Åpne hovedmenyen

Brannene i vest vinteren 2014 omfattet tre av de største brannene i Norge siden 2. verdenskrig – og en rekke mindre branner. De tre store brannene oppstod i løpet av en periode på 11 dager. De viste at under uheldige forhold kan selv ikke et moderne brannvesen forhindre at en brann sprer seg i ordinær trehusbebyggelse – eller i tørr vegetasjon. De mange brannene var av vidt forskjellige typer, men de fleste var gress- eller lyngbranner. De hadde også ulike årsaker. Det store antallet branner – og det katastrofale omfanget til tre av dem – skyldes følgende:

  • Langvarig tørke, noe som midt på vinteren er svært uvanlig på kysten av Vestlandet og Trøndelag.
  • Perioder med uvanlig mildt vær for årstiden, slik at all snø var borte.
  • Sterk, variabel, uberegnelig og meget tørr vind fra østlig og sørøstlig retning. Denne gjorde at flammene spredte seg med stor fart og skapte tidvis vanskeligheter for politi- og brannhelikoptere.
  • Lange vinternetter skapte vanskeligheter for brannhelikoptrene.
  • Uforsiktighet med åpen ild og annen varme, tross varsler om til dels meget stor gress- og skogbrannfare.

Under slike forhold var sentrale forutsetninger for en effektiv brannbekjempelse av de store brannene ikke til stede, til tross for stor innsatsvilje hos slukkemannskaper og andre aktører.[1]

Tross alt forårsaket brannene ingen tap av menneskelig eller alvorlige skader.

Innhold

Brannen i LærdalRediger

Utdypende artikkel: Brannen i Lærdal 2014

Denne brannen ble meldt kl. 22.53 lørdag 18. januar. Den første brannbilen var på plass kl. 22.59. Da brant ytterveggen på et hus som antagelig var overtent (et normalt møblert rom kan bli overtent i løpet av få minutter etter at en brann bryter ut). Kl. 23.02 stod også nabohuset i brann, og det brant i terrenget. Kl. 23.20 meldte politiet at tre hus stod i brann. Nå spredte brannen seg raskt mot sørvest, og den fikk karakter av en bybrann. Gnister og glør regnet ned over hele Lærdal. Ikke engang byens skøytebane stanset flammene, som gjorde et sprang på over 130 m. Kl. 01.30 ble Telenors hovesentral og Lærdals hovestrømforsyning slått ut. Dermed stoppet også vannverkets pumper, som lokale brannfolk riktignok fikk i gang igjen etter kort tid. Brannstasjonen og kommunens tekniske avdeling like ved ble reddet, takket være stor innsats fra frivillige, bl.a. bønder med gyllevogner. Et skogbrannhelikopter fra Helitrans ble rekvirert – det befant seg på Værnes etter å ha bidratt til å slukke en skogbrann på Rissa – men måtte returnere pga. sterk vind[2].

Brannvesenet forstod snart at det trengte forsterkninger – og bad om hjelp fra Sivilforsvaret (hvorav de første var på plass ca. kl. 00.30), Røde Kors og ca. 12 brannstasjoner mellom Bergen og Førde. Ca. 680 personer ble evakuert.[3]

Nå dreide vinden og førte flammene nordvestover – mot den verneverdige bebyggelsen i Gamle Lærdalsøyri. Kl. 02.50 stod Synneva Eris fredede hus i flammer og brant ned til grunnen. Ildkuler og bølgeblikkplater fløy gjennom luften. Men ved 5-tiden begynte vinden å løye, samtidig som brannvesenet hadde fått betydelige forsterkninger. De første seks timene opererte opptil 100 brannfolk, 20 politifolk, 30 fra Sivilforsvaret, 30 fra Røde Kors og 12 fra Norsk folkehjelp med slukke- og redningsarbeid, sammen med et ukjent antall frivillige. Denne innsatsen – sammen med rask evakuering av sentrum – begrenset skadene og gjorde at ingen menneskeliv gikk tapt.

Kl. 630 den 19. kunne brannvesenet melde at brannen var stabil, og kl. 1645 – etter opptil 18 timers innsats – var den under kontroll. I dagene fremover blusset den opp flere ganger.

OmfangetRediger

Brannen skadet minst 60 bygninger, hvorav 42 ble totalskadet – flere enn ved noen brann i Norge i fredstid siden 1923. Fire verneverdige bygninger hadde gått med. 71 personer ble husville. I tillegg var store deler av fjellsidein Øyrali opp til 4–500 moh gått med. 446 personer var innom Lærdals sykehus for sjekk, og 270 ble innlagt for kortere eller lengre tid – men ingen menneskeliv gikk tapt, og ingen ble alvorlig skadet. Det aller meste av den verneverdige bebyggelsen, og alt av den aller eldste bebyggelsen, ble til slutt reddet. Brannen kan ha ødelagt verdier for 200 mill. kr. Brannårsaken ble ikke funnet.

Flatanger-brannenRediger

Utdypende artikkel: Brannen i Flatanger 2014

Branner før brannenRediger

Hverken varslene om stor brannfare eller katastrofen i Lærdal fikk alle til å vise tilstrekkelig forsiktighet med ild og varme. I januar 2014 rykket brannvesenet ut til 14 gress- og lyngbranner i Nord-Trøndelag alene. Ved en gressbrann på 100–200 mål ble en gårdssag flammenes rov. Tross den overhengende brannfaren og den sterke vinden begynte en 26. januar å avbrenne lyng på Aspøya i Flatanger. Denne brannen kom ut av kontroll, men brannvesenet lot den rykke frem til sjøen for å konsentrere seg om å redde bebyggelsen.

Kl. 21.01 den 27. januar ble det meldt brann i Tannvikvågen, Snillfjord i Sør-Trøndelag. Snart stod ca. 100 mål i brattlendt terreng i lys lue, og tre hus måtte evakueres. Iherdig innsats fra brannvesenet reddet husene. Brannen var tilsynelatende under kontroll ved midnatt, da vinden stilnet. Men kl. 01.30 økte vinden til 17 m/s (sterk kuling) og blåste nytt liv i brannen. Litt etter kl. 5 var brannen slukket.[4] Da var en langt større og farligere brann i full utvikling lenger nord.

Ledningen som faltRediger

Ved 22-tiden 27. januar falt en uisolert lavspentledning ned ved grenda Uran. Odd Uran – selv brannmann – oppdaget at den knusktørre vegetasjonen var antent. Flammene rykket hurtig nordvestover, drevet fremover av en sørøstlig sterk kuling. Vindkastene var så voldsomme at slukkemannskapene tidvis ikke kunne stå oppreist. Nå ble det også kaldere, så kulden skapte vanskeligheter med å holde jevnt trykk på slangene og førte også til ising. Allerede kl. 2310 innså brannfolkene at flere steder i vest og nordvest måtte evakueres. 139 av 213 bygninger var truet. Mange av dem lot seg ikke redde, selv om de 25 brannfolkene fikk støtte fra frivillige og et voksende antall brannfolk fra nabobygdene og folk fra Sivilforsvaret. Fem helikoptre var rekvirert, men den sterke vinden gjorde at de ikke kom opp. Bakkemannskapene var desto mer aktive. De ryddet og spylte en branngate på 100–150 m. På det meste opererte ca. 250 brannfolk fra 21 brann- og redningsvesen, 167 fra Sivilforsvaret og et ukjent antall frivillige langs frontlinjene i Flatanger. Mannskapsstyrken var større enn ved den store skogbrannen i Froland 2008.

Den variable vinden var ikke bare skadelig. Den gjorde også at brannen skånet enkelte hus som hadde ligget i faresonen, i tillegg til at den enkelte steder ble blåst tilbake til allerede utbrente områder. Brannen klarte heller ikke å springe over fjorder og sund til øyene eller andre deler av fastlandet. Utover dagen 28. januar begynte også vinden å løye. Brannen hadde rast i temmelig nøyaktig et døgn da den kl. 22.15 var under kontroll. Kl. 12.15 dagen etter ble den erklært slukket. Først nå kunne skogbrannhelikopteret benyttes. Det kunne gjøre mer nytte for seg på Frøya lenger sør. Flatanger-brannen blusset riktignok opp flere ganger, og 1. februar var bebyggelsen i Hasvåg igjen truet før brannen ble slått ned.

OmfangetRediger

64 bygninger hadde gått med – flere enn ved brannen i Lærdal og alle andre branner i Norge siden 1945. Kostnadene ble anslått til 140 mill. kr. Ca. 15 km² hadde gått med. Også på den måten var brannen en av de største siden 2. verdenskrig.

Frøya-brannenRediger

Utdypende artikkel: Brannen på Frøya 2014

Ved 11-tiden 29. januar, før Flatanger-brannen var slukket, brøt det ut en lignende lyngbrann på Frøya lenger sør i Trøndelag. Den startet ved at noen skolebarn lekte med lighter og hårspray. Brannen truet Sistranda, Frøyas administrasjonssenter og største tettsted. Men her hadde brannfolkene vinden i ryggen, og Sistranda ble reddet. Sitasjonen nord for Sistranda var farligere, likeså mot vest og nordvest, hvor brannen spredte seg med stor fart. Nærmere 200 personer ble evakuert, hvorav ca. 170 nord for Sistranda. Viden var fortsatt sterk, og det var kaldt. Tidvis frøs vannet i slangene.

Med støtte i to islagte vann etablerte brannvesenet en branngate. Den holdt. En hytte ble flammenes rov, men boligbebyggelsen ble reddet. I forhold til Lærdal- og Flatanger-brannen ble kostnadene ved brannen dermed ubetydelige, selv om et område på ca. 10 km² ble svidd av.

EtterpåRediger

Manglende kunnskapRediger

Både brannen i Lærdal og Flatanger-brannen viste at under uheldige omstendigheter kan selv ikke et moderne brannvesen forhindre at en brann sprer seg fra hus til hus. Og dette gjelder ikke bare i erklærte brannsmitteområder, dvs. gammel trehusbebyggelse hvor husene står tett i tett – men også vanlig villabebyggelse og spredtbygde strøk. Flere påpekte behovet for mer kunnskap om branner av denne typen. Forskningsleder Anne Steen-Hansen ved SINTEF etterlyste en havarikommisjon for branner. Hun mente at branner under ekstremt tørre forhold var et nokså nytt fenomen i Norge, og at vi burde lære av land som har mer erfaring med slikt som Australia, California og land i Sør-Europa.[5] Ved slike store branner trengs også en effektiv kommandoplass med deltagelse fra alle aktørene[6].

I Sverige advarte det tekniske forskningsinstitutt SP mot mangel på kunnskap i hele Norden. SP mente også at klimaendringene kunne bidra til større brannfare.[7]

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger