Bombardementet av Brussel

Bombardementet av Brussel av kong Ludvig XIVs franske styrker den 13.-15. august 1695 og den påfølgende brannen var den mest ødeleggande hendelse i Brussels historie.^[1] Storpalasset ble ødelagt og en tredjedel av byen brant ned. Hele byens sentrum ble gjenoppbygd de påfølgende årene.

Bombardementet var en del av niårskrigen. De franske styrkene håpet at bombardementet, eller trusselen om det, ville få de allierte soldatene til å avslutte beleiringen av Namur. Strategien var mislykket og de oppnådde ikke noe militært med bombardementet. Kong Ludvig XIV av Frankrike fikk et dårligere rykte på grunn av den barbariske handlingen.

Bakgrunn

Maximilian II Emanuel, kurfyrste av Bayern og guvernør av De spanske Nederlandene.

På 1600-tallet gjennomgikk de sørlige Nederlandene en rekke kriger og ble utsett for store ødeleggelser. I 1695, nesten førti år etter slaget ved Dunes i 1658, slo Frankrike inn påen emspansjonspolitikk. Dette førte til at de spanske områder nord for Frankrike ble annekterte. Kriger ble utkjempet og allianser dannet og oppløste, og festningene fikk stadig nye herrer. Niårskrigen hadde rast siden 1688. Mot Frankrike stod en stor europeisk koalisjon, Storalliansen, ledet av Vilhelm III av Oranien, leder i Nederlandene og snart konge av England. Med seg hadde Vilhelm Spania, Sverige, Det tysk-romerske rike og flere kurfyrster, som Maximilian II Emanuel av Bayern, guvernør for De spanske Nederlandene.

I juli 1695 ble byen Namur, som hadde vært okkupert i tre år av franskmennene, beleiret av Vilhelm III av England, som kommanderte den allierte armé. Etter at hertugen av Luxembourg døde ble den franske hær så ledet av hertugen av Villeroi, en middels strategiker men nær venn av kongen. Kongen mislikte beleiringen og bad Villeroi om ødelegge Brugge eller Gent i et overraskelsesangrep. Villeroi, som ville å blidgjere kongen, valgte i stedet å bombardere Brussel, siden det ville ha større effekt på de allierte.

Bombardementet

François de Neufville, duc de Villeroi

Den 7. august forlot Villeroi Mons på vei mot Brussel med et vogntog på nesten 1500 vogner med utstyr. Villeroi ønsket at fienden skulle få vite om dette for at de skulle stoppe beleiringen av Namur. Vilhelm III foretok seg derimot ingenting. Bare den vesle styrken til fyrsten av Vaudemont, nær byen Gent, klarte å oppnå noe, idet den kontrollerte veiene inn til Brussel. Men med bare 15 000 mann ble han snart nødt til å trekke seg tilbake fra den mye større styrken under Villeroi. Den franske hær nådde fram nær Brussel den 11. august og satte opp en stilling på en høyde vest for byen. Forsvaret av Brussel var heller dårlig og bymurene gav ikke særlig vern.

Den 13. august sendte Villeroi et brev til fyrsten av Berghes, militærguvernøren i Brussel. Siden han ikke kunne rettferdiggjøre angrepet på en sivil befolkning i en relativt forsvarsløs by med at han ønsket å trekke de allierte bort fra Namur, kalte han det i stedet en hevn for bombardementet av franske byer langs Den engelske kanal av den engelske flåte. Han bad også om å få vite hvor kona til Max Emanuel, Theresa Kunegunda, var. Hun var datter til den polske kong Jan III Sobieski, som var nøytral i krigen, og kongen av Frankrike la ned forbud om at hun skulle skytes på.

Det franske artilleribatteriet begynte å fyre løs før kl. 19. De første brannbombene og granatene traff flere hus som ble satt i brann. Brann spredte seg raskt i de trange gatene med hovedsakelig trehus.

Tre batterier i Brussel prøvde å gjengjelde kanonilden, men de hadde lite krutt, ammunisjon og mannskap. De få salvene med kanonkuler, og senere brostein, som de klarte å få avsted, tok likevel livet av omkring 35 franskmenn, men de klarte ikke å stanse bombardementet.

Myndighetene trodde i det lengste at det verste var mulig å unngå, og bad innbyggerne holde seg hjemme med vanbøtter for å slukke branner som oppstod og hindre at de spredte seg. Det viste seg å ikke være nok for å stoppe brannene, og innbyggerne prøvde å redde det mest verdifulle og flyktet i panikk til høydene i byen, øst for Sennedalen. Midt på natten var hele sentrum i brann, blant annet Storpalasset, som var i stein, rådhuset, et nonnekloster og St. Nikolas-kirken.

Morgenen den 14. august stanset angrepet, mens franskmennene førte frem forsyninger. Det gikk rykte om at franskmennene ville velge nye mål, og i forvirringen som oppstod flyttet innbyggerne sine ting tilbake til de deler av byen som alt var blitt rammet. Alle disse ble ødelagde da bombardementet fortsatte. Da bombardementet tok til igjen ble det enda hardere og over større områder av byen. Morgenen den 15. august stod hele sentrum i brann og Max Emmanuel, som nå var nådd frem, brukte krutt for å sprenge mange bygninger for å lage en enorm branngate rundt det rammede området.

Dei franske batteriene innstilte først bombardementet etter 48 timer.

Utsyn over ruinene fra Rue des Pierres/Steenstraat, bak rådhuset.

Sammenlignet med andre slag i krigen var det relativt få personer som mistet livet, siden innbyggerne fikk tid til å evakuere til østlige deler av byen. De kulturelle og materielle tap var derimot enorme. Ifølge forskjellige kilder ble mellom 4000 og 5000 bygninger ødelagt, noe som var en tredjedel av byen. Mye av dette var i et sammenhengende område der nesten alle bygninger ble ødelagt, synlig som et hvitt område på kartet øverst. Nesten alle bolighus bygd i tre ble ødelagt, mens offentlige bygg og kirker, som ofte var av stein og murstein, stod igjen. En uke etter katastrofen ble ødeleggelsene estimert til 30 millioner floriner. Til sammenlikning kostet et nytt hus omkring 2000 floriner.

Franskmennene ble selv var overrasket over hvor effektiv operasjonen, langt utover det de hadde ventet. Den unge hertugen av Berwick, en fremtidig marskalk av Frankrike som var tilstede, skrev mot slutten av sitt livet at «noe mer motbydelig har aldri blitt sett før, og ingenting kommer nærmere plyndringen av Troja.» Gjennom Europa skapte ødeleggelsen sinne. Øyeleggingen var et brudd mot de uskrevne regler som styrte krigføring på denne tid. Det var uhørt å bombardere et sivilt mål som ikke var involvert i krigen, for å tvinge fienden til å heve en omringelse. Vanligvis bombarderte man bare forsvarsverker og bymurer, slik at byene kunne erobres intakte. Ministre fra Storalliansen møttes i Haag og avgjorde å hevne ødeleggingelsen av Brussel. Bombardementet hadde i tillegg vært nytteløst ut fra et militært synspunkt, siden de allierte ikke hevet beleiringen av Namur, som falt 5. september. Det ødela derimot ryktet til kong Ludvig XIV. Hundre år senere omtalte Napoleon bombardementet som «like barbarisk som det var nytteløst».^[2]

Referanser

^ ehb.be^{[død lenke]}.
^ Sitert i Cahiers bruxellois, t. III, fasc. II, 1958, av C. Terlinden. Lit.: aussi barbare qu’inutile

Litteratur

Maurice Culot, Eric Hennaut, Marie Demanet, Caroline Mierop, Le bombardement de Bruxelles par Ludvig XIV eit la reconstruction qui s’ensuivit, 1695–1700, éditions Archives d’Architecture Moderne, Bruxelles, août 1992, 294 p. ISBN 2-87143-079-9.
Victor-Gaston Martiny, Bruxelles, architecture civile eit militaire avant 1900, éditions J.-M. Collet, Braine-l’Alleud, 1992 (réédition augmentée de la première version de 1980), 100 p. ISBN 2-87367-007-X.

Autoritetsdata

[1] .be^{[død lenke]}.

[2] Sitert i Cahiers bruxellois, t. III, fasc. II, 1958, av C. Terlinden. Lit.: aussi barbare qu’inutile

[1]

[2]