forteller om fire «upassende personer» — en gambler, en tyv, og to prostituerte — som ble fordrevet fra gruveleiren av selvrettferdig folk. De fire ble fanget i en snøstorm på fjellet, tre av dem dør, men de møtte døden med mot og verdighet.[14] I de to nevnte fortellingene la han grunnlaget for den litterære oppskrift som kom til å bli gjentatt av andre. «Disse to fortellinger benyttet en listig fortellerstrategi som sikret deres suksess hos de fasjonabel lesere. Fortellingene argumenterer at samfunnets utstøtte, enten det er gamblere, gullgravere, prostituerte eller arbeidsløse cowboyer, de har alle et hjerte av gull.»[15] Hartes forfatterskap var instrumental i populariseringen av ville vesten og i etableringen av arketypene og karaktertrekkene til western-sjangeren slik den er kjent i dagens populærlitteratur og filmer. I sine beste fortellinger blandet han realistiske beskrivelser, dialekt og karakterisering med sentimental handlingsgang. Hans fortellerteknikk var synsvinkelen til den upartiske tredjeperson.[16]

«Som forfatter var Harte en talentfull humorist som kunne ta en rimelig ordinær oppskrift på en historie og gi den ny kraft og iscenesetting. Hans bakgrunn som journalist ga ham en livlig stil og en særskilt dyktighet i å beskrive folk, deres væremåte og dialog.»[17] Han skaffet seg nasjonal hyllest for sin fortellinger og utgivelser fra ville vesten. Han skrev jevnlig for magasiner, utga to skuespill, og skrev også bokomtaler, skjønt hans barske kritikk gjorde ham lite populær blant andre forfattere.[14] Hans fortellinger om ville vesten solgte bra i både USA og i Europa. Han flyttet til østkysten i 1871 hvor han aksepterte en stilling i magasinet Atlantic Monthly i Boston som innebar han skulle skrive et dikt eller en novelle hver måned i et års tid. Magasinet betalte ham den til da uovertrufne betalingen av 10 000 dollar (tilsvarende 100 000 dollar i dag). Han dro aldri tilbake til California, men fortsatte å skrive fortellinger om gullrushet resten av livet.

Da nyheten om Charles Dickens' død nådde Harte i juli 1870 sendte han straks beskjed til San Francisco om å holde igjen utgivelsen av magasinet i de neste tjuefire timene slik at hun kunne skrive sin poetiske hyllest, «Dickens in Camp».[18] Det handlet om å lytte til en gammel og skrinn gullgraver som leste høyt fra Dickens' «The Old Curiosity Shop» rundt et sprakende leirbål i Sierra Madre-fjellene, og med Dickens død, «lost is that camp, and wasted all its fire.»[19] Diktet i all sin høystemte sentimentalitet er betraktet av hans beundrere som et av hans fremste, for dens oppriktighet og følsomhet.[20]

Mark Twain

rediger
 
Mark Twain i 1867

På omtrent samme tid som Dickens død ble han kjent med Mark Twain (Samuel Langhorne Clemens), antagelig i California. Selv om Mark Twain var et år eldre enn Harte har Twain kreditert den andre for å være den som lærte ham å skrive. Twain fortalte Thomas Aldrich Bailey i 1871 at «Harte har trenet og skolert ham så tålmodig at han forandret meg fra en klossete utgyter av groteskheter til en forfatter av avsnitt og kapitler som har funnet en bestemt gunst i øyne til en del av de meget anstendige menneskene i landet.»[20]

I 1876 besluttet Harte og Tawin å skrive et skuespill sammen, titulert Ah Sin. Det hadde handling lokalisert i gullgruveleir i Calaveras County i California med en «kinamann» ved navn Ah Sin som hovedperson. Samarbeidet dem imellom var i utgangspunktet en oppskrift på suksess, også antatt økonomisk. De var hver på sin kant meget populære forfattere. Ettersom Harte allerede i 1870 hadde skrevet et dikt om en kinesisk figur ved navn Ah Sin, publisert som «Plain Language from Truthful James», men siden kjent som «The Heathen Chinee», tyder det på at forslaget om samarbeid kom fra Harte.[21]

Det var et melodrama, skrevet med tanke på skuespilleren Charles T. Parsloe i hovedrollen. Emnet for et drama om en «kinamann» var tidsriktig, selv om betegnelsen «kinamann» på kinesere er i dag med god grunn betraktet som nedlatende. Store mengder kinesiske immigranter hadde først kommet til California på 1850-tallet for å arbeide gruvene og tiåret etter var rundt 90 prosent av arbeidsstokken som bygde jernbanene kinesere. I 1871 var det mange voldelige rasistiske angrep på kineserne, men i henhold til en folketelling av 1880 utgjorde de ingen «fare», kun 0,002 prosent av hele den amerikanske befolkningen.[21] Stykket ble satt opp i Washington D.C. på National Theater den 7. mai 1877. Det hadde da lenge blitt omtalt i avisene og forfatternes berømmelse sikret et stort publikum. Twain kunne ikke komme på premieren grunnet et brått anfall av bronkitt.[22] Isteden sendte han et humoristisk telegram for å bli lest ved teppefall: «Jeg har forberedt to taler; en til å bli avlevert i tilfelle fiasko, og en annen i tilfelle suksess. Vær så snill å fortelle meg hvilket jeg skal sende.»[23] Stykket ble også satt opp i New York, men vekket liten entusiasme blant teateranmelderne. I henhold til Albert Paine, Mark Twains litterære eksekutor, dro stykket siden på turné, «på provinsielle reiser uten noen særlig prestisje utover omdømmet til dets forfattere, og det ville synes at dette ikke var nok, for det feilet å selge, og alle parter involvert oppga det til sin skjebne og det ble aldri hørt mer om siden.»[23]

Mark Tawin hevdet at stykket var i egne ord didaktisk: «Hele hensikten med stykket er å tillate en mulighet for å belyse denne karakter. Kinamannen vil bli et jevnlig skue over hele Amerika litt etter litt, og et vanskelig politisk problem også. Det synes derfor bra å la publikum studere ham litt på scenen på forhånd...»[21] Begge forfattere hadde tidligere skrevet om kinesere i Amerika og nådeløst angrepet diskriminering og vold mot dem, og særlig Harte hadde uttrykkelig fordømt stereotyper av «kinamannen». Dette stykket klarte ikke bidra til økt forståelse for kinesernes sak, først og fremst for at det ikke var et særlig godt teaterstykke,[22] men for det andre for at Ah Sin med sin «shreiking and gibbering Chinese» ble framstilt som en komisk stereotyp framfor som et sympatisk eller fullendt menneske.[21]

Den 13. august 1877, samtidig som Ah Sin ble spilt i New York, foreslo senatet i California en meget særskilt «løsning» på problemet med kineserne, «moralsk, det mest nedverdige folk på jordens overflate» og krevde «at de skulle ikke få lov til å bosette seg på vår jord». Den amerikanske kongressen vedtok Chinese Exclusion Act i 1882, loven som forbød all innvandring særskilt fra Kina.[21]

 
Bret Harte i 1902, eller tidligere.

Stykket og samarbeidet førte til at deres langvarige vennskap gikk i stykker. Alle brev fra Twain til Harte, unntatt ett, er gått tapt. I det gjenværende er tonen god og han gratulerte sin venn med fødselen av datteren Susy og foreslo at familiene tilbrakte sommeren sammen. Da Henry James en gang spurte Twain om han var kjent med Bret Harte, skal han ha svart, «Joda jeg kjenner den horesønnen».[24] I et intervju i 1895 omtalte Twain sin tidligere som «Jeg avskyr ham, fordi jeg synes hans arbeid er dårlig. Han har ikke noe hjerte, unntatt i sitt navn, og jeg mener at han produsert ingenting som er ekte.»[25][26] Om deres felles teaterstykke som ødela vennskapet, klarte Twain å redusere til «Vel, Bret kom ned fra Hartford og snakket om det, og deretter skrev Bret det mens jeg spilte biljard, skjønt jeg måtte selvfølgelig gå over det og få dialekten riktig. Bret visste aldri noe om dialekt.» Albert Paine kommenterte at Twains kommentar var urettferdig; begge forfatterne hadde jobbet hardt med stykket.[23]

Da Mark Twain skrev sin selvbiografi fire år etter Hartes død var han fortsatt bitter. Han karakterisert den tidligere vennen og hans forfatterskap som falsk. Han kritiserte dialekten som hans gruvearbeidere benyttet og hevdet at den ikke eksisterte utenfor Hartes fantasi. I tillegg anklaget han Harte for å låne penge fra sine venner uten å ha til hensikt å betale tilbake og finansielt forlate sin hustru og barn. Twain refererte til Bret Hart som «The Immortal Bilk» (Den umoralske snylter).[27]

Siste år

rediger

Universitetet i California tilbød Harte en professorstilling i nyere skjønnlitteratur, men han avslo. Han fikk også tilbud om stillinger som redaktør eller spaltist. Til sist tok han imot en posisjon som USAs konsul i den tyske byen Krefeld. Tynget av gjeld til venner og medarbeidere forlot familien i 1878 og reiste over Atlanterhavet. Etter to år fant han ut at Tyskland ikke var noe for ham, og dro til Glasgow i Skottland i 1880. Fem år senere bosatte han seg i London. I løpet av den tiden han tilbrakte i Europa fortsatte han skrive og støttet seg fortsatt på den type fortellinger som hadde gjort ham populær. Han bodde sammen med en diplomat og hans familie på ni barn. Hans hustru og barn reiste etter Harte til London i 1898, men på den tiden hadde han allerede oppvarte en diplomatenke i noen år. Han ble aldri forsont med sin hustru. Han fortsatte å skrive, skjønt uten større offentlig anerkjennelse, fram til han døde av strupekreft i 1902.[6] Han er gravlagt i den engelske byen Frimley.[28] Mark Twain overlevde Harte med åtte år.

Til hans minne har venner i San Francisco installert en tre meter høy plakett av bronse på Bohemian Club som står den dag i dag ved krysset av Taylor Street og Post Street. Flere av Hartes fortellinger ble filmet som stumfilmer. Selv om han ble bortimot glemt på 1900-tallet (mens Mark Twains har fått et varig omdømme), har han blitt anerkjent som en innflytelsesrik bidragsyter til amerikansk litteratur.[14] Han huskes best i California hvor tallrike barne- og videregående skoler er navngitt etter ham. Det er samme er en rekke skoler. I 1987 ble han æret med frimerke i serien av «Store amerikanere.[20] Byen Twain Harte i California er navngitt etter både Mark Twain og Bret Harte.

Bibliografi (utvalg)

rediger
 
Bret Hartes gravstein i kirkegården til St Peter's Church, Frimley, England
 
Inskripsjon på gravsteinen: «Death shall reap the braver harvest»

Se eksterne lenker for fullstendig bibliografi

  • «Tennessee's Partner», novelle, første gang utgitt i The Overland Monthly i 1869
  • The Tales of the Argonauts, novellesamling utgitt i 1875
  • «Plain Language from Truthful James», første gang utgitt i The Overland Monthly i 1870 som The Heathen Chinee, en satire på rasistiske fordommer i nordlige California, men ble misforstått av det amerikanske publikum som en latterliggjøring av kinesiske innvandrere, og bidro til å forme anti-kinesiske holdninger mer enn noe annet tekst på denne tiden.[5]
  • The Crusade of the Excelsior, første gang utgitt i 1887.
  • The Stolen Cigar-Case, med mesterdetektiven «Hemlock Jones», lovpriset av Ellery Queen som «antagelig den beste parodien på Sherlock Holmes noen gang skrevet».[29]
  • The Society upon the Stanislaus, et tragikomisk dikt, akkurat som «Plain Language from Truthful James» er lokalisert i nordlige California i gruveleirene, og fortalt av den samme fortelleren, «Truthful James».
  • Nord-Amerika, seine Städte und Naturwunder, sein Land und seine Leute var forfattet av østerrikske Ernst von Hesse-Wartegg, med bidrag fra andre skribenter, blant annet Harte.
  • Bret Harte, Selected Stories and Sketches, et utvalg av hans tekster, redigert av David Wyatt og utgitt i serie Oxford World's Classics, 1995.

Dramatiske og musikalske tilpasninger

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ En del kilder hevder han ble født i 1837 eller 1839. Selv hans gravstein har feil år, 1837. Se også «Bret Harte Birth Year Set as 1836», Berkeley Daily Gazette, 15. august 1936
  2. ^ Bret Harte, American Literatur
  3. ^ a b c Scarnhorst, Gary (2000): Bret Harte: Opening the American Literary West. Norman, OK: University of Oklahoma Press, ISBN 0-8061-3254-X, s. 3–4
  4. ^ Kanfer, Stefan (1989): A Summer World. New York, NY: Farrar Straus Giroux. ISBN 0374271801. s. 40
  5. ^ a b Scharnhorst, Gary (desember 1996): «Ways That Are Dark»: Appropriations of Bret Harte's «Plain Language from Truthful James» i: Nineteenth-Century Literature, 51 (3), s. 377–399.
  6. ^ a b c d e f g h Henderson, Victoria: «Bret Harte, 1836-1902» Arkivert 2. april 2015 hos Wayback Machine., Postbellum America, 1866-1913
  7. ^ «Autumn Musings» er rapportert å ha blitt publisert i New York Sunday Atlas, i henhold til Theodore Bryant Kingsbury, "Vanity of Earthly Things," Charlotte Observer (Nord-Carolina), 13. desember 1903, s. 14. New York Sunday Atlas kan ha vært en av de aviser i Albany som benyttet denne tittelen i årene 1843–1855.
  8. ^ Wiyot Tribe, stammens nettside
  9. ^ Kowinski, William S. (28. februar 2004): «In 1860 six murderers nearly wiped out the Wiyot Indian tribe», SFGate
  10. ^ Nissen, Axel (2000): Bret Harte: Prince and Pauper. University Press of Mississippi, ISBN 1-57806-253-5, s. 64
  11. ^ a b «Bret Harte Biography», Enotes
  12. ^ Nissen, Axel (2000): Bret Harte: Prince and Pauper. University Press of Mississippi, ISBN 1-57806-253-5, s. 243–244
  13. ^ Gerten-Jackson, Carol: «CGFA – John Pettie: Portrait of Bret Harte» Arkivert 20. august 2006 hos Wayback Machine.. CGFA.
  14. ^ a b c «Who was Bret Harte?» Arkivert 21. februar 2015 hos Wayback Machine., Bret Harte Elementary School, New Jersey
  15. ^ Dictionary of Literary Biography: American Short Story Writers Before 1880, Gale, 74
  16. ^ Harte, Bret (1836-1902), Encyclopedia.com
  17. ^ Dictionary of Literary Biography: American Short Story Writers Before 1880, Gale, 79
  18. ^ Descriptive Poems: I. Personal: Great Writers: Dickens in Camp
  19. ^ Lepore, Jill (29. august 2011): «Dickens in Eden», The New Yorker
  20. ^ a b c «Bret Harte (1836-1902), Arts and Letters», New Netherland Institute. Sitat: «This poem was considered a masterpiece of verse, with an unusual quality of poetic expression.»
  21. ^ a b c d e Ah Sin, a Play in Four Acts, Twain Library
  22. ^ a b ««Mark Twain and Bret Harte Wrote a Play Together»». Arkivert fra originalen 25. mai 2015. Besøkt 26. april 2015. 
  23. ^ a b c «Twain & Harte wrote a play», Destiny-land
  24. ^ Scharnhorst, Gary (våren 1993): «The Bret Harte-Mark Twain Feud:An Inside Narrative» i Mark Twain Journal 31 (1), s. 29-32
  25. ^ Scharnhorst, Gary (2000): Bret Harte: Opening the American Literary West, University of Oklahoma Press, s. 199
  26. ^ Twain, Mark; Scharnhorst, Gary (2006): Mark Twain: The Complete Interviews, University of Alabama Press, s. 202
  27. ^ Krauth, Leland. Mark Twain & Company (2003): Six Literary Relations. University of Georgia Press, ISBN 978-0820325408, s. 23
  28. ^ Newburgh Daily Journal, 6. mai 1902
  29. ^ Davies, David Stuart (1998): Shadows of Sherlock Holmes, Hertfordshire: Wordsworth Editions. ISBN 1-85326-744-9. s. xvii.
  30. ^ Organization Arkivert 18. juli 2006 hos Wayback Machine., Pikappalambda.capital.edu

Litteratur

rediger
  • Barnett, Linda Diz (1980): Bret Harte. A reference guide. G. K. Hall, Boston. ISBN 0-8161-8197-7
  • Brooks, Noah (September 1902): «Bret Harte: A Biographical And Critical Sketch». Overland Monthly, og Out West Magazine (Roman) XL (3): 201–207
  • Duckett, Margaret (1964): Mark Twain and Bret Harte. University of Oklahoma Press, Norman.
  • Haferkamp, Bertel (1985): Das Kind in der anglo-amerikanischen Literatur. Von Bret Harte zu William Golding. Gilles u. Francke, Duisburg. (Duisburger Studien; 11) ISBN 3-921104-96-3
  • Nissen, Axel (2000): Bret Harte. Prince and Pauper. University Press of Mississippi, Jackson, Mississippi. ISBN 1-578-06253-5
  • Scharnhorst, Gary (1995): Bret Harte: A Bibliography, Lanham, MD: Scarecrow Press. Den lister opp bøker, dikt, forelesninger, og prosaartikler, skisser, fortellinger og bokomtaler av Harte, inkludert kjente opptrykk og oversettelser.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bret_Harte&oldid=24743411»