Biedermeier

Biedermeier er en opprinnelig tysk betegnelse på jevn, borgerlig seinempire, en stilart i europeisk kunst- og designhistorie fra cirka 1820 til 1840.[1] I Tyskland brukes imidlertid Biedermeier om et helt tidsrom i Det tyske forbund, fra Wienerkongressen i 1815, en fredskongress som skulle regulere Europas politiske forhold etter Napoleonskrigene, til revolusjonen i Tyskland i 1848.

Elegant og enkel biedermeier-arkitektur i Baden bei Wien i Østerrike.
«Søndagsturen» (Der Sonntagsspaziergang, 1841) av Carl Spitzweg, en typisk representant for biedermeier-perioden.
«Corpus Christi-morgen» (Am Fronleichnamsmorgen) av Ferdinand Georg Waldmüller (1857) er et eksempel på biedermeier-maleri som formidler harmoni, tro og tradisjon.
Postkortmotiv med drakter i biedermeier-mote. Mannen har myk lue og slåbrokliknende frakk for innebruk, kvinnene blant annet krinoliner og snøreliv.

NavnRediger

Navnet biedermeier, egentlig Biedermaier, er en sammentrekning av Biedermann og Bummelmaier, som var navnene på to tyske besteborgere som forfatteren Viktor von Scheffel lanserte i vittighetsbladet Fliegende Blätter 1848.[1] Etter dikteren Ludwig Eichrodts dikt Biedermaiers Liederlust fra 1850 i Fliegende Blätter ble ordet vanlig, men hadde opprinnelig, som så mange stilbetegnelser, en nedsettende betydning.[1]

Møbel og interiørstilRediger

 
Biedermeier-værelse i museet i Chrzanów i Polen.

Stilbetegnelsen biedermeier er i det alt vesentlige bare knyttet til møbel- og interiørkunst og markerer her et klart skille i forhold til empiren.[1] Mens empiren benytter messing og intarsia, benyttes denne form for dekor ikke i biedermeierstilen, der reaksjonen mot empiren og en streben mot enkelhet forbyr det første; mens trangen til større plastisitet i overensstemmelse med den alminnelige stilutvikling mot nyrokokko og nybarokk fører med seg at dekoren skjæres ut i selve treet.[1] Rent generelt fører stilen med seg en avmykning av empirens former, sofaens lener svinger seg i store S-kurvaturer, og stolens ryggbrett og bakstolper mykes av på lignende måte.[1] Møbelplanene er ikke lenger rette, men bølger lett svulmende i to og tre plan og peker frem mot den av historismens stiler som biedermeier lå nærmest opp til og delvis gled over i, nemlig nyrokokkoen.[1] Som denne stil har biedermeierstoler S-formede bakstolper og senere ofte ballongrygg, og salongbordet er ovalt.[1]

Med hensyn til romoppfatningen yter biedermeier et av de viktigste bidrag til 1800-tallets stilutvikling: i kraft av reaksjonen mot empiren flyttes stolene bort fra veggen og stilles lett skrå, eller de grupperes mer intimt rundt det ovale bord.[1] Både ved sin asymmetri og ved sin søken mot det intime representerer biedermeier den romantiske retning slik den kan komme til uttrykk i møbel- og interiørkunst.[1] I Frankrike svarer stilen til borgerkongen Ludvig Filips regjeringstid, der det også fant sted en forenkling av Napoleon-stilen.[1] I England svarer den til sein Regency og ungviktorianisme, mens den norske biedermeier faller noe seinere, ca. 1830–1850.[1]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger