Åpne hovedmenyen

Bogislav Friedrich Emanuel von Tauentzien

Bogislav Friedrich Emanuel von Tauentzien
Graf-tauentzien.jpg
FødtBogislav Friedrich Emanuel von Tauentzien
15. september 1760
Potsdam[1]
Død20. februar 1824[2] (63 år)
Berlin[3]
Gravlagt Invalidenfriedhof
Beskjeftigelse Offiser
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser
6 oppføringer
Den sorte ørns orden, Den røde ørns orden, 1. klasse av Sankta Annas orden, Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, 3. klasse av St. Georgordenen, 2. klasse av Sankt Georgsordenen
Militær gradarmégeneral
Deltok iNapoleonskrigene, Folkeslaget ved Leipzig

Tauentzien-minnetavle i Dennewitz

Bogislav Friedrich Emanuel greve Tauentzien von Wittenberg (født 15. september 1760 i Potsdam, død 20. februar 1824 i Berlin) var en prøyssisk general av kasjubisk opprinnelse på Napoleonskrigenes tid.

LivRediger

Tauentzien trådte 1775 inn i den prøyssiske armé. 5. august 1791 ble han opphøyet i grevelig stand. Han ble utnevnt til kongelig fløyadjutant i 1793, og innehadde frem til 1813 mange diplomatiske oppdrag. Han deltok i felttoget i 1793, ble oberst i 1795 og generalmajor i 1801. I denne egenskapen hadde han kommandoen over et observasjonskorps sendt av fyrst Hohenlohe til Saalburg. Han ble trengt tilbake til Schleiz av den franske marskalken Soult, men klarte å slutte seg til hovedarméen igjen.

Ved Jena kommanderte han Hohenlohekorpsets avantgarde. Etter freden i Tilsit fikk han som generalløytnant kommandoen over den brandenburgske brigaden og deltok senere under reorganiseringen av arméen. Etter Preussens sammenbrudd i 1806 ble 141 generaler fritatt for tjenesten, bare ikke Tauentzien og Blücher.

Han ble utnevnt til militærguvernør mellom Oder og Weichsel i 1813, og ledet beleiringen av Stettin. Fra august kommanderte han som kongelig prøyssisk general av infanteriet det fjerde prøyssiske armékorps, som hovedsakelig bestod av landvernet, og kjempet i spissen for det ved Großbeeren (23. august) og Dennewitz (6. september). I oktober trakk korpset hans seg tilbake for å dekke overgangen over Elbe.

Etter folkeslaget ved Leipzig tvang han Torgau til kapitulasjon den 26. desember og tok angivelig Wittenberg med storm i natten fra 13. til 14. januar. Som takk for sine fortjenester mottok han ærespredikatet von Wittenberg, en våpenforbedring og storkorset av Jernkorset av kongen. I virkeligheten hadde Tauentzien ikke vært til stede ved Wittenberg i det hele tatt, og byen ble inntatt av hans underordnede, generalløytnant Leopold Wilhelm von Dobschütz, som senere ble guvernør i Dresden.

I felttoget året etter fikk Tauentzien kommandoen over det sjette armékorps. Men da han betrådte fransk jord var krigen allerede avgjort. Etter freden fikk Tauentzien kommandoen over det tredje armékorps.

Han døde som kommandant i Berlin i 1824.

FamilieRediger

Tauentzien var gift med Elisabeth von Amstedt og hadde en sønn og en datter. Med sønnen Heinrich Bogislavs død i 1854 døde den grevelige linje av slekten Tauentzien ut.

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014